Katastrofalt lastverk – Under den slurvete overflaten ligger det dypt problematisk tenkning var overskriften Jonas Bals hadde gitt bokanmeldelsen i Klassekampen lørdag. At den som bedriver dypt problematisk tenkning i realiteten er Bals selv kommer raskt til syne, for anmeldelsen er intet mindre enn et klassisk eksempel på stemplingsteknikk, en teknikk Arbeiderpartiet har utviklet en egen ekspertise på de siste årene. Skreller man vekk partiets elendige skattepolitikk, katastrofale energipolitikk og ditto sosial- og skolepolitikk, står man igjen med dette ene: En overdreven vilje til å tillegge politiske meningsmotstandere holdninger de beviselig ikke har, kombinert med en selvsentrert skjønnmaling av egne tanker og evner. Folk ser det, og de liker ikke det de ser.
LO-profilen Jonas Bals, som for få år siden var rådgiver for Jonas Gahr Støre og har skrevet boken I bevegelse – Veivalg for det 21. århundre sammen med statsministeren, skriver som følger i anmeldelsen av Tormod Heiers bok Krigen i Ukraina:
Boka kan stå som et lærebokeksempel på hva som skjer når en framstilling baseres på noe som ser ut som kunnskap, men som ikke er det. Det mest opplagte eksempelet er den bevisst- og kunnskapsløse måten russisk aggresjon og krigføring før 24. februar 2022 omtales på.
Deretter braker det løs, og når de påstått «kunnskapsløse» bidragsyterne til boken befinner seg på motsatte politiske banehalvdel av Bals selv, er jakten på putinistene igang, selv om de utelukkende finnes i Bals eget hode. Med grove insinuasjoner, ved å unnlate å gi leseren relevant informasjon og ved å stille hypotetiske spørsmål ut i luften, perfeksjonerer Bals Arbeiderpartiets stemplingstaktikk.
Grove insinuasjoner
Det er mye å ta av, fastslår Bals, før han skriver om bidraget til Øyvind Østerud i boken:
Øyvind Østerud skriver på sin side at «Betydelige grupperinger i det østlige Ukraina var negative til Euromaidan. Mange støttet paramilitære opprørsgrupper som raskt fikk støtte og oppmuntring av russiske kampenheter og forsyninger.» Denne kamuflerende språkføringen er godt kjent og mye brukt, men burde ikke fått stå uimotsagt som her.
Men den eneste som kamuflerer er Bals. Østerud har ingen kamuflerende språkføring i boken, tvert om har han både en henvisning og en kilde som Bals utelater i sitatet. Det blir hengende i luften at Østerud har en agenda, mens Bals selv ikke har noen egne kilder som kan underbygge en slik påstand. Det trenger Bals heller ikke, for han sier ingenting i klartekst, han fôrer bare leserne med mistanke. Men verre blir det når Bals skal tolke professor i internasjonal politikk, Janne Haaland Matlarys bidrag til boken.
Etter først å ha gjort et stort poeng av at Matlary har brukt noen engelske sitater og at det er skrivefeil i teksten, skriver Bals som følger:
En mer alvorlig innvending handler om innholdet i setningene hennes. «Ingen av sidene ville gi opp; begge ville fortsette krigen», skriver hun et sted. Kanskje det er klønete mer enn et faktisk forsøk på å sidestille offer og overgriper, men gæernt blir det lell. Og gitt Matlarys lidenskapelige forsvar for Viktor Orbáns illiberale ungarske demokrati i boka «Demokratiets sakte død» (anmeldt her i Bokmagasinet), er det vanskelig ikke å spørre seg hvor hun egentlig står i det spørsmålet som nå virkelig skiller Ungarn fra de fleste andre europeiske land: Synet på Russlands krig mot Ukraina.
Tydeligere stempling skal godt gjøres å bedrive. En rent objektiv beskrivelse av at partene fortsatte å krige brukes til å insinuere at Matlary sympatiserer med Russland. Det er så uredelig at det nesten ikke er til å begripe, men han gir seg altså ikke der. Han fortsetter med en påstand om at Matlary har et lidenskapelig forsvar for det «illiberale ungarske demokrati». Illiberal og putinist, der altså. Hva Bals egentlig forstår om demokratier kan man spørre seg om, for i Matlarys bok Demokratiets sakte død forklarer hun nettopp at Ungarn kan kritiseres for maktkonsentrasjon og politisering av domstolene, men ikke for den familie- og kjønnspolitikken venstresiden ikke liker. Hvert land bestemmer selv sin familie- og kjønnspolitikk suverent, det er ingen overnasjonale organer som kan fatte avgjørelser om akkurat dette feltet av nasjonal politikk, noe Matlary igjen redegjør for i Dagsavisen, der hun har gitt et intervju i forbindelse med Bals bokanmeldelse.
– Jeg mener altså at kritikken av Ungarn må nyanseres, men Bals regner dette som støtte til Orban. Det er fullstendig feil, uredelig og et forsøk på stempling. Nå bruker han denne insinuasjonen og løgnen som grunnlag for å påstå at jeg må støtte Putins krig fordi Orban gjør det. Hva skal man si til slikt? sier Matlary til Dagsavisen.
Kjent taktikk
Når Bals øyensynlig ikke evner å registrere at han har lest en fagbok, ikke en debattbok, lar han sine egne politiske sentimenter stå i veien for å lese med et interessert, analytisk blikk. Han kræsjlander i konklusjonen sin i Klassekampen:
Forfatterkollegiet bak boka omtales som «nitten av landets fremste eksperter på sine fagfelt», men allerede i forordet blir de tillagt oppfatninger som gjør at man tviler på påstanden. «Krigen ble mer brutal enn det vi først så for oss», heter det for eksempel. Som leser spør man seg jo da: Er dette ekspertene som skal gi oss råd om Russland? De kunne jo med fordel ha satt seg inn i hvordan russerne har ført krig mot tsjetsjenerne, eller sett på hva de har holdt på med i Syria, og dermed sluppet å bli så overrasket?
Slik kunne jeg ha fortsatt, men det er ikke plass til mer. La oss bare håpe at denne boka kan stå som et eksempel til skrekk og advarsel for andre, og aller helst at fagfellevurderingen gjøres på ny. For dette er rett og slett en liten skandale mellom to permer.
Den eneste skandalen som er å skue er Bals egen vilje til å sverte eksperter som ikke ser verden gjennom Ap-briller. Han ser Russland-sympatisører over en lav sko, ganske enkelt fordi han tilhører den fløyen av Ap som har gjort stempling til mer gangbar mynt enn å ha egen fungerende politikk. Vi har sett det før, det er til forveksling likt taktikken i AUFs bok Aldri tie, aldri glemme. I boken tar både overlevende fra Utøya og Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre et «oppgjør» med de påståtte «kreftene bak 22. juli» – deriblant HRS, Fremskrittspartiet og Høyres Jan Tore Sanner. «Oppgjøret» var ikke annet enn et dårlig skjult ønske om å tie alle andre politiske meninger enn Aps egne, der innvandringskritikk ble sidestilt med massedrap, og nøytrale ord med ekstreme handlinger. Taktikken videreføres ufortrødent av Bals, og det er fullt forståelig at Matlary refser ham i Dagsavisen.
– Jeg har skrevet mye om denne konflikten og aldri gitt uttrykk for noen Russland-sympati. Min bok «Verden blir ikke den samme», om krigen og konsekvensene, kommer på Kagge neste uke. Poenget med tittelen er at Russland bryter folkeretten på ekstremt alvorlig vis og derfor er dette en konflikt som endrer verden. Det gjør det nødvendig for vestlige land, ja nær sagt hele verden, å fordømme det, da forbudet mot aggresjonskrig i FN-pakten er bærebjelken i internasjonal politikk.
– Så ditt kapittel i Heiers bok levner ingen tvil om ditt syn på konflikten, slik Bals hevder?
– Dette er en fagbok, ikke en debattbok. Faktum er at Russland er aggressoren, som bryter FN-paktens hovednorm på eklatant vis. Ingen er uenig i dette. Selv Rødt sender våpen, poengterer Matlary.
Samme dag som Arbeiderpartiet i Oslo er i fritt fall og er nede i begredelige 15,7 prosent på NRKs måling fra mai, bør partiets ledelse lese Jonas Bals anmeldelse av Krigen i Ukraina svært nøye. Deretter bør de ta lærdom og bestemme seg for å slutte med den uspiselige stemplingskåtheten. Det finnes ingen velgere som får tenning av den.