Det var høy temperatur under gårdagens Debatten, som hadde overskriften Huitfeldts møte med Iran vekker harme. Harmen har ganske riktig vokst til nye høyder etter utenriksminister Huitfeldts manglende lærdom av privatfly- og luksushotelloppholdet hun ga Taliban i januar i fjor. Norge ble det første vestlige landet som tok imot en delegasjon fra islamistgruppen, selvsagt i standardisert «nå skal vi redde verden og skape fred»-modus, der verken kunnskap om Afghanistan og dets nærområder eller kunnskap om det afghanske folket ble lagt til grunn.
Talibans løfter til Huitfeldt var selvsagt en gigantisk bløff, de koste seg med anerkjennelsen den norske utenriksministeren gav dem og kunne dra hjem igjen i trygg forvissing om at norske bistandsmillioner ville rulle inn, samtidig som de fikk sårt tiltrengt publisitet som anerkjente internasjonale samarbeidsaktører. Hipp hurra for Taliban, der altså, og Huitfeldt hadde faktisk magemål til å skryte av denne fadesen igjen i Debatten i går – hun hadde reddet liv, må vite.
Norskiranere stilte mannsterke, eller bokstavelig talt kvinnesterke, opp til debatt i programmet, og de hadde liten begeistring knyttet til Huitfeldts tilbakelagte Taliban-flørt, men enda mindre begeistring knyttet til samme Huitfeldts nylige deltakelse i samtaler med Irans utenriksminister, etter å ha sendt Norge i det iranske mullah-regimets årlige feiring.
Ullen minister
Huitfeldts varige manglende evne til å skille snørr og bart ble dessverre ikke understreket godt nok – kanskje fordi norsk-iranerne tror nordmenn flest vet mer om hva det var Huitfeldt deltok på i Iran enn hva nordmenn flest i realiteten vet. For det var ingen vanlig reise i diplomatiets tjeneste da Norge dro til Iran. I motsetning til andre europeiske land som boikottet feiringen, dro Norge for å markere årsdagen for at det var 44 år siden Ayatollah Ruhollah Khomeini tok makten etter seier i revolusjonen i Iran. Det er en ganske lang vei fra «å ha dialog» til å dure i vei på mullah-styrets diktaturfeiring.
Påfølgende, mens mange andre europeiske land sa nei, var Norge blant dem som sa ja til å snakke med Irans utenriksministre i FNs menneskerettighetsråd i Genève.
Huitfeldt forsvarte også i gårdagens debatt deltakelsen med ulne henvisninger til at «det må være lov å snakke sammen», noe som vekket like mye vantro som harme hos den norsk-iranske journalisten og samfunnsdebattanten Mina Ghabel Lunde. Hun hadde gjort hjemmeleksen sin, og konfronterte Huitfeldt med uttalelser hun har gitt i etterkant av at Mahsa Amini i september i fjor døde i det iranske moralpolitiets varetekt. Anniken Huitfeldt uttalte både i Stortinget og påfølgende til Bergens Tidende, gjengitt i Aftenposten:
– (…) Måten Iran håndhever hijab-påbudet på, fremstår som kvinneundertrykkende.
Det var altså håndhevingen som var undertrykkende etter Huitfeldts vurdering. Å fordømme det islamske, voldelige, dødelige, undertrykkende regimet var heller ikke da på agendaen. Mina Ghabel Lunde sa hun ble «vanvittig sjokkert» av Huitfeldts uttalelse og sa at det var utrolig at ministeren ikke klarte å være tydelig på at det er kvinneundertrykkende å ha obligatorisk hijab for alle kvinner over 6 år.
– Dette skjer innenfor samme år som du altså sier på kvinnedagen, noen måneder tidligere, at du synes det er deilig å feire kvinnedagen for første gang på åtte år etter at Norge har vært i likestillingsrevers under blå regjering. Og da er mitt spørsmål til deg: er mitt folk mindre verdt enn ditt folk? Fortjener mine medsøstre i Iran mindre enn det dine medsøstre i Norge gjør?
– Jeg synes det er helt vanvittig at du opererer med sånne standarder, og særlig med din Arbeiderparti-bakgrunn og lange tradisjoner for feminisme, sa Ghabel Lunde.
– Jeg mener at kvinnene i Iran fortjener kvinnedagen enda mer enn oss. Det var stor mobilisering rundt 8. mars, sier Huitfeldt, og fortsatte:
– Jeg har sett du mange ganger har misbrukt det sitatet mitt, så da må vi ordne opp i det. Jeg ble spurt i Stortinget om jeg var for hijabpåbudet, og da sa jeg at måten det praktiseres på er galt. Men jeg sa jo ikke at det ikke er kvinneundertrykkende. Jeg har aldri svart på om det er kvinneundertrykkende. Jeg mener du misbruker mitt sitat på en grov måte. Jeg mener akkurat det samme nå som jeg gjorde da. Jeg mener det er kvinneundertrykkende å påtvinge folk å ha et hodeplagg.
Ghabel Lunde svarte at ministeren bør si det hun mener, og at hun i Stortinget uttalte at påbudet var vanskelig å kommentere, men at håndhevelsen av påbudet var kvinneundertrykkende.
Det har Ghabel Lunde beviselig rett i, og hva Huitfeldt i realiteten mener er ikke helt enkelt å få tak i, for hun vil, som Ap-ere flest, støtte kvinners rett til å bære hijab dersom de ønsker det selv. Den solidariteten Ghabel Lunde, Lily Bandehy og flere norsk-iranere etterspurte er vanskelig å spore hos utenriksministeren.
Symbolet på frigjøring
Hijaben er blitt iranske kvinners mektigste kampvåpen i opprørene mot mullah-styret og dets moralpoliti i Iran, fordi det er så synlig hva de roper om frihet fra når de kaster den. Da Khomeini innførte sitt nye regime etter revolusjonen i Iran, var hijaben som ble pålagt kvinner å bruke et sentralt element i statlig autoritet og et effektivt middel for sosial kontroll.
Mens overvekten av de norsk-iranske kvinnene i gårsdagens debatt mente at muslimske kvinner bør kaste hijaben i solidaritet med det iranske folkets kamp, var det også en norsk-iransk kvinne som påpekte at også kvinner med hijab står side om side med de som risikerer livet når de kaster hijaben. Også hijabkleddekvinner ønsker mindre undertrykking, fastholdt hun.
Historikeren Clément Therme sa det godt i Le Monde:
I motsetning til hva de sosiologiske analysene i deler av den vestlige akademiske verden har antydet siden det islamistiske teokratiet ble født, har iranske kvinners obligatoriske slør aldri vært en faktor som symboliserer frigjøring fra deres tilstand under det gamle regimet, og heller ikke bevis for eksistensen av en islamsk feminisme. Tvert imot, det var fra dag én en ideologisk grunnpilar i strategien til de revolusjonære elitene som ønsket å bevise den «moralske» overlegenheten ved deres styresett utenfor de iranske grensene. Inne i landet har den politiske viljen til å påtvinge en indoktrinering av befolkningen og å fremme en ny islamistisk livsstil vært total.
Når Norge sender festdeltakere til det undertrykkende regimet og fortsetter å relativisere over hijaben som et selvvalgt frihetsplagg, skaper Hiutfeldt og UD et bilde av vilje til å anerkjenne diktaturet.
Tyrannisk og dødelig
Det er, som mange påpekte i Debatten, vesentlig å se og forstå hvor omfattende overgrep det iranske regimet begår mot sin egen befolkning. Det er drap – til offentlig skue – av opprørere, det er tortur, det er gassing av skoleelever, det er massevoldtekt av unge jenter, begrunnet i det hårreisende behovet for å gjøre dem til ikke-jomfruer – jomfruer er ulovlig å drepe.
Den som betviler regimets ekstreme brutalitet kan eksempelvis følge den kurdiske menneskerettsorganisasjonen Hengaw Organization for Human Rights på Twitter, som daglig legger ut dokumenterte tilfeller av regimets drap på egen befolkning. Denne tweeten er fra i morges:
Muhyaddin Ebrahimi, a Kurdish political prisoner, was secretly executed in Urmia prison#MuhyaddinEbrahimi https://t.co/k3OKxEaHfQ
— Hengaw Organization for Human Rights (@Hengaw_English) March 17, 2023
Man drar rett og slett ikke på diplomatisk fest med dette regimet, ei heller samtaler resten av EU boikotter, det er ikke et regime som har respekt for dialog, slik Huitfeldt påstår. Det er tvert imot et regime som benytter deltakelse i islamistisk fest og det Listhaug kaller «koseprat» som et argument overfor resten av verdenssamfunnet. De mener seg legitimert av det, de opplever det og bruker det som den anerkjennelsen det er.
Huitfeldt og regjeringen forøvrig bør ta innover seg at festdeltakelse og diplomati framstår som en hån, mens Huitfeldt påstår hardnakket at dialog er det verktøyet som bringer verden framover. I sin misforståtte godhet tror Huitfeldt at dialog kan skape endring dersom man sier noe litt strengt om at det ikke er pent å undertrykke folk, samtidig som man signaliserer enighet i å hylle 1979-revolusjonens vinnere; islamiststyret.
Det er et nær absurd skue.
Sanksjoner
Det finnes åpenbart andre måter for Norge å møte Iran på enn å delta i feiring av undertrykkelse og død og påfølgende «dulle med mulla» som det ble karakterisert i Debatten. Det finnes muligheter til å bedrive sanksjonerende diplomati, der dialogen preges av krav og sanksjoner, av tydelighet snarere enn feministisk tro på at alt blir bedre bare vi snakker snilt og er forståelsesfulle mot de grusomme. Jeg skriver feministisk rett og slett fordi Huitfeldts utenrikspolitiske agering unektelig minner om den voldsarenaen norske skoler har blitt, men der lærerne fortsetter å ha tro på å møte voldsutøvende innvandrerbarn med «respekt for kultur» og «forståelse for følelsen av utenforskap».
Den iranske frihetsaktivisten Masih Alinejad, er for tiden i Nederland. Hun har knallharde oppfordringer til den nederlandske politikere.
We will get rid of Islamic Republic soon enough, I told the Foreign Relations committee of the Dutch Parliament. It’s time to crack down on companies evading sanctions and put IRGC on terrorist list. #IRGCTerrorist. pic.twitter.com/rbVmH7BnJc
— Masih Alinejad 🏳️ (@AlinejadMasih) March 17, 2023
«Håndhev sanksjoner! Det iranske regimet forstår ikke diplomatiets språk», sier hun også i intervju med den nederlandske avisen Volkskrant.
Med nesten 9 millioner følgere på Instagram er hun en viktig inspirasjonskilde for protestene i Iran. Nå er hun i Nederland en stund. Hun oppfordrer europeiske ledere til å isolere og boikotte det iranske regimet, akkurat som de gjorde mot Sør-Afrika i sin tid. «Vi ber om maksimal støtte fra demokratiske ledere.»
Også Frp og rekken av norsk-iranske samfunnsdebattanter som var samlet i NRKs studio i går, etterspør en hard linje mot det iranske regimet. Resten av Europa har allerede vært tydelige på at de ikke ville delta i noen mullah-feiring eller samtaler med Irans utenriksdepartement, til tross for at Huitfeldt framholdt også i går at hun ikke hadde hørt om at EU ville boikotte. Påstanden står ikke til troende.
Når man ideologisk forfekter at alle mennesker er like og alle kulturer er like gode, evner man åpenbart heller ikke å erkjenne at dialog er et dårlig våpen mot diktaturer. Mens Huitfeldt smiler febrilsk inn i norske TV-stuer blir iranske jenter voldtatt med mullahenes velsignelse og frihetskjempere drept i arrest. Det er på høy tid å bytte ut den intense ideologiske troen med like intenst økonomisk og politisk press mot Iran – og tydelig støtte til det iranske folket.