I to store gravesaker har svenske Aftonbladet sett på barns rettssikkerhet i etterkant av å oppleve noe av det verste et barn kan oppleve; at pappa dreper mamma. Den første saken ble publisert for ti år siden. Den viste at hele 40 prosent av fedrene beholdt foreldreretten etter drap. Da avisen fem år senere tok tak i problematikken på nytt var lite skjedd. Det finnes ingen lov som sier at drapshandlinger skal kvalifisere til å miste omsorg for barna, og fremdeles fikk hver tredje drapsdømte beholde omsorgen for barna i 2018.
Nå løftes kravet om lovendring igjen, etter at åtte år gamle Tintin ble funnet død etter å ha hatt samvær med faren. Til tross for at det var gjennomgående dokumentert at faren utgjorde en fare for Tintin, bestemte retten at han skulle få ha to timers helgesamvær med gutten. Søndag demonstrerte mange i Sverige og krever en lovendring for å beskytte barn.
#LexTintin
Olga Persson er leder for Unizon som driver over 130 krisesentre i Sverige. Hun sier til Aftonbladet at:
– De aller fleste kvinnene som kommer til et krisemottak har barn med seg. Vi pleier å si at omtrent en tredel av disse barna fortsatt må ha samvær med den voldsutøvende faren. Altså treffe den samme personen som er årsaken til at sosialtjenesten betaler for at barna og kvinnen skal bo beskyttet, og som noen ganger også er dømt for lovbrudd begått mot barnet.
Persson er blant dem som tar til orde for lovendring. På Twitter har Unizon publisert en video fra søndagens demonstrasjon, og skrevet «Vi er mange som kjemper for #LexTintin og for barns rett til et liv uten vold. I dag står vi opp for barns rett til et trygt liv.»
Hvorvidt demonstrasjonen vil ha den på overtid nødvendige effekten, er dog ikke godt å si. I 2013 sa daværende justisminister Beatrice Ask og barneminister Maria Larsson at det allerede fantes retningslinjer for sosialnemndene om at de «normalt skal» ta opp spørsmålet om foreldrerett.
Ingen ufravikelig lov ble ansett som nødvendig. En undersøkelse fra Socialstyrelsen kom til samme konklusjon, skriver Aftonbladet.
Fem år senere var behovet for lovendring blitt enda mer uttalt, og i 2018 sa barneombudet dengang at det hastet.
Barneombudet, BO, ønsker også at omsorgsspørsmålet skal prøves automatisk så snart den ene forelderen er mistenkt for å ha drept den andre. Det tar ofte lang tid før drapet er rettslig løst, og barnas omsorgsbehov lar ikke vente på seg.
– Det trengs noe mer, at en person umiddelbart kan tre inn som midlertidig verge, for eksempel advokat, sier Anna Karin Hildingson Boqvist, konstituert barneombud. Regjeringen må gå videre i denne saken.
Det uuttalte i saken er at volds- og drapsproblematikken, med påfølgende opprettholdt foreldrerett for drapsmenn, definitivt har med innvandring å gjøre, og at det har ført til at temaet faller inn under «vi må ikke være rasistiske»-kategorien. Mens det definitivt er etniske svensker blant de dømte for partnerdrap, er andelen innvandrere høy.
Norske forhold
Når krisesenterleder Olga Persson uttaler seg til Aftonbladet sier hun ikke noe om kvinner og barns opprinnelse, men dette vet vi med sikkerhet; det ser ut omtrent som i Norge. Vi presenterte ferske tall fra Norges krisesentre for få dager siden.
Innvandrere utgjør færre enn 20 prosent av befolkningen i Norge. På samme tid utgjør de 65 prosent av alle beboere på landets krisesentre. De utsettes oftere for vold av flere enn en gjerningsperson, de har lengre opphold, har oftere med seg barn og returnerer oftere til voldsutøver(e) enn andre beboere. Bak rekordtallene hviler mange enkeltskjebner, og utviklingen er tydelig: Volden øker og den blir grovere.
Også i Norge er det slik at mange av kvinnene som rømmer fra farlige ektemenn tar med seg barna tilbake til overgriper, men Persson peker på et annet fenomen; de kvinnene som forsøker etter beste evne å skjerme barna, men der rettsvesenet likevel bestemmer at barna må se sin egen overgriper.
– De aller fleste kvinner som kommer til skjermet botilbud har barn med seg. Vi pleier å si at rundt en tredjedel av barna som bor i et av disse hjemmene fortsatt må ha kontakt med den voldelige faren. Altså møte den samme personen som er årsaken til at sosialtjenesten betaler for at barna og kvinnen skal bo i skjermet bolig, og som noen ganger også er dømt for forbrytelser mot barnet.
– Vi kaller det tvang, paradokset er at samfunnet sier personen er så farlig at man ikke kan bo i sitt eget hjem, men man må likevel møte gjerningsmannen, sier Olga Persson.
Det er ikke enkelt å få tak i tall på andel innvandrere som begår partnerdrap i Norge per i dag, men noe vet vi:
I årene 2000-2009 ble 79 menn i Norge siktet for å ha drept nåværende eller tidligere kone/samboer. Av disse hadde 22 menn utenlandsk statsborgerskap, med et flertall fra Asia og Afrika (Kripos, 2010). Også svenske tall viser at menn av utenlandsk opprinnelse er sterkt overrepresentert i denne sammenhengen. Samtidig som andelen innvandrere i Sverige på denne tiden var rundt ti prosent, var nærmere 40 prosent av mennene som begikk partnerdrap født i utlandet (BRÅ-rapporten, 2001). Det er vel lite som tyder at det har skjedd en positiv utvikling i løpet av årene som har gått.
VG gjennomgikk partnerdrap fra perioden 2007 fram til i dag. Konklusjonen er nedslående, og overrepresentasjonen av innvandrere er enda høyere for partnerdrap enn for andre drap:
I 2007 var det for første gang overvekt av innvandrere blant gjerningsmennene. 14 prosent av Norges befolkning er innvandrere (2019), mens 49 prosent av partnerdrapene er utført av innvandrere.
Et eksempel fra Norge
Det finnes konkrete eksempler på drap begått i Norge der foreldre likevel har beholdt foreldrerett – for deretter å drepe barnas mor. I 2018 drepte en syrisk mann sin kone i Sarpsborg. I gjennomgangen av saken på NRK het det følgende:
Småbarnsmoren ble funnet inne i familiens bolig på Borgenhaugen i Sarpsborg fredag, og politiet har bekreftet at parets to barn var i huset på det aktuelle tidspunktet.
Da politiet kom til stedet, fant de kvinnen hardt skadet. Hun ble erklært død på stedet kort tid etter.
Senere i gjennomgangen framkom dette:
Den siktede ektemannen ble tidligere i år tiltalt for uaktsomt drap på sin fire måneder gamle sønn.
Dersom man tar inn over seg hva dette innebærer, er det intet mindre enn forferdelig. Jeg kommenterte saken dengang på min egen Facebook-side.
Det er noe med historiene som ikke fortelles. Det er noe fryktelig som utelates, som ikke snakkes om. Noe som forteller om utfordringer samfunnet vårt står i, utfordringer som vil vokse seg langt større i årene som kommer. Det er noe med hva som ikke er gjort som burde vært gjort og hvilke konsekvenser det vil få. For dette er ikke «bare» historien om en drept kvinne. Det er også en ikke fortalt historie om oppvekstvilkårene til to små barn som var et sted de ikke burde vært.
Tenk å være liten og oppleve at pappa drukner lillebror. Tenk å være liten og oppleve at pappa blir så sint etter å ha druknet lillebror at han kaster mamma på dør. Tenk å være liten og oppleve at mamma vil ha pappa tilbake etter alt det vonde. Tenk å være liten og oppleve at pappa dreper mamma. Det er så fryktelig at de færreste av oss er i stand til å forestille oss redselen disse små har levd med.
Vi vil være snille mot voksne som har hatt det vanskelig. Det er en slags ryggmargsrefleks å ville hjelpe dem som har det vondt, å ville forstå mennesker som har flyktet fra krig. Men barna glemmes. De voksne roper høyt og lider og krever og får, men barna glemmes.
Se for deg en norsk familie. Pappa og mamma. Pappa drukner baby og kaster ut mamma. Politiet kommer. Barnevernvakta kontaktes. Så plasseres barna i beredskapshjem. De akuttplasseres. For barn skal ha beskyttelse, de skal ikke leve i fare i eget hjem.
Hvorfor de to syriske barna ikke fikk noen slik beskyttelse, sies det ingenting om. De er ikke de eneste. Det finnes fryktelig mange barn i Norge i dag som ikke beskyttes. Det er bare å vite litt om følgene av vond oppvekst, så forstår man at utagerende ungdomsgjenger, knivstikking, bilbranner og voldtekter handler om noe annet enn bare fattigdom, det handler om oppvekstvilkår i ukultur. Mens vi er opptatte med å ta hensyn til foreldrenes kultur og forstå adferd i lys av denne, glemmer vi at alle barn trenger det samme for å utvikle seg positivt; de trenger forutsigbare, trygge voksne som gir kjærlighet.
I Norge vet vi mye om hva som skal til for at omsorgsbetingelsene til barn skal være gode nok. Vi har et aktivt barnefagmiljø. Og samtidig feiler vi i å hjelpe de aller svakeste, ofte på grunn av misforstått kulturhensyn. Jeg jobber selv i statlig barnevern. Vi kurses blant annet i kultursensitiv omsorg. Det handler om sensitivitet overfor foreldrene – ikke barna. Det er en alvorlig feil ved det norske barnevernsystemet. En annen alvorlig feil er at barneverntjenesten ikke bedriver oppsøkende virksomhet, men agerer på bakgrunn av bekymringsmeldinger. For vi vet hvor skoen trykker. Vi vet hvilke barn som står i fare. Når disse barna vokser opp er det vi andre som står i fare. For de blir farlige voksne.
Tilknytningssystemet beskrives som menneskers medfødte tilbøyelighet til å knytte varige følelsesmessige bånd til sine nærmeste omsorgsgivere. Tilknytningsmønstre dreier seg om strategier for å oppnå størst mulig trygghet innenfor rammene av samspillet. Det er beskrevet fire ulike mønstre for tilknytningsatferd: trygghet, engstelig unnvikelse, engstelig ambivalens og desorganisert tilknytning.
Utviklingen av en desorganisert tilknytning dreier seg om en prosess av sammenbrudd og følelses- og atferdsmessig kaos og forvirring. Den grunnes langvarig forsømmelse, mishandling og misbruk av barnet fra de nærmeste. I stedet for å være kilde til beskyttelse og trøst erfarer disse barna at foreldrene utgjør den største faren og trusselen. De er dermed i en uhyre vanskelig situasjon, hvor de både trekkes mot nærhet og drives mot flukt fra de viktigste menneskene i sitt liv.
Det skal mer til enn noen trøstende ord for å bøte på de emosjonelle skadene disse barna er påført.
Mennesker med desorganisert tilknytning vil både kunne ha tendenser til å trekke seg tilbake og forsøke å isolere seg fra andre og til å prege relasjoner de går inn i med aggresjon og vold. Barn med desorganisert tilknytning har størst risiko for å utvikle alvorlige psykiske lidelser. Når de vokser opp er de overrepresentert i all statistikk over kriminalitet; drap, partnermishandling, trafikkforbrytelser, stoffmisbruk, seksuelle overgrep. Disse personene har samtidig svært lav skår på refleksjonskapasitet. De har store egoer og er ekstremt krenkbare, men evner ikke å reflektere over hvordan de framstår for andre, eller at andre har følelser.
Vi synes synd på migrantene, men ser ut til å overse det faktum at traumebelastningen de bærer oftere har rot i vold i nære relasjoner enn i geografisk avgrensede konflikter. Avvisning og fysisk straff fra fedre er særlig prediktivt for senere voldelighet og mishandling av partner. Dårlig oppvekst går i arv, det er vanskelig å rømme fra. Men i møte med ukultur er det vår forbannede plikt å sette barnas behov foran de voksnes.
Det haster å få på plass Lex Tintin. Det er ubegripelig at hver tredje far som dreper sine barns mor fortsetter å ha omsorgsrett for barna.