Mens den sittende regjeringen nettopp har fått Stortingets flertall med på at PST skal få utvidede fullmakter til å masseovervåke norske borgere, vil de lovfeste retten til selv å slippe å bli sett i kortene.
Justisdepartementets lovforslag, som fortsatt er på høring, finner du her, og det er nesten umulig å ikke tenke tanker om frekkhetens nådegave når man leser gjennom høringsnotatet:
Departementet foreslår et tillegg i offentleglova § 14 første ledd som gjør det klart at ikke bare organinterne dokumenter som sådan, men også journalinnføringer som gjelder organinterne dokumenter, kan unntas fra offentlighet.
(…)Videre foreslås det endringer i offentlegforskrifta § 6 og arkivforskrifta § 10 som gjør det klart at organer kan journalføre organinterne dokumenter uten at opplysninger om disse dokumentene publiseres i den offentlige journalen som er
tilgjengelig på nettet gjennom eInnsyn eller på annen måte.
Joda, dette er nok mang en toppbyråkrat eller toppolitikers våte drøm, men forslaget er altså fremsatt i fullt alvor. Når tidligere riksrevisor Per-Kristian Foss reagerer så sterkt som han gjør, er det slett ikke uten grunn.
Et angrep på demokratiet
I Aftenposten skriver Foss at forslaget er så uheldig at regjeringen rett og slett ikke bør fremme det for Stortinget.
Ofte har jeg hørt at presse og organisasjoner «forstyrrer» saksbehandlingen. Det er et svakt argument etter mitt syn.
Jeg mener tvert imot at vissheten om at det når som helst kan bli bedt om innsyn i brev og dokumenter, virker skjerpende på kvaliteten i arbeidet. En rekke ganger har vi sett at nettopp innsyn i offentlig saksbehandling underveis har tilført sakene nye momenter. Det er jo nettopp dette demokrati handler om.
Innsyn er ganske enkelt en grunnstein i demokratiet. Ikke bare er offentlighetsprinsippet et grunnleggende demokratisk prinsipp som bidrar til å styrke og videreutvikle demokratiet, men innsynsretten er faktisk hjemlet i grunnloven. Grunnloven § 100 fastslår i femte ledd at «Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer». Når Justisdepartementet vil endre på dette, bør det ropes et kraftig varsku.
Foss påpeker da også det åpenbare:
Hemmelighold rundt avgjørelser skaper grobunn for mistillit.
Hemmelighold skaper nok ikke bare grobunn for mistillit, det skaper direkte frykt fordi det er et angrep på demokratiet, og det fra øverste hold.
Underlig sirkelargumentasjon
En annen som reagerer på departementets forslag til endring av loven er Mari Skurdal i Klassekampen. På lederplass i avisen påpeker hun at departementets begrunnelse for lovforslaget er merkelig:
I forslaget til lovendring har Justisdepartementet også rotet seg bort i en underlig sirkelargumentasjon. Departementet hevder at en del offentlige virksomheter lar være å journalføre organinterne dokumenter for å unngå at det blir bedt om innsyn. Det gir mindre offentlighet, skriver departementet. Men konklusjonen er merkelig: I stedet for å kreve at dagens lov følges, vil regjeringen åpne for at en slik praksis blir lovlig. Byråkraters irritasjon må ikke føre til mindre innsyn. Allmennhetens tillit til offentlige organer henger sammen med vissheten om at vi kan se dem i kortene.
Tidligere riksrevisor Foss er også opptatt av at departementet gjør det stikk motsatte av hva regjeringen skrev i Hurdalsplattformen, at den «vil sikre at offentlighetsloven og prinsippet om mer offentlighet praktiseres i alle offentlige virksomheter».
Tilsynelatende tas det for mye Møllers tran i departementskorridorene. Med krenkelover for minoriteter av alle slag er det kanskje ikke rart at departementet til slutt har mistet gangsynet totalt og ønsker seg sin egen krenkelov som vern mot gravende journalister.
Det er ikke vanskelig å stille seg bak oppfordringen til Foss:
Høringen pågår fortsatt, og for regjeringen er det ikke for sent å snu: Den bør ikke fremme dette forslaget for Stortinget.