Vi har tidligere omtalt den prisbelønnede forfatteren Birgithe Kosovic, for hun har bare gjort seg mer og mer bemerket i dansk innvandring- og integreringsdebatt. Og hun legger ingenting imellom.
Hun falt straks i unåde hos sine tidligere trosfeller i den kulturelle verden. Hun betraktes nå som en frafallen og møtes med blikk av forakt. Det forslitte trikset begynte med å definere henne som «kontroversiell». Kosovic er kastet ut av de fine salonger, slik som PEN – en organisasjon som selv mener å jobbe for ytringsfriheten.
– Jeg har ikke mange venner blant forfattere. Men jeg vet fra dem jeg kjenner fra kulturverden at de får kommentarer hvis de blir sett sammen med meg. «Hvorfor snakker du med henne? Vet du ikke at hun er rasist?» sier de. Og hva kan jeg gjøre med det? Ingenting. Til min egen overraskelse har jeg oppdaget at jeg er fullstendig likeglad med hva de mener om meg, sier Kosovic til Berlingske.
Berlingske er i samtale med Kosovic fordi hun er en av de nominerte til Fonsmark-prisen, med begrunnelsen at hun er en av de få som har satt ord på de mulige konsekvensene av innvandringen for fremtidens Danmark. Samtidig har hun fortsatt å insistere hvor viktig temaet er, selv etter rundt to ti års verdidebatt i Danmark og der selv sosialdemokratene har omfavnet tidenes mest restriktive innvandring- og integreringspolitikk. Det er ikke nok, fastslår Kosovic, som mener altfor mange ikke har tatt alvoret innover seg.
Velger freden fremfor friheten
Hun innrømmer lett at hun ikke forsto problemstillingen med Muhammedkarikaturene da debatten tok av for snart 18 år siden. Hun var heller forarget på muslimenes vegne, for hun kunne ikke fatte hvorfor karikaturene skulle publiseres når muslimene ble så opprørt av dem. Med årene ble hun klokere, forteller hun, ikke minst fordi hun opplevde at egen argumentasjon begynte å «hakke».
Det endelige vendepunktet ble terrorangrepet på Krudttønden i København i 2015. Da innså Kosovic at hennes idealer som ytringsfrihet og demokrati måtte møte virkeligheten slik den er, ikke slik man ønsker den skal være. Etter mye research var den skremmende – og langsomme – erkjennelsen at kulturmøtet mellom danskene og ikke-vestlige innvandrere inneholder kimen til en potensielt uoverkommelig konflikt.
– Det er smertefullt og dypt rystende når du oppdager at man i stor grad mister sitt land. At det du elsker mest, sakte glipper fra deg. At vi er mye mer splittet enn jeg forestilte for meg. At det er en konflikt hvor trusler og dødelig vold er en del av forhandlingen. Og om du er demokrat, så er ikke nødvendigvis andre det. Noen av dem er direkte fiender av demokratiet. Og når de har definert fiendskapet, står du ikke fritt til å velge det bort, sier Kosovic, og fortsetter:
– Som samfunn synes vi det er veldig vanskelig å erkjenne at noen vil oss ondt. At fiendskap finnes. Og derfor har vi en tilbøyelighet til å velge freden fremfor friheten. Til å gi etter for islamistene og tilpasse samfunnet etter deres krav. Men fiendskapet forsvinner ikke av den grunn. Til slutt må vi konfrontere det.
Integrering? Nei.
Birgitte Kosovic har med sine essays hevdet at det flerkulturelle eksperimentet ikke bare vil mislykkes, men at det allerede har gjort det. At integreringsproblemene ikke nødvendigvis er forbigående eller et uttrykk for samfunnets manglende innsats, men har den uunngåelige konsekvensen av uoverstigelige kulturforskjeller. I sine tekster har hun forklart hvordan kulturforskjellene vil endre fremtidens Danmark.
Akkurat dét har nok de fleste innsett, men den optimismen mange legger for dagen for det flerkulturelle samfunnet deler ikke Kosovic. For masseinvandringen har allerede ført til en etnisk oppdeling, det som hun over tid har kalt «frivillig apartheid». Det er for øvrig ikke ulikt det som Aftenposten nylig kom frem til da de intervjuet ungdommer med innvandringsbakgrunn på Kuben videregående skole i Oslo. Her fortalte de unge selv om det som kan kalles «frivillig segregering», de ønsker å være sammen med dem som ligner en selv.
Hva vil så skje med en stat hvor etniske grupper lever adskilt? En slik stat vil langsomt bevege seg mot oppløsning og sammenbrudd, er Kosovics konklusjon. Befolkningen vil oppleve iboende konflikter mellom gruppene, som igjen vil dominere politikken. Ikke minst kan uforutsigelige gruppedynamikker hurtig forvandle fred til konflikt, sier hun, og viser til for eksempel Jugoslavia, USA med Black Lives Matter – og Sverige og Frankrike.
Kosovic har ingen tro på dem som hevder at integreringsproblemene har blitt mindre og at de uansett vil løse seg på sikt. Tror hun så at politikerne i det hele tatt kan lykkes med integrering?
– Bare hvis integrering betyr at du har jobb, utdanning og følger loven. Men når innvandrere søker sammen i boligområder, på skoler og andre steder, ødelegges samfunnet innenfra. Spørsmålet er om man kan si at folk er integrerte hvis de har en gruppeatferd som «desintegrerer» samfunnet. Ja til hijab er ja til frivillig apartheid. Det må en holde fast ved. Integrering realiseres først når man gifter seg inn i vårt nasjonale fellesskap – men bare svært få gifter seg inn i danske familier, sier hun.
Dermed konstaterer Kosovic påstanden HRS lanserte tidlig på 2000-tallet etter at vi spesialbestilte statistikk fra SSB over ekteskapsmønsteret til ulike innvandrergrupper. Den gang var det selvsagt fullstendig tabu å hevde at ekteskap med etnisk norske var en indikator på integrering, men i ettertid har SSB selv begynt å publisere (og analysere) slik statistikk – og ekteskap er blitt en (anerkjent) integreringsvariabel. Som for øvrig går elendig, både 1. og 2.generasjon i visse innvandrergrupper gifter seg nesten utelukkende med sine egne.
Illiberale svar
Kosovic mener at om noen for en generasjon (som regnes som ca. 33 år) siden hadde sagt at vi en dag ville oppleve terror, islamisme og trusler mot islamkritikere i Europa, så ville ingen trodd det. Men det er akkurat den virkeligheten vi står i nå, og som så mange benekter eller bortforklarer. Så er det for øvrig helt annerledes med høyreekstremismen, der mangler det ikke på å banke inn en virkelighet som mest av alt ligner en unnskyldning for ikke å snakke om angrep i islams navn. Som for eksempel at C-REX, dette senteret ved Universitet i Oslo som bedriver «ekstremismeforskning», har laget et kart over høyreekstrem vold i Europa. Eller at PST i sine trusselvurderinger bruker mye tid og plass på høyreekstremisme.
Ifølge Kosovic er vi på et sted i vår historie akkurat nå hvor liberalismen utfordres veldig sterkt, og det både innenfra og utenfra. Handel, globalisering og innvandring skulle skape en bedre verden, der vi trodde at alle kunne – og ikke minst ville – bli europeere. Nå vet vi bedre, og de liberale svar er ikke tilstrekkelig overfor våre fiender, slår hun fast.
– Ukrainakrigen viser at handel ikke automatisk fører til fred. Vi hadde glemt at politikk også er noe annet og mer enn teknokratisk administrasjon av økonomi. At politiske ledere utenfor vår sivilisasjonskrets har andre politiske hensyn enn de økonomiske. Ikke alle ønsker å selge sin identitet og idealer for penger. Vi tror at vi kan opprettholde status quo ved å insistere på politisk teknokrati, frihandel og rettighetsliberalisme. Men vi kan ikke kjøpe oss ut av all fiendskap med økonomisk avhengighet og frihetsidealer – verken ytre eller indre fiender. Det krever for eksempel illiberale svar hvis vi vil få slutt på islamismen. For eksempel at vi forbyr burka. Jeg vil alltid være liberal i mitt hjerte, men jeg er klar over at det er en del av virkeligheten jeg ikke kan møte med de idealene. Og det er, for meg, dypt, dypt utfordrende. Både følelsesmessig og politisk, sier Kosovic.
Det er nok en utfordring som flere enn Kosovic sliter med. Det er dypt utfordrende og frustrerende å være et ufrivillig vitne til at politikerne styrer ens land inn i konflikter, fordi de ikke har skjønt konsekvensene av egen politikk. Og like utfordrende og frustrerende er det at de samme politikerne nekter å ta konsekvensene inn over seg – og derfor bare fortsetter med det samme. Antakelig fordi de er livredde for nettopp de illiberale svar som igjen nærmer seg det autoritære. Derfor er det heller ikke vanskelig å være enig med Kosovic når hun sier at hun savner at de såkalte humanitære og liberale føler på utfordringen, at de har mot til å innrømme at deres posisjon også rommer en fare for demokratiet. «For hvis de tar feil i sine antagelser om det flerkulturelle samfunnet, så er det jo alt som står på spill for landet vårt.»
Men, hvorfor skal vi lytte til Kosovic? Vet du ikke at hun er rasist?
(Fotomontasje: HRS)