Videre kunne varaordføreren fortelle at ungdomsklubbene i Indre Østfold ville være åpne flere ganger i uka i tida framover, at kommunen har i sving et oppsøkende helseteam der ungdom ferdes, og at det dessuten finnes helsestasjon for ungdom på to steder i kommunen, som også skal være åpne videre framover.
Intervjuet med varaordføreren mante fram et bilde av ungdommen på stedet som om de var blitt rammet av en mentalt traumatiserende katastrofe, men med en kommunal beredskap og et kommunalt arsenal av traumelindrende tiltak for å hjelpe de «nødstedte» ungdommene.
Som vanlig etter NRK-reportasjer fra det norske «sårbarhetslandskapet» blir man sittende igjen med flere spørsmål enn svar. Man lurer på om ungdommen i Spydeberg ikke har noen andre å snakke med enn kommunens helseteam, om de ikke har foreldre, slekt og venner å snakke med, eller om det kanskje ikke er noe allment behov for mental opprustning av ungdommen på stedet for å kunne mestre opplysningene om overdosedødsfall. Er ungdommen så «sårbar» at overdosedødsfall truer dem eksistensielt om de ikke får snakke med noen om det som er hendt? Er ungdommen i Spydeberg en form for enslige planeter i et tomt sosialt univers som mentalt ikke greier seg hvis de ikke får bearbeidet mer eller mindre «hverdagslige» hendelser gjennom samtaler med en sosialarbeider?
Man kunne kanskje tro at NRK’s mentale katastrofevinkel på denne reportasjen er et engangstilfelle, men den følger et mønster i NRK og i mediene ellers i dette landet. Svært sørgelige «hverdagshistorier» framstilles som om folk har vært vitne til grufulle og katastrofale krigshandlinger. Det essensielle spørsmålet blir om katastrofeberedskapen i kommunen er intakt og om ungdommene har noen kommunalt ansatte å snakke med. Når NRK-intervjueren spør varaordføreren om saken skal granskes og at kommuneledelsen nå får litt å gjøre, får man et følelsesmessig snev av at kommunen ikke bare har ansvar for ungdommens mentale beredskap og behandling, men også for de to dødsfallene. Det offentlige skal trøste og det offentlige skal holdes ansvarlig. For de offentlige myndighetene skal tenke på oss, behandle oss, ta vare på oss og sørge for at ungdommer ikke lider unødige belastning. Intet er overlatt til folk selv, for de er for «sårbare».
Hendelsen i Spydeberg er ei sørgelig historie om mistilpasset ungdom, barnevern og rusmiddelbruk med dødelig utgang. Men i stedet for å videreformidle en katastrofestemning som, til tross for NRK-journalistens store anstrengelser, så ut til å være fraværende, kunne NRK har forsøkt å finne svar på hva som faktisk hendte og hvorfor det hendte. I stedet kunne NRK også ha fått fram opplysninger om institusjonskollektivet der jentene var under behandling, og hva som lå til grunn for den bekymringsmeldingen som ble sendt til politiet etter at de var meldt savnet fra institusjonen. Men slike opplysninger ville nok ikke har vært tilgjengelige på grunn av de personvernsbestemmelsene som gjelder.
Da ville alternativet ha vært ei kort melding med faktiske opplysninger om saken og ikke den kunstig følelsesladde saken som NRK serverte og som stakkarsliggjør ungdommer på en nærmest absurd måte og gjør dem til mentale klienter. Denne reportasjen var dessverre helt å tråd med den emosjonelle oppvaskvannspreget som særpreger journalistikken i den overpolitisk korrekte statskringkastningen NRK. Målet med slike reportasjer er vel å forsyne publikum med journalistiske rebuser der svaret er myndighetenes totalsvikt overfor sårbare grupper, minoritetsgrupper og andre «utenforskapsgrupper», presentert av journalister som ser og høres ut som om de opptrer som delegater på et landsmøte i partier som SV, Rødt eller MDG.