Barn reddet fra Syria-leirer klarer seg overraskende godt, er tittelen på NTB-artikkelen som ble publisert i Nettavisen fredag.
Barn som er reddet ut fra interneringsleirer i Syria og returnert til sine hjemland, har omstilt seg overraskende godt, viser en Human Right Watch-rapport.
(…) – Barn som har blitt reddet fra leirenes redsler, har det bra på skolen, har fått nye venner og bygger nye liv i sine hjemland, sier Jo Becker, direktør for barns rettigheter i HRW, i en pressemelding.
Joda, at barn er resiliente er helt sant, men at de skal gå uanfektet gjennom livet etter å ha erfart og bevitnet omsorgssvikt, grov vold og endog drap, er ingen selvfølge. Når det opplyses at bare fire prosent av barna har noen form for problemer etter å ha blitt født og/eller vokst opp i det mest bestialske kalifatet verden har sett, bør noen bjeller ringe – ikke bare i Human Rights Watch, men også i NTB.
Artikkelen er den andre i rekken av IS-artikler fra NTB denne uken. Den forrige, også publisert av Nettavisen, fastslo at «Tidligere IS-kvinner som har vendt tilbake til Raqqa i Syria, sliter med sin nye hverdag. De møter ofte hat og mistenksomhet og barna deres blir mye mobbet.»
Budskapet i begge artiklene er det samme: Terrortilknyttede kvinner med barn må snarest hentes av landene de reiste fra, for bare snille, tilgivende vestlige land kan frelse dem. Budskapet kommer med en twist: Når familiene er trygt tilbake i landet de foraktet så sterkt at de tilsluttet seg IS for å bidra til drømmen om verdensomspennende sharia, må barna for all del beholde tett kontakt med foreldrene og øvrig familie, hvis ikke risikerer de traumer.
Det høres for absurd ut til å være mulig, men les artiklene og rapporten “My Son is Just Another Kid” selv og gi meg gjerne en beskjed dersom du finner et annet budskap.
Blir mobbet
La oss først se nærmere på artikkelen som omhandler hvor vanskelig det er for kvinnene som har sittet internert i Al-Hol-leiren i Syria å bli reintegrert i det syriske samfunnet. NTB skriver:
Marwa Ahmad forlater sjelden sitt nedslitte hus i Raqqa. Alenemoren til fire forteller at hun opplever å bli møtt med fiendtlighet, hun får ikke jobb og barna hennes blir mobbet og banket opp på skolen.
– Vi betaler nå prisen fordi vi en gang tilhørte IS, sier hun.
Stakkars Marwa, også i nedslitt hus, da. Hvorfor kan ikke lokalbefolkningen bare tilgi at hun «en gang tilhørte IS»? Det er jo så lenge siden IS var store og populære, flere år faktisk. I artikkelen får vi vite at Marwa har det kjempevanskelig, hun har til og med fått avslag på en jobbsøknad, selv om hun «nå har tatt helt avstand fra IS». Det er vanskelig å la være å bruke sarkasmer når man kommenterer NTB-artikkelen.
Ahmad forteller at hun nå har tatt helt avstand fra IS, men hun føler ikke at hun blir trodd av folk rundt seg. Hun mener mistroen skyldes at hun bærer det konservative nikab-sløret.
«Det konservative nikab-sløret», der altså. NTB har kanskje ikke fått med seg at det skal godt gjøres å finne et sterkere symbol på vilje til totalitær islam, men pytt la gå.
– Vi må leve med at vi er IS-merket. Uansett hvor hardt vi prøver å være en del av dette fellesskapet og på å være hyggelige mot andre, blir vi sett på med mistenksomhet, mener hun.
Ifølge NTB er den totalt tildekkede tidligere terrorkvinnen veldig opptatt av at det går ut over barna hennes at lokalsamfunnet er så slemme og lite tilgivende. Sånt er fryktelig, men løsningen er nær, skal vi tro NTB: Hent dem til vestlige land, da går alt så meget bedre, ja, så lenge man ikke gjør forsøk på å skjerme ungene fra holdningene hos de konservative slørbærerne, vel å merke.
Går kjempebra!
NTB-artikkelen om hvor utrolig bra det går når IS-barna skal integreres i vestlige land, er som nevnt basert på en HRW-rapport. I rapporten kan vi lese følgende:
De som blir værende i leirene, inkludert tusenvis av barn, blir holdt på ubestemt tid under forhold som er livstruende og så dypt nedverdigende at de til og med inkluderer tortur. Innsatte mangler tilstrekkelig mat, vann og husly, og hundrevis, inkludert barn, har dødd av sykdommer som kan forebygges, ulykker og vold. ISIS retter seg mot barn i leirene for rekruttering og radikalisering. Ikke én av disse fangene har hatt tilgang til en domstol for å bestride lovligheten eller nødvendigheten av interneringen, noe som gjør interneringen deres vilkårlig og ulovlig.
Kremt. Hvem er det som utøver volden mot barna i leirene? Hvem er det som radikaliserer dem? I all hovedsak er det nettopp internerte foreldre som står for begge deler, men det «glemmer» HRW å nevne.
Denne rapporten undersøker erfaringene til mer enn 100 barn i alderen 2 til 17 år som reiste tilbake – eller i noen tilfeller reiste for første gang – til landet de er statsborger i mellom 2019 og 2022. Flertallet ble repatriert eller returnert fra nordøst i Syria, og et lite antall ble returnert fra Irak. Gjennom intervjuer og nettbaserte undersøkelser med deres foreldre, andre familiemedlemmer, sosialarbeidere, lærere, fosterforeldre, advokater, psykologer og foresatte (min uthev.), utforsker rapporten deres reintegrering – eller for de som er født i utlandet, deres integrering – i hjemlandet, inkludert aktiviteter, interesser og skolegang. Rapporten finner at flertallet opplever å ha det bra på skolen og å få venner. Den finner at vellykket hjemsendelse er fullt mulig.
Human Rights Watch-undersøkelser fant at de returnerte barna liker et bredt spekter av aktiviteter, inkludert fotball, skøyter, sykling, dans, håndverk og musikk. De liker å hoppe på trampoliner og gå til dyrehager, sirkus og museer. Mange av barna er veldig sosiale, liker å leke med andre barn, og har fått mange venner. De besøker vennene sine og liker å dra på overnatting.
På spørsmål om hvordan barnet generelt tilpasser seg til det nye bostedslandet, rapporterte 89 prosent av respondentene – bestående av familiemedlemmer, lærere og sosialarbeidere – at barnet hadde det «veldig bra» eller «ganske bra». Bare fire prosent sa at barnet hadde det vanskelig. (min uthev.)
Troverdig? Vel, en rask titt på nettsidene til Folkehelseinstituttet gir følgende informasjon:
Det fins ikke én allment akseptert definisjon for atferdsvansker, men refererer til vedvarende opposisjonell, aggressiv og/eller destruktiv eksternaliserende atferd som er tydelig utenfor atferd som vurderes som sosialt akseptabelt. Det er vanskelig å anslå andelen barn og unge med atferdsvansker, men studier estimerer at ca. 5-10 % av barn og unge i Norge har atferdsvansker, inkludert alvorlig atferdsproblematikk som lovbrudd.
Skal man tro funnene i rapporten er det så å si en styrke for barna å ha vokst opp i Al-Hol-leiren med sine terrortilknyttede mødre, for de fungerer bedre enn barn med alminnelige, vestlige oppvekstbetingelser. Det er jo intet mindre enn oppsiktsvekkende, spesielt dersom man gjør som HRW, og påfølgende NTB og dropper å stille noen kritiske spørsmål til utvalget av respondenter. Hvor hvilke interesser har egentlig respondentene? Er det likegyldig for foreldre, familie og behandlingsapparat hvorvidt det går bra eller dårlig med disse barna? Selvsagt ikke. Det er i alle respondentenes interesse at dette (re-)integreringsprosjektet framstår vellykket.
Må få komme hjem
Norge er ikke blant de utvalgte landene som har bidratt med respondenter til undersøkelsen, men NTB har intervjuet kommunikasjonsdirektøren i Redd Barna i sin artikkel om rapporten.
Redd Barnas direktør for politikk og kommunikasjon Gunvor Knag Fylkesnes sier i en skriftlig kommentar til NTB at hun vet at de hjemvendte barna i dag får tett oppfølging fra kommunene de er bosatt i, og at de blir ivaretatt av hjelpeapparatet der. Redd Barna vet også at de har kontakt med sine familiemedlemmer i Norge.
– På generelt grunnlag vet vi at barn har en enorm evne til å klare seg relativt bra dersom de får god og tilpasset oppfølging når de kommer hjem. Samtidig må vi ikke glemme at de hjemvendte barna har opplevd mange traumatiske hendelser og trenger tid til å bearbeide alt de har vært igjennom, skriver hun.
Fylkesnes legger til at Redd Barna er svært bekymret for de fire gjenværende norske barna i Syria.
– Jo lenger tiden går mens de lever under farlige og traumatiserende forhold, jo vanskeligere vil det også bli å reintegrere dem tilbake til en normal hverdag. Derfor mener vi det haster å repatriere resten av barna som oppholder seg i syriske interneringsleirer, og vi mener norske myndigheter er forpliktet til å hente dem hjem, understreker hun.
Den oppmerksomme leser biter seg ikke bare merke i Fylkesnes’ politiske interesser i å legge press på at norske myndigheter skal hente de gjenværende terrormødrene og deres barn, men også i uttalelsen om at hun «vet også at de har kontakt med sine familiemedlemmer i Norge.»
Norge bedriver altså en praksis der IS-barna får ha kontakt med de menneskene som i aller størst grad har påført dem omsorgssvikt og har aller størst risiko for å indoktrinere dem med farlig islamistisk tankegods. Det er uhyre naivt å tro at IS-kvinnenes groteske terrorsympatier har oppstått i et vakuum. Ofte har disse holdningene oppstått nettopp i hjemmet eller i kontakt med andre deler av familie og nettverk.
Politisk vrøvl
Det er ganske enkelt slik at man ikke kan anse at disse familiene kan tilby trygge omsorgsvilkår, men også HRW påstår at familiene er veldig viktige for barnas velbefinnende. Mine uthevinger i utdraget:
Våre intervjuer og undersøkelser fant at mens mange barn reintegrerer seg med suksess i sine nye lokalsamfunn, har politiske avgjørelser av noen regjeringer gjort reintegrering vanskeligere, og i noen tilfeller til og med forårsaket ytterligere skade. I noen land – inkludert Belgia, Frankrike, Nederland og Sverige – har myndighetene umiddelbart separert barn fra mødrene ved retur, enten fordi moren er under etterforskning eller er siktet for ISIS-relaterte lovbrudd. Slik separasjon kan forårsake betydelige følelsesmessige og psykologiske plager hos barn, ifølge både familiemedlemmer og psykisk helsepersonell. Noen intervjuobjekter sa at den mest traumatiske opplevelsen i barnas liv ikke var vanskelighetene i leirene, men atskillelsen fra mødrene ved ankomst til deres nye hjemland.
Jommen sa jeg smør. Dette er så hinsides enhver faglighet at det står til stryk, men framsettes altså som en sannhet. Tror du norske foreldre i kontakt med barnevernet møter en tilsvarende forståelse og velvilje når de bagatelliserer egen omsorgssvikt?
Vi har bare IS-kvinnenes historier. Barnas historier får vi filtrert gjennom hva de selv velger å fortelle. Vi vet godt hva IS har holdt på med gjennom årene. Barna spilte en helt spesiell rolle i kalifatet, og ble kalt «lion cubs of the caliphate», eller kalifatets løveunger på norsk. De ble trent fra de var bittesmå, både mentalt og fysisk, for å bli framtidens IS-krigere.
Da Sveriges statsminister åpnet for å hente tilbake barnebødler, skrev Hege Storhaug følgende: «De som har orket å se videoene av hodeskjæringer og henrettelser med pistol utført av barn ned i treårsalderen, blir ikke kvitt bildene. Vi har også nærmest sett «teateroppsetninger» fra IS sitt propagandamaskineri, der unge marsjerer taktfast inn på en stadion og gjør det samme med fanger som er bakbundet og sitter på knærne.»
Behandlingsapparatet har egeninteresse i at de tiltakene de setter inn er virkningsfulle. Alt dette er kjent. NTB har stor politisk slagside når de velger å publisere artikler som framstiller kvinnelige IS-deltakere som passive, barnekjære husmødre som mobbes unødig i ettertid, eller sågar når de uten skepsis fastslår at barna til disse kvinnene fungerer bedre enn alminnelige vestlige barn. Det er rent vrøvl.