«Sommerferien er her og i Sverige myrdes barn. Les den setningen igjen.»
Slik åpner kulturjournalist (hos svenske Expressen) og forfatter Jens Liljestrand sin kronikk. Og ja, vi bør lese den setningen igjen, gang på gang, til det synker inn hva som faktisk foregår i vårt naboland. For det er nettopp det som har skjedd med Liljestrand. Man har trodd, håpet og ønsket, uten å ville ta realitetene inn over seg. Mange vil faktisk ikke vite. Det ødelegger idyllen man selv har bygd opp.
Og så plutselig én dag skjønner man at det er blitt normalen, den nye normalen som liksom bare har spist seg inn – godt hjulpet av politikernes kyniske spill og mainstream media (MSM) udugelighet som den fjerde statsmakt. MSM opptrer heller som spinndoktor for de politikerne og partiene en støtter opp om.
Mord med unge ofre og gjerningsmenn har blitt en del av hverdagen, en tragisk virkelighet så revet i stykker at den knapt registreres lenger. I søndagens DN fikk skytingen i Farsta sentrum plassen nederst til venstre på forsiden: «En skjuten till döds i Farsta – tre skadade», og deretter syv korte linjer, omtrent plassen du vier til en halvstore sportsbegivenhet. Jeg omtaler ikke dette for å fordele skyld, men for å illustrere en normalisering, skriver Liljestrand.
Drap som naturfenomen
For HRS, som har fulgt Sverige tett siden begynnelsen av 2000-tallet, er Liljestrands oppvåkning som et bevis på at man ikke ser skogen for bare trær. For det er selvsagt lettere å se utviklingen utenfra, hvis en vil se, vel og merke. Det sier jo sitt når et begrep som «svenske tilstander» over tid har blitt forsøkt latterliggjort av nettopp politikere og MSM. Men nei, som Liljestrand påpeker, det nytter neppe å fordele skyld eller etterlyse skam, det vesentlige er å få de i maktposisjoner til å åpne øynene.
Ett for meg nærstående barn hilser på en gutt ved bålet på Valborgsmässoafton, en kompis-til-en-kompis i gjengen. En vanlig gutt, snill. Noen uker senere er han myrdet. Lignende historier høres overalt i disse dager, ofte, men ikke alltid, med en gjengkriminell kopling. Jeg ser for meg at den alltid tilstedeværende døden, forsterket av ungdomskulturen, har senket terskelen for å løse enhver form for konflikt med dødelig vold. Hva gjør det med deres tillit til samfunnet? Til oss? fortsetter Liljestrand.
«Folk flest» – de som har tragediene, angsten, frykten på dørstokken – har innsett hva som foregår. Noen flytter, for ikke si flykter, andre, og igjen typisk de svakeste, kommer seg ikke unna. De kan frihetsberøve seg selv eller verre: inngå i de kriminelle gjengene. For der er det i alle fall penger å hente, men egen sikkerhet henger i en tynn tråd. Og staten hjelper det ikke å forvente noe av, myndighetspersoner vil ikke se eller høre – for det kan jo hende at ansvaret plutselig skulle peke tilbake på en selv.
I «Mitt ibland oss», den reportasjeboken jeg skrev sammen med advokat Evin Cetin, ble gjengkriminelle intervjuet om deres liv. To av dem, «Murad» og «Dewran», fikk se en debatt mellom daværende justis- og innenriksminister Morgan Johansson og Venstres partileder Johan Pehrson i «Agenda», med tittelen «de unge gjengkriminelle og skyting». De to kriminelle satt foran skjermen og fulgte de to politikernes samtale med økende forundring. Ingen av de dresskledde herrene nevnte narkotika med et ord – bokstavelig talt, jeg har sett klippet selv, ordet blir aldri ytret.
Drap har fått karakter som et naturfenomen, noe som bare skjer og som – muligens – kan raderes bort med lengre straffer, inndratte bidrag til foreldrene, utvisning for det minste lovbrudd. Ingen vil snakke om det faktum at hver krone som brukes på hasj, kokain og tramadol pumpes inn i en milliardindustri kontrollert av hensynsløse mennesker som rekrutterer barn til å transportere og selge varene sine. Barn som på sin side oppfordres til å skyte andre barn, eller egentlig hvem som helst, for å få meritter og rykke opp i hierarkiet før de fyller 18 år og kan dømmes til livsvarig fengsel. Noen føler seg til og med stresset før denne fødselsdagen – «Jag måste snabbt jappa nån», skriver en person i en kryptert chat i boken, som om det dreide seg om en deadline, en siste registreringsdato for de som vil bygge en CV mens kostnadene ennå er overkommelig.
Rimelig anklage
Akkurat det Liljestrand påpeker er en sentral del av problemet, at det handler om snabba pengar og en kriminalitetspolitikk som ikke henger sammen med utviklingen, der barn og unge er i sentrum. Hvis man ville se og forstå. Og da beveger vi oss over en grense vi ikke liker, nemlig de demokratiske premissene får seg en knekk.
Senkede strafferammer? Gjengen rekrutterer allerede på spesialskolen, så hva er løsningen, å bure inn barn med intellektuell funksjonsnedsetting? Hemmelig avlytting uten mistanke om kriminalitet, for å få tak i de som trekker mindreårige inn i kriminalitet? I mine ører høres det vanvittig ut, som noe helt fremmed i et demokrati, sier Liljestrand og fortsetter:
På den andre siden hører jeg folk som har sittet ved makten i åtte år legge skylden for voldsbølgen på en regjering som har sittet i åtte måneder, det er en skamløshet så grov at det ville vært komisk hvis det ikke var for døde barn. Jeg hører hører folk som partyknarker klage over at den strukturelle rasismen aldri diskuteres.
Og jeg møter anklager om at det er først nå, når vold og drap begynner å blø inne i middelklassen, at skytingene blir tatt på alvor av slike som meg (kulturvenstre, PK-eliten eller hvilken merkelapp man foretrekker). Den anklagen er fullt rimelig. Ja, jeg har vært i en drapsrettssak, jeg har snakket med en far til et drapsoffer, men jeg møtte ham som en annen, en fremmed på en flyplass, en besøkende fra en annen verden. Han var ikke som meg.
Med dette synliggjør Liljestrand at «oss og dem» har gode vekstvilkår hos dem som over tid har forfektet den flerkulturelle berikelsen. Alt snakket om integrering og inkludering har fungert alldeles utmerket så lenge det er oss og dem. Vi holder på med vårt, de holder på med sitt, og mangfoldet er det som Walid al-Kubaisi i sin tid kalte mosaikksamfunn. Så betaler vi oss ut av problemene med språkopplæring, yrkestrening, diverse særfordeler, spesialundervisning, såkalt økonomisk omfordeling, trygder og stønader, til hvilken nytte? Nei, vi har ikke svenske tilstander i Norge, men det er et tidsspørsmål all den tid vi ikke lærer av Sveriges feil.
Illusjon av trygghet
Det er ingen tvil om at Liljestrand legger seg paddeflat overfor egne feil:
En bok og noen enkeltstående artikler fritar ingen for skylden for å ha levd i en illusjon av trygghet. Jeg har nok tatt feil, om alt. Innvandringspolitikken har vært mer mislykket enn jeg villet forstå. Den sosiale nedrustningen av forstedene, det voksende utenforskapet, fattigdommen, håpløsheten. Narkotikapolitikken, selvfølgelig. Politiets ressurser. Skolen forfall. Tilgangen til våpen. Alt.
Jeg ønsker meg et politisk klima der vi kan bli enige om at politikken har mislykkes, at voldsbølgen er en alvorlig trussel mot hele vårt samfunn, at posisjonering, kakekasting og hva-var-det-jeg sa kan føles bra i øyeblikket, men vil neppe hjelpe på lang sikt. Å legge prestisjen, kulturkrigen, twitterhånet til side når barn blir drept.
Det skal mot til for å innse – og åpent fortelle – at man faktisk tok feil. Ikke minst fordi det betyr at noen andre, de «utstøtte» av det gode selskapet (slik som HRS), hadde rett. Problemet er bare at vi var for tidlig ute, for avantgarde, dermed stilte alle avantgarde seg som hoggestamme for de som vil benekte realitetene. Men det er som Liljestrand sier ingen vits i å glede seg over å ha hatt rett, mens tragedien utspinner seg foran øynene våre. Alle som er glad i fedrelandet sitt ønsker det det beste. Da må vi gjøre det beste.
Gutten på Valborgsmässoafton er død, våren kom og gikk og skoleklassene synger «Den blomstertid nu kommer» i et Sverige som fortsetter å mislykkes. Alle som lever her ser ut over den samme avgrunnen, den samme voksende blodpølen. Det burde bringe oss nærmere.
Akkurat nå er det mitt eneste håp.
Tiltredes. Men, det er alltid et men. For det Liljestrand enda ikke tør, vil eller klarer å se, er at det finnes et faktum til som har sin plass i denne problematikken. Det som fremdeles er det unevnelige, nemlig islam og islams kultur, praksis og ideologi.