Barne, ungdom- og familiedirektoratet (Bufdir) har publisert tallene som omhandler beboere på krisesentre i 2022. Det er mildt sagt dyster lesning. Rekordmange har kontaktet krisesentre i løpet av det siste året, og volden beboerne har blitt utsatt for er stadig grovere.
Totalt har nærmere 1.800 hatt behov for beskyttelse, viser Bufdirs oversikt.
Langt mer enn halvparten av de 1.795 voksne som søkte hjelp hadde innvandrerbakgrunn. I eksakte tall utgjorde de 65 prosent, tilsvarende 1.050 beboere. De fleste beboerne med innvandrerbakgrunn var kvinner, 958 beboere, mens 90 beboere med innvandrerbakgrunn var menn, skriver Bufetat i sin gjennomgang.
Blant øvrige opplysninger om kjennetegn ved beboere med innvandrerbakgrunn, bør det være åpenbart at integrering ikke går på skinner:
- Beboere med innvandrerbakgrunn var yngre enn andre beboere
- Kun 16 prosent av beboere med innvandrerbakgrunn var i fulltidsjobb.
- Færre mottok stønad, trygd eller pensjon i denne gruppen
- Flertallet levde i parforhold før krisesenteroppholdet
- 52 % av beboere med innvandrerbakgrunn hadde med barn til krisesenteret (tilsvarende andel for øvrige beboere var 34 %)
- Funksjonsnedsettelse langt mindre vanlig
- Krisesenteroppholdene varte lenger for beboere med innvandrerbakgrunn
- Flere med innvandrerbakgrunn var utsatt for flere voldsutøvere (18% mot 10%)
- Voldsutøver var oftere nåværende ektefelle/samboer eller forelder
- Beboere med innvandrerbakgrunn returnerte oftere til voldsutøver, inkludert beboere med barn
Volden mer omfattende
Skal man forstå realitetene bak tallene handler det om at innvandrermiljøene, særlig MENApt-miljøene, preges av større grad av påtvunget utenforskap og omfattende forekomst av æresrelatert vold og negativ sosial kontroll.
Det er videre god grunn til å anta at de lange oppholdene, ofte to og tre ganger så lange som opphold av etnisk norske beboere, handler om at volden er grovere og livssituasjonen farligere og mer truende for innvandrerkvinner enn for norske kvinner.
Beboere med innvandrerbakgrunn oppholdt seg lenger på krisesentertilbudene enn øvrige beboere. I snitt varte deres opphold i 31 døgn, mens gjennomsnittet for beboerne uten innvandrerbakgrunn var 21 døgn. Denne forskjellen har vedvart over tid.
Beboere som var utsatt for menneskehandel, bodde i gjennomsnitt i 71 døgn på krisesenteret, mens gjennomsnittsoppholdet til beboere utsatt for tvangsekteskap, varte i 64 døgn. Dette er betydelig lenger enn gjennomsnittet for alle beboere. Menneskehandel og tvangsekteskap var årsak til henvendelsen ved henholdsvis 22 og 21 av oppholdene i 2021. Dette kan forklare noe av forskjellen vi finner mellom beboere med og uten innvandrerbakgrunn. Dersom man ikke regner med beboere utsatt for menneskehandel og/eller tvangsekteskap, viser imidlertid resultatene fremdeles at beboere med innvandrerbakgrunn i snitt bodde lenger enn beboere uten innvandrerbakgrunn, 30 mot 21 døgn.
I og med at kvinner med innvandrerbakgrunn oftere også har barn med seg når de kommer til sentrene, er det rimelig å anta at behovet for beskyttelse ikke gjelder «bare» kvinnene, men også barna deres, og at oppholdet derfor blir lengre. Man ser også en stor forskjell i hvem som utsetter beboerne for vold. For innvandrerkvinnene er det oftere ektefelle og/eller foreldre som utsetter dem for volden. Kombinasjonen ektefelle og egne foreldre er ikke tilstede for norske kvinner, og handler direkte om æresrelatert vold.
Æresrelatert vold og negativ sosial kontroll
Mens «alle» i dag påstår å være svært opptatt av æresrelatert vold og negativ sosial kontroll, avspeiles engasjementet i mindre grad i statistikkene, for fenomenet er på ingen måte på retur. Det drives videre av innvandring og innvandrernes selvvalgte segregering.
10 % av beboerne med innvandrerbakgrunn henvendte seg som følge av æresrelatert vold, 2 % som følge av menneskehandel, og 1 % oppga tvangsekteskap. Til sammenligning gjaldt dette nesten ingen av beboerne uten innvandrerbakgrunn (blant beboere uten innvandrerbakgrunn, var mindre enn 1 % utsatt for æresrelatert vold, og ingen for menneskehandel og/eller tvangsekteskap). Også andelen beboere som oppga å være utsatt for negativ sosial kontroll, var større blant beboerne med innvandrerbakgrunn enn blant andre beboere (37 % mot 30 %). Det var mindre vanlig å ha blitt utsatt for materiell vold blant beboerne med innvandrerbakgrunn enn blant beboerne uten innvandrerbakgrunn, 20 % mot 27 %, skriver Bufetat.
At det er «mindre vanlig å ha blitt utsatt for materiell vold blant beboere med innvandrerbagrunn», innebærer samtidig at de er utsatt for grovere fysisk vold enn etnisk norske kvinner.
At den æresrelaterte volden videreføres og den sosiale kontrollen får grobunn i nye generasjoner, vises også i tallene over hvor mange av kvinnene som velger å reise tilbake til voldsutøver(e).
19 % av oppholdene til beboere med innvandrerbakgrunn endte med retur til voldsutøver. Andelen er 6 prosentpoeng større enn for beboerne uten innvandrerbakgrunn.
En større andel beboere med enn uten innvandrerbakgrunn returnerte til voldsutøver av hensyn til barn (17 % mot 7 %). 7 % returnerte grunnet manglende oppholdstillatelse.
Hva som menes med «av hensyn til barn», presiseres ikke i Bufetats gjennomgang, og det er derfor ikke mulig å vite hva som menes med det selvmotsigende utsagnet. Det bør være obligatorisk kunnskap for alle sosialarbeidere at å eksponeres for vold er alt annet enn hensynsfullt mot barn. Barn tar direkte skade av både selv å utsettes for vold og å se mor utsettes for vold. Årsakene til at kvinnene returnerer til voldsutøver(e) kan selvsagt være i håp om at volden skal opphøre, men også av frykt for livstruende represalier dersom de ikke returnerer.
Mindre synlige – større alvor
Det er noen av opplysningene i gjennomgangen som indikerer at innvandrerkvinner har langt høyere terskel for å oppsøke noe form for hjelpeapparat enn hva etnisk norske beboere har.
En litt større andel av beboerne med innvandrerbakgrunn ble satt i kontakt med krisesentrene av politiet enn tilfellet var for de øvrige beboerne (24 % mot 17 %). Derimot ble en mindre andel av dem med innvandrerbakgrunn satt i kontakt med krisesenteret av sykehus/fastlege/legevakt (6 % mot 12 %). Det var også en mindre andel av dem med innvandrerbakgrunn som oppsøkte senteret på eget initiativ (33 % mot 41 %).
Årsaken til at politiet oftere henviser innvandrerkvinner til krisesenter kan være at dette er den eneste offentlige instansen disse kvinnene kommer i kontakt med, og at politiet oftere rykker ut til voldshandlinger i hjemmet i innvandrerfamilier. Man vet med sikkerhet at forekomsten av grov vold generelt er langt høyere i denne gruppen enn i majoritetssamfunnet. Verre blir det av at mange av kvinnene lever så segregert at de ikke vet om hjelpetjenester forøvrig eller ikke gis lov til å oppsøke eksempelvis legevakt eller fastlege. Tallene indikerer at kun et fåtall av de voldsutsatte innvandrerkvinnene får fysisk eller psykisk helsehjelp.
Som tidligere Bufetat-ansatt reagerer jeg også på lav bruk av tolketjenester ved landets krisesentre. Det er ikke faglig forsvarlig å overlate tolking til familie og venner, og man skal heller ikke slå seg til ro med beskjed om at brukere ikke ønsker tolk dersom det er mistanke om at de behersker norsk språk for dårlig til at de kan forstå all informasjon de gis.
Ved 31 % av oppholdene til personer med innvandrerbakgrunn ble det benyttet tolk. Det var behov for tolk ved ytterligere 4 % av oppholdene, uten at dette ble benyttet. Dette er omtrent tilsvarende som tidligere år. Blant årsaker til at tolk ikke ble brukt, nevnes det at tolk ikke var tilgjengelig, at beboer ikke ønsket å bruke tolk, at familie, venner eller krisesenterpersonal hjalp til med å oversette, og at beboeren forsto en del engelsk og/eller norsk.
Et lysglimt ved rapporten er at andelen gutter og menn som søker hjelp er økende. Det kan tyde på at også unge gutter kontakter krisesentre for å slippe å utsettes for tvangsekteskap eller æresrelaterte trusler og vold. Forøvrig er det få andre lysglimt å spore, snarere tvert imot.