I den grad noen lar seg sjokkere av stortingsrepresentantenes skattesnusk lenger, er faktisk opplysningen om at SVs Fylkesnes har tatt opp lån for å betale skattesmellen enda mer sjokkerende. Hvor håpløs er du til å forvalte penger dersom du med millionlønn år etter år ikke evner å sette av midler? Jeg vil tørre å påstå at svaret er at du i alle fall er så håpløs at du ikke bør settes til å ha et ord med i laget når realpolitikk skal utformes.
Når Støre og Arbeiderpartiet nå faller som en stein ikke bare på partibarometrene, men også på tillit, har det direkte sammenheng med et statsbudsjett som bærer tydelig preg av at SV har fått viljen sin. TV2 meldte nylig at 44 prosent oppgir at de har svært liten eller ganske liten tillit til Ap-leder Jonas Gahr Støre.
Mens statsbudsjettet minner mer om ren sosialisme enn noen gang tidligere, klarer Støre å vikle seg inn i enda mer ubegripelig surr når han henter seg rådgiver fra konsulentfirmaet McKinsey med sine hemmelige kundelister. Akkurat det skal få ligge ukommentert i denne omgang (selv om kundelisten til rådgiveren nå skal være frigitt), men spørsmålet er om det vil gi utslag på partibarometre eller tillit – noe jeg tror det vil.
Fra Nettavisen-redaktør Erik Stephansens svært gode kommentar om Støres nye rådgiver, Mannen helt uten venner, kan vi likevel hente noen setninger som er relevante også når man ser på Arbeiderpartiet og Støres synkende tillit.
Det er bare én ting som er verre enn dårlige venner. Det er å ikke ha venner i det hele tatt.
Det er jo noen ganger man tenker at noe er «utrolig», i rent bokstavelig forstand. Eller at når noe er «for galt til å være sant» – så er det kanskje det.
Dessverre er det ikke bare «for galt til å være sant» å be Kristoffer Thoner bekle stillingen som statssekretær med ansvar for kommunikasjon på Statsministerens kontor. Det er også «for galt til å være sant» å se på hva SVs nestleder bedriver – og samtidig vite at SV har fått gjennomslag for hvordan hverdagen skal se ut for deg og meg framover.
Forstår ikke
Forrige uke framkom det at Fylkesnes var verstingen i pendlerboligsakene. Fylkesnes er både SVs nestleder og første nestleder i Næringskomiteen på Stortinget. Han hadde snusket til seg 477.000 kroner som han nå må betale tilbake. Tilsynelatende tror han det er tillitvekkende å uttale til VG at han ikke skjønte at han måtte betale skatt.
Fylkesnes sier til VG at han har tatt opp lån for å betale kravet – men at han likevel vil klage.
– Hva ønsker du å oppnå ved å klage?
– Jeg vil ha et svar, rett og slett. Dette er den eneste måten å få svar på noe jeg mener er veldig rimelige spørsmål, sier Fylkesnes til VG.
– Vil du få slettet den skatten du nå må betale?
– Ja, enten det eller få veldig gode svar. Jeg betaler skatt med forståelse og jeg er dessverre ikke den eneste som opplever å få svar fra offentlige myndigheter som er veldig vanskelige å forstå og kanskje er uforståelige.
Fordelsbeskatning er virkelig ikke vanskelig å forstå, de aller fleste av oss forstår prinsippet intuitivt fordi det er så logisk. Har du en fordel som andre i samme situasjon ikke har, så skal du betale skatt.
VGs innhentede kommentar fra juridisk direktør Harald Johannessen i Skatteetaten er i så måte fornøyelig.
– For å kunne motta skattefri pendlerbolig av arbeidsgiver kan man ikke samtidig leie ut boligen på hjemstedet. Dette kommer klart frem i Skatteetatens veiledning i Skatte-ABC på skatteetaten.no siden 80-tallet: 1.3 Arbeidsopphold utenfor hjemmet – Skatteetaten.
Fylkesnes, med sitt «hovedfag om kreativitet og hvordan nye ideer oppstår», framstår som så mange andre stortingspolitikere mest kreativ og iderik når det gjelder egen økonomiske vinning, og nest mest kreativ og iderik i å påføre vanlige folk utgifter. Han er heller ikke alene om «jeg forstår ikke at jeg har gjort noe galt». Det samme uttrykket har blitt brukt av en rekke politikere – ikke minst Arbeiderpartiets sådanne – etter at Støre overtok nøklene til statsministerkontoret.
Ikke hel ved
Støre omgir seg med folk som ikke framstår å være hel ved. Det er ikke bare Hadia Tajik eller den evigvarende konflikten med Trond Giske som er problemet for Arbeiderpartiet. SVs nestleder er egentlig personifiseringen av hva folk reagerer på – den tilsynelatende uendelige viljen til å påføre folk ikke bare økt skattetrykk, men økte levekostnader på ethvert område fra drivstoffpris i et land der mange unektelige er helt avhengige av bilen for å få hverdagen til å gå opp, til mat og strøm. Mens viljen til å klientifisere den jevne nordmann synes sterk på politisk venstreside, er det samtidig slik at det «grønne skiftet» gjennomføres av politikere uten evne til å forstå de mest elementære økonomiske prinsipper.
Og verst av alt er det når realpolitikken utformes av mennesker som ikke engang evner å forvalte sin egen privatøkonomi. Hvilken tillit skal folk kunne ha til politikere som tjener mer årlig enn 94 prosent av befolkningen, men ikke evner å avsette midler nok til en uventet (eller i dette tilfellet faktisk en ventet) utgift? Det er for mye forlangt at velgerne skal respektere mennesker som tilsynelatende ikke bare sløser med fellesskapets midler for å føre utopisk «vi skal redde verden»-politikk, men også sløser med private midler de dels har tilkarret seg av fellesskapets midler.
Støre omgir seg med mennesker som ikke forstår hvordan penger blir til, at verdier er noe som faktisk må skapes, ikke noe som bare finnes der som en konstant og som kan hentes eller fordeles med påtatt moralsk presisjon.
Vanlige folk idiotstemples av å påpeke det åpenbare i at man ikke kan bytte ut de flinkeste gründerne med kostnadskrevende migranter fra den tredje verden. Derfor var det da også «litt uheldig» for Fylkesnes at hans snyteri sammenfalt med at han gikk knallhardt ut mot laksemilliardær Gustav Witzøe som «ikke vil betale formueskatt til lutfattige Senja», samtidig som Fylkesnes argumenterte sterkt for at samme lutfattige Senja skulle bosette en familie fra Irak med tre sterkt multihandikappede barn i voksen alder.
I tillegg idiotstemples vanlige folk for å påpeke det like åpenbare; man ikke kan ofre energisikkerhet på det klimareligiøse alter. Men i SV kan man, og Ap dilter etter.
Ser man mot SV ser man misunnelsens politikk, men man ser noe langt farligere enn misunnelse. Man ser mangel på helt grunnleggende kompetanse, og det er mangelen på kompetanse som blir Støres fall.