Hvem som i praksis beskyttes når Oslo tingrett lukker dørene for den eneste journalisten som har funnet veien til rettssalen for å dekke valdtektssaken, kan absolutt diskuteres. Beskyttes småjentene som ble seksuelt utnyttet av voksne innvandrermenn eller «beskyttes» allmennheten mot de uhyggelige faktaene i saken?
Det som er hevet over enhver tvil er at åpenhet er fundamentet i rettsstaten og at åpne rettsmøter er regelen, slik det også er nedfelt i Grunnlovens §100. Selv om loven sier at det kan settes begrensninger for publikum og presses tilstedeværelse under rettsmøter dersom det foreligger tungtveiende grunner eller særskilt behov for personvern, skal det mye til for at retten lukker dørene fullstendig. Journalist Øyvind Thuestad, som har jobbet med krimsaker i en årrekke, beskriver rettens praksis.
Noen ganger har rettens administrator lukket retten for publikum, men latt pressen få overvære rettsforhandlingene, enkelte ganger med formaning om ikke å identifisere mindreårige fornærmede og/eller tiltalte. I sjeldnere tilfeller pålegges pressen referatforbud, men får altså også i de tilfellene være til stede i retten.
Norsk presse identifiserer ikke ofre for vold og voldtekt som ikke selv ønsker å stå frem. Trolig finnes det ikke et eneste eksempel i moderne tid på at pressen i rettsreferat har identifisert et mindreårig offer for vold eller seksuelle overgrep.
Grooming
Det finnes altså ingen beskrivelser av hva som har blitt sagt innenfor tingrettens lukkede dører, men noen få detaljer finnes likevel, og de detaljene er verdt noen generelle betraktninger. I et kort avsnitt oppsummerer Document de faktiske forholdene:
Etter å ha kommet i kontakt på Snapchat, skal de to jentene ha oppsøkt de to mennene i 29-åringens leilighet i bydel Vestre Aker 11. oktober 2021. Der skal det ha blitt konsumert en hel del alkohol. Voldtektene og det seksuelle overgrepet skal ifølge tiltalen ha skjedd i leiligheten ved 3-tiden om natten.
Det presiseres ikke hvem som kontaktet hvem, men det er fullstendig underordnet når det er snakk om barn og voksne som har kontakt. Ansvaret hviler uansett på de voksne, og her er det ingen tvil om at de to unge jentene på henholdsvis 13 og 14 år har blitt invitert inn til den eldste mannens leilighet, hvorpå det har blitt drukket alkohol før overgrepene fant sted.
Enhver som mener å ha hørt liknende historier tidligere har helt rett. Den eneste forskjellen mellom saken som går i tingretten og de tusenvis av sakene som ble rullet opp i England, er at sistnevnte har fått et beskrivende ord: grooming.
De såkalte groomingskandalene i Storbritannia sjokkerte hele Europa, ikke minst på grunn av rasismespøkelset som hvilte over det britiske hjelpeapparatet og lammet alt fra politi til barnevern og lærere. Da det britiske innenriksdepartementet gransket hva som egentlig hadde skjedd, viste det seg at rasismespøkelset også hadde bosatt seg i departementet; de konkluderte med at generelt begår hvite menn flest overgrep, og fant ingen sammenheng mellom muslimsk opprinnelse og grooming.
Igjen måtte barna, typisk sårbare britiske jentebarn, betale prisen, da de som skal være profesjonelle aktører sviktet dem på det groveste.
Frykten for rasismestempling gjorde at tusenvis av engelske jenter, ofte allerede under offentlig omsorg eller fra ressurssvake hjem, ble ofre for typisk muslimske gjenger. HRS har omtalt skandalen i flere saker, her for eksempel fra 2016:
Fenomenet grooming, der gjenger av overgripere går etter sårbare jentebarn, er av tidligere toppolitiker Jack Straw omtalt som engelske «easy meat»-jenter for menn med «pakistansk bakgrunn», nettopp fordi mennene typisk går etter jenter fra ustabile familier eller som allerede er tatt hånd om av myndighetene.
Det er gjort beregninger som viser at det er en voldsom høy sannsynlighet for at overgriperen har muslimsk bakgrunn, og at fenomenet ikke kan snus på hodet: At hvite britiske ikke-muslimske menn i gjenger går bevisst etter britiske muslimske jenter:
This is when some shout ‘racism,’ but here are the facts: calculations based on convictions show that a British Muslim male is 170 times more likely to be a part of sex grooming gang than a non-Muslim. And there are no recorded instances of non-Muslims doing this to Muslim girls as part of a criminal enterprise.
I tillegg kommer denne sjokkerende opplysningen: I et lokalt område er det beregnet at seks av syv muslimske menn enten visste om overgrepene, eller de var selv delaktige i dem.
Rusmidler i bytte mot sex
Da Documents journalist etterspurte hvilke vurderinger og lovhjemler som lå til grunn for at voldtektssaken ikke kunne gå for åpne dører, er en del av begrunnelsen han fikk i retur spesielt verdt å merke seg:
Retten mener vilkårene for å lukke dørene er til stede etter domstolloven § 125 b. Saken gjelder seksuell omgang med barn på 13 og 14 år. Det vil bli spilt av tilrettelagt avhør av de fornærmede og ført vitner om deres psykiske helse og fungering. Opplysningene er av en slik intim, sensitiv og privat karakter at dørene lukkes. Dette gjelder hele hovedforhandlingen.
«Fungering» er høyst sannsynlig en eufemisme for hvordan sårbare jenter fra ressurssvake hjem oppfører seg. De oppfører seg ofte utagerende og tar langt større risiko enn hva jenter på samme alder vanligvis gjør. Det er nettopp denne adferden som gjør dem til et enkelt bytte for overgripere.
I saken Grooming og jentene som aldri fikk noe #metoo-øyeblikk beskrev jeg hvordan tilsvarende ungjenter er velkjente i hjelpeapparatet.
For mange år siden tok jeg en videreutdanning i veiledning. Som en del av praksis skulle jeg veilede en leder ved en av landets ungdomsinstitusjoner. Ved disse institusjonene bor ungdom som har det vanskelig – og som oppfører seg vanskelig. Det er derfor det på fagspråket kalles «adferdsvansker».
Begrepet er på mange måter dypt misvisende. At noen har vansker med adferd innebærer at de strever med å oppføre seg «normalt». Det er for så vidt riktig at de strever med det, men oppførselen kommer jo aldri ut av det blå. Som regel ligger det veldig vanskelige erfaringer bak adferden, og utagering, rus og selvskading er et resultat av disse erfaringene.
Ved ungdomsinstitusjonen bodde den gang tre jenter og to gutter. Da jeg fikk omvisning bemerket lederen tørt at to av jentene hadde rømt igjen. «Du vet hvordan det er; det er de lokale innvandrerne som lokker med hasj og pizza i bytte mot sex, og da blir jo jentene der til politiet henter dem».
Hun sa det som om det var noe dagligdags, noe alle visste, men verre: noe som ikke betød stort.
Det er ikke vanskelig å lokke sårbare jenter. Med chattetjenester er det ikke lenger enn et tastetrykk unna. Snapchat er i tillegg utstyrt med kart, slik at offer og overgriper kan se hvor den andre befinner seg. Stort enklere kan det ikke gjøres for menn som ikke har skrupler mot å bytte alkohol eller hasj mot sex.
Begge de tiltalte i saken som denne uken går i Oslo tingrett nekter straffeskyld.
– Min klient erkjenner det faktiske, men ikke straffskyld. Han mener han har vært aktsom nok i forhold til hennes alder. Han mente hun så tilstrekkelig voksen ut, sier den somaliske mannens forsvarer, Olav Arnfinn Ramel Haaland, til Document.
Dette er velkjent. Muslimske menn med opprinnelse i land der det ikke finnes noe slikt som seksuell lavalder eller aldersgrense for giftemål som tilsvarer voksen alder, vil ikke reagere på at 13-åringer har sex med voksne. Å få dem til å forstå at det de gjør er straffbare kriminelle handlinger er i praksis utenfor rekkevidde, noe groomingskandalen i England er et tydelig bevis på. I 2019 ble det anslått at antallet identifiserte groomingofre i landet var 19.000. Nitten tusen. Det er et tall som forteller sin urovekkende historie om kultur og neppe kan bortforklares med at det var noen «enslige ulver».
Kjent fenomen i Norge
I 2021 kom britiske tall for andelen småjenter som ble groomet over nettet. Hele fire av fem ofre for seksuell utnytting var rekruttert via online tjenester som eksempelvis Snapchat. Samme undersøkelse viste at jenter i alderen 12-15 år er aller mest utsatt. Også dette samsvarer med saken i Oslo.
At grooming er et ubeskrevet blad i Norge er en sannhet med modifikasjoner. Det er snarere slik at det er et tema norske medier ikke vier verken oppmerksomhet eller ressurser. Likevel vet hjelpeapparatet at det skjer, og har visst det i en årrekke. Allerede for ni år siden, i 2014, beskrev Lisa Arntzen i DIXI Ressurssenter til Nettavisen at nettet var en rekrutteringsarena for overgripere.
– I flere overgrepssaker har man en grooming-prosess i forkant hvor man lurer og lokker barn til seg, og deretter truer dem til å utføre seksuelle handlinger.
– Fenomenet «grooming» finnes i høyeste grad her i Norge, men jeg ønsker ikke å gå inn på enkeltsaker, sa hun til Nettavisen.
I Norge mangler systematisk kartlegging og dokumentasjon av grooming. Med kunnskap om sårbare ungdommers erfaringer, muslimske menns overrepresentasjon på vold- og overgrepsstatistikk, og ikke minst samfunnets manglende fokus på egne sårbare grupper, er det behov for mer kunnskap.
DIXI reagerte også under opprulling av skandalen i England på at frykten for å bli stemplet som rasist ble oppgitt som grunn til at overgrepene fikk fortsette i stillhet.
– Det er ikke noe ukjent fenomen at overgripere truer, tvinger eller lokker unge til å delta i seksuell aktivitet. Det som er ekstra sjokkerende med denne konkrete saken, slik jeg oppfatter det, er at myndighetene ikke har varslet ifra, og at årsaken er at de ikke ville bli stemplet som rasister. Det synes jeg er kjempemerkelig, at man heller vil bli stemplet som en som aksepterer overgrep enn å bli stemplet som rasist. Det er ikke noe bedre, sa Arntzen til Nettavisen den gang.
Vi synes i likhet med Arntzen at det er merkelig, men det er åpenbart ikke blitt bedre i løpet av de ni årene som har gått. Mens norske småjenter utnyttes og voldtas av muslimske voksne menn, er mediene langt mer opptatt av at Sophie Elise er et dårlig forbilde og at norske muslimer påstår seg utsatt for rasisme og diskriminering av systematisk karakter. Når dørene lukkes i Oslo tingrett lukkes også medienes tilgang til å belyse hva de aller mest sårbare utsettes for.
I stråleglansen av all antirasisme, inkludering og kulturforståelse ble de svakeste, de som ikke klarer eller makter å beskytte seg mot utnyttelse, satt i skyggen. Og de er der fortsatt, enten det er bak lukkede dører i muslimske menns leiligheter eller bak lukkede dører i retten.