Den engelske nettavisen The Economist utgir en årlig «EIU’s Democracy Index» der alle verdens land rangeres etter bestemte kriterier, som:
- Valgsystem og pluralisme
- Hvordan regjeringen fungerer
- Politisk deltagelse
- Politisk kultur
- Sivile rettigheter
I rapporten for 2021 lå Norge på 1. plass, foran New Zealand, Finland, Sverige, Island og Danmark.
Til sammenligning ligger vår NATO-allierte Tyrkia på 103. plass, knepent slått av Gambia, men foran Pakistan.
Hvordan endte vi her?
Norge har vært medlem av NATO siden etableringen i 1949. Tyrkia ble invitert inn i NATO i 1952, på et tidspunkt da Tyrkia var et relativt fungerende demokrati. Men det spesielle med Tyrkia er at de militære styrkene er ansett som garantisten for det tyrkiske sekulære demokrati, grunnlagt av Tyrkias første president Kemal Atatürk i 1922. Etter det har det vært flere militærkupp i Tyrkia, senest i 1980, da landets ledelse ble tatt over av en militærjunta som fungerte frem til 1983.
Erdogan ble valgt som statsminister i 2003 frem til 2014 da han ble valgt som Tyrkias president Han har bakgrunn fra det islamistiske «Dydspartiet» som ble forbudt av tyrkisk høyesterett, hvoretter Erdogan i 2001 i stedet grunnla AKP (Rettferdighets og utviklingspartiet).
Det er særlig under Erdogan at Tyrkia har blitt stadig mer totalitært og selvsentrerisk. Følgelig har landet sunket stadig dypere på EIUs liste over demokratier. I dag blir Tyrkia karakterisert som et «hybrid regime», en status hakket over «autoritært regime». I tillegg har Tyrkia som kjent siden 1974 okkupert deler av Kypros og bedriver stadige grensekrenkelser av gresk territorialfarvann.
At et slikt regime med en president som best kan karakteriseres som en islamistisk despot skal ha noen som helst innflytelse over forsvaret i Nord-Europa ved å nekte Finland og særlig Sverige medlemskap i NATO, er selvsagt fullstendig uakseptabelt. For Norge vil et være en stor fordel om også våre naboland blir NATO-medlemmer – særlig i forbindelse med forsvar av Finnmark. Da vil plutselig NATO ha enkel tilgang til hele Finnmark gjennom Sverige og Finland.
USA har mistet tålmodigheten
For et par år siden kunngjorde Tyrkia at de ville kjøpe inn det russiske luftvernsystemet S-400. Konsekvensen var at USA kastet dem ut utviklingsprogrammet for de nye F-35 jagerflyene de hadde bestilt. I stedet har Tyrkia nylig bedt om å kjøpe nye F-16 fly.
Erdogans kjøp av russisk antiluftskyts, kombinert med at han nekter Sverige (mer usikkert med Finland) å gå inn i NATO, kan være det som gjør at han nå har strukket strikken for langt.
I et felles brev til president Biden har nå 27 senatorer fra begge partier bedt om at all støtte til Tyrkia, inkludert tillatelse til salg av F-16, stanses inntil Tyrkia har godtatt av Sverige og Finland slutter seg til NATO.
Spørsmålet blir da hva Erdogan gjør med det. Han gjør i hvert fall ikke noe før han er gjenvalgt som president den 14. mai i år. Han vil for all del ikke tape ansikt overfor sitt eget folk ved å la Sverige som han har skjelt ut i flere måneder komme inn i varmen i NATO. Han kan heller ikke kjøpe russiske jagerfly på grunn av de kraftige sanksjoner det umiddelbart vil medføre, og dels fordi Russland for tiden trenger alle de jagerfly de kan produsere.
Men Erdogan er en mester i å ri to hester på en gang. På den ene side kjøper han luftvern av Russland og nekter å fordømme det russiske angrep på Ukraina. Samtidig leder hans egen svigersønn en bedrift som har utviklet og selger droner til Ukraina som har vist seg meget effektive i å ta ut russiske styrker.
Når han i tillegg anser Tyrkias medlemskap i NATO som et forum der han kan fremstå som lederen av en stormakt som kan bestemme over de øvrige medlemsland i NATO, er komedien fullkommen.
Kan Tyrkia kastes ut av NATO?
Erdogan bedriver en åpenbar «pick and choose» politikk i NATO. Han bruker medlemskapet i NATO som et forum der han kan velge å handle i NATOs interesse i de tilfellene der han finner det opportunt i øyeblikket å gjøre det, og se bort fra alt annet. Dersom det var mulig å kaste Tyrkia ut av NATO hadde dette blitt gjort for lenge siden. Dessverre er ikke det mulig. Atlanterhavspakten av 1949 er meget enkel i sin utforming og inneholder ingen bestemmelse som gir et flertall av medlemslandene adgang til å stemme ut et medlem som ikke oppfyller traktatens forutsetninger.
Og selv om det hadde vært en slik adgang så vil USA aldri gjøre bruk av den. Grunnen er at USA har to store flybaser i Tyrkia – Incirlik, der det er antatt at rundt 5.000 militært personell til enhver tid oppholder seg, og der det også antas utplassert atombomber. I tillegg har USA den noe mindre Izmir Air Force Base. Videre har NATO i samarbeid med Tyrkia en rekke felles baser rundt om i landet. Alt dette er til sammen svært viktig for USAs tilstedeværelse i Midt-Østen.
Dessuten, Erdogan kontrollerer all trafikk gjennom Bosporos som amerikanske marineskip må gjennom for å komme til Svartehavet. USA er derfor meget forsiktig med å tirre Erdogan. Det er ille nok at USA i årevis væpnet den kurdiske terrorbevegelsen PKK til tennene, samtidig som PKK utførte terroraksjoner på tyrkisk jord. Man kan bli muggen av mindre.
Er det noen vei ut av dette?
Å håpe på at det tyrkiske forsvaret iverksetter et mer vellykket kupp enn det svært så mislykkede forsøket de gjorde i 2016 er urealistisk. Erdogan har for lengst plassert folk han kan stole på i alle nøkkelposisjoner. Og han kan ikke gå tilbake på sine bastante uttalelser om at Sverige aldri vil bli medlem av NATO så lenge de tillater brenning av koranen og det som omtales som «krenkinger av islam» uten å miste ansikt. Og det vil Sverige, eller for den saks skyld de fleste vestlige land, aldri gå med på.
Situasjonen i dag er at Norge, Danmark og Island allerede har garantert for Sverige og Finlands sikkerhet i tilfelle angrep i løpet av søknadsperioden.
Det er helt opp til de øvrige medlemsland i NATO om de vil utstede tilsvarende erklæringer til Finland og Sverige, det kan selvsagt ikke Erdogan nekte dem. Resultatet vil da bli at Sverige og Finland vil få et slags B-medlemskap i NATO, inntil Erdogan kommer på andre tanker. USA kommer antagelig til å koble salg av nye F-16 til Tyrkia med at Sverige og Finland slippes inn i NATO, og det kan også gjøres klart for Erdogan at hvis han ikke vet å oppføre seg så kan det også bli stans av levering av reservedeler til de F-4 Phantom og F-16 flyene Tyrkia allerede har.
Uansett – Norge er i den mildt sagt kjedelige situasjon at norsk sikkerhet mot angrep fra et uberegnelig Russland avhenger av en like uberegnelig islamistisk despot. Med unntak av 200 km helt i nord ligger Finland og Sverige mellom Norge og Russland. Så lenge de ikke er medlemmer av NATO, blir de stående i den samme situasjon som Ukraina i tilfelle angrep fra øst. NATO vil da ikke forsvare landene mot Russland i frykt for full atomkrig. Særlige den svenske øya Gotland ligger tynt an. Dit er det bare 350 km fra den russiske enklaven Kaliningrad der Russland har en stor marinebase. Fra Gotland vil Russland få full kontroll over Østersjøen.
Den åpenbare løsningen på problemene vil være at flest mulig av medlemslandene i NATO slutter seg til den nordiske sikkerhetsgarantien og at USA samtidig presser Erdogan ved å nekte levering av forsvarsmateriell, inklusive F-16 fly, inntil Tyrkia ratifiserer endringen av Atlanterhavspakten som gjør Finland og Sverige til fullverdige NATO-medlemmer.
Alt avhenger derfor av hva USA velger, men med en sterkt svekket Biden i Det hvite hus er det usikkert hva han kan eller vil gjøre med dette. Finsk og svensk medlemsskap i NATO er tross alt ikke vesentlig for USA’s strategiske interesser. Og for republikanerne er nok de amerikanske basene i Tyrkia vesentlig viktigere enn et medlemsskap for Sverige og Finland. Særlig når de har Erdogan å skylde på. Så det vil ta lang tid før Finland og særlig Sverige blir allierte med Norge og resten av NATO.
I den grad man kan trekke noen konklusjon av dette er at man aldri skal gjøre seg avhengige av muslimske land og muslimske ledere. De som fremstår som moderate i dag kan være islamister i morgen.