Konfliktrådet er ansvarlig for å lage planene for de dømte 15- til 18-åringene som har begått grove, gjentatte voldslovbrudd. Planene er i praksis straffegjennomføringen, og kan typisk bestå av ulike punkter ungdommene forplikter seg til, eksempelvis å møte til samtale med politiet hver andre måned, forteller ungdomskoordinator Katrine Salomonsen ved Konfliktrådet i Oslo til NRK Nyhetsmorgen.
Grovt kriminelle
Straffen ble innført i 2014 for alvorlig og gjentatt kriminalitet begått av personer mellom 15 og 18 år, og erstatter ubetinget fengsel, som tidligere var gjeldende straffepraksis for alle lovbrytere over kriminell lavalder.
– På grunn av alvoret i lovbruddene har man her valgt å ha med psykolog, forklarer Salomonsen når hun presenterer et case for NRKs utsendte journalist.
– Du sa det var ganske mange fornærma, hva er det de har vært utsatt for da? spør NRK.
– Seksuallovbrudd og grov vold.
– Som betyr?
– Sparking mot hodet for eksempel.
Hun sier det kort og kontant, og slik blir det jo når man til daglig står i tilsvarende problematikk, men sannheten er at disse unge lovbryterne ødelegger andres liv – noen ganger på kort sikt og noen ganger varig. For ikke lenge siden var vi i kontakt med pårørende til «Jørgen» som ble offer for en av disse gjengangerne. I dommen som falt i Oslo tingrett februar i år står følgende å lese:
Hamid slo Jørgen flere ganger i ansiktet med flat og/eller knyttet hånd. Han fulgte deretter etter Jørgen, som forsøkte å komme seg unna på sykkel, og dyttet ham slik at Jørgen falt i bakken. Deretter, i fellesskap med flere andre, slo og/eller sparket han Jørgen gjentatte ganger mot hodet, overkroppen og bena mens han lå nede, slik at Jørgen fikk fem ribbensbrudd på venstre side og tre ribbensbrudd på høyre side, bloduttredelser rundt begge øyne og på kroppen.
Det nevnes ikke at volden kunne hatt døden til følge, noe den unektelig kunne dersom det ikke hadde kommet politi og ambulanse raskt til stedet.
I dommen blir det beskrevet som skjerpende at «at volden ble utøvd mot en sårbar person». Det er også riktig, for Jørgens «sårbarheter» er nettopp det som har trigget Hamid og gjengen hans. Jørgen er litt annerledes, og Hamid og gjengen har mobbet og trakassert Jørgen for dette i lang tid, både før og etter det grove overfallet. Hamid hadde derfor oppholdsforbud på stedet der volden skjedde, et forbud han hadde brutt gjentatte ganger – inkludert dagen som endret Jørgens liv for alltid.
Videre er det skjerpende at volden ble utøvd på et offentlig sted midt på dagen og at det var mange vitner til hendelsen – både barn og voksne. Volden var også tilnærmet uprovosert.
Ut fra vitneforklaringene og de to korte videoklippene, fremstår volden svært brutal og omfattende, og fornærmede var helt forsvarsløs i situasjonen.
Skadepotensialet ved voldshandlingene er stort. I tillegg kommer de momenter som allerede er nevnt under vurderingen av skyldspørsmålet for post I, herunder at volden hadde karakter av overfall og at deler av den ble utøvd av flere i fellesskap.
Det beskrives hvordan Hamid har vært helt krakilsk under pågripelse, hvordan politiet har måttet tilkalle forsterkninger for i det hele tatt å klare å få ham med seg i bilen, det beskrives hvordan han skrek «jævla pikk«, «pussy» og «morrapuler» til politiet og videre hvordan han kalte arrestforvarerne det samme og uttalte «ta av dere uniformen, dere griser hadde blitt knulla i gata«.
Hamid, som var 16 år på gjerningstidspunktet, er tidligere domfelt for en annen kroppsskade og for å bære kniv, har en rekke forhold på rullebladet, inkludert drapstrusler. I det store og hele er det vanskelig å lese noe annet ut av dommen og paragrafene som er listet opp at vi har å gjøre med en svært farlig, kriminell ungdom som utgjør en direkte fare for omgivelsene. Han er en av dem som må gjennomføre straff i regi av Konfliktrådet.
De farligste bryter
Til NRK forteller Salomonsen at hun erfarer at det er de som har begått de alvorligste lovbruddene som oftest ikke gjennomfører straffen.
– Det jeg kan si som ungdomskoordinator generelt på det, det er at det er mer sannsynlig at det er dem enn at det er noen som har fått en påtaleunnlatelse for å ha tyvkjørt en bil. Det tenker jeg ligger litt i kortene.
Når de farligste ungdomskriminelle uteblir fra straffegjennomføringen, handler det neppe om at straffen er så omfattende at de ikke makter å gjennomføre. I saken nevnt over ble Hamid som mindreårig dømt til 180 timer samfunnsstraff, og det er relativt «hardt» i norsk målestokk. Samfunnsstraffen tilsvarer 24 dagers arbeidstid. Disse timene skal fordeles utover ett år. Det er slik straff som brytes av tre av ti gjengangerkriminelle i hovedstaden.
For dem som ikke gjennomfører straff finnes ingen tall, slik det finnes tall over dem som faktisk gjennomfører straff. De som gjennomfører har i mindre grad tilbakefall til kriminell adferd, men hva som skjer med dem som bryter straffegjennomføringen vet ikke engang leder for Konfliktrådet i Oslo, Katinka Hartmann.
– Av de som brøt, der vet jeg ikke, der har jeg ikke gode nok tall, sier hun til NRK.
– De er barn
NRK har intervjuet justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) og på spørsmål om hva som skjer med ungdommene som bryter straffegjennomføringen, svarer ministeren som følger:
– Vi trenger mer kunnskap om konsekvensene av brudd. Vi vet i dag at det følges opp enten av Konfliktrådet, ellers så skal det inn for domstolene for vurdering av fengselsstraff. Nå jobber regjeringen med et nytt lovforslag for å gjøre betydelige grep i ungdomsstraffen, blant annet for at den skal bli mer effektiv og for at det skal være flere virkemidler for domstolene ved brudd.
– Vi snakker om ganske alvorlig dels voldskriminalitet, seksuallovbrudd, narkotikalovbrudd. Hvor mange ender da opp med en fengselsstraff når de bryter? spør NRK
– Dette er jo barn mellom 15 og 18 år og da er vi forplikta ifølge blant annet menneskerettighetene til å ikke sende dem i fengsel, med mindre det er aller siste utvei, svarer justisministeren.
Det burde åpenbart vært «siste utvei» straks noen igjen dukket opp i rettssystemet etter kort tid, men det verken ønsker eller vil justisministeren eller regjeringen for øvrig innse. Vi kan gjenta hva vi tidligere har kommentert vedrørende å behandle gruppevoldtektsovergripere som sårbare barn:
Norske rettssaler er rett og slett ikke kalibrert for å møte unge menn som har vokst opp i voldskultur. Spesielt gjelder det når kulturrelativismen i tillegg fokuserer på «overgrep» som storsamfunnet har begått mot de tiltalte, i form av å «tilby» dem lavere sosioøkonomisk status og trangbodde leiligheter. Det norske rettsapparatet forstår ikke at i klankultur har barndommen ingen egenverdi, hurtig overgang til voksenlivet er en nødvendighet og emosjonell ivaretakelse av barn er et ikke-tema. Barn har som funksjon å sikre foreldregenerasjonen. Barn er foreldrenes eiendom.
Oppdragelsen er ofte svært voldelig. Barn som vokser opp i vold, påføres tilknytningsskader, slik at de som voksne blir utrygge individer med mye frykt og høy grad av mistenksomhet og følelse av berettigelse. Berettigelsen gjør at de legitimerer vold og aggresjon mot andre; de tenker de har «lov» til å være voldelige. I voldtektssaker vil tanken bak kunne være at den voldtatte jenta «fortjener det» eller «ba om det» – det er en skyldfri type voldsanvendelse der offeret er dehumanisert. Det er berettigelse og ekstrem tabuisering av seksualitet som gjør disse ungdommene i stand til å utføre ekstreme overgrep mot andre. I klankulturen er ydmykelser en del av oppdragelsen, og det man selv erfarer, lærer man av. Å forvente at disse unge mennene skal bli samfunnsnyttige borgere er ikke bare naivt, det er for manges del utopisk. Å behandle dem som barn har i alle fall ingenting for seg, de er ikke barn annet enn i norsk forståelse av begrepet – i egen kultur er de allerede menn.
Autoritet i en klankultur oppnås gjennom bruk av brutalitet. Den som brøler høyest og slår hardest, er sterkest, i motsetning til i vestlig kultur, hvor vi anser dem som henfaller til brøling og knyttnever som svake og uten kontroll. Man kan bare spekulere i hva disse brutale unge mennene tenker om norsk rettsvesens lavmælte form og manglende krav til i det hele tatt å gjennomføre den korte samfunnsstraffen. Det er nærliggende å anta at de opplever det som et svakt og latterlig skuespill.