Det Kristjánsson utvilsomt har rett i er at folks kjøpekraft er redusert. Det gjelder ikke bare de fattige, men også helt alminnelige husholdninger. At regjeringens statsbudsjett slett ikke er egnet til å bøte på politikerskapte høye strømpriser, galopperende matpriser og renteøkninger er også et godt poeng. Debatten om fattigdom preges av mediejag etter personlige historier, og Rødt-politiker Mímir Kristjánsson gjør noe av det samme når han oppretter Facebook-gruppen Redd jula for vanlige folk. Men noen av påstandene politikeren framsetter er direkte usanne.
Budsjett og brus
Det gjør inntrykk å høre historiene folk har å fortelle. Det oppleves både vondt og uverdig å ikke spise seg mett eller ikke ha penger til å ha varme rom i boligen sin. Og stadig flere strever med å få endene til å møtes i en tid der alt blir dyrere. Å framstille dagens situasjon som et skille mellom de fattige og «de andre», er ikke nødvendigvis hensiktsmessig eller korrekt, og i noen tilfeller er det direkte feil.
Problemet nå er jo ikke at folk er dårlige til å styre pengene sine, men at de har FOR LITE PENGER. Det burde Nav og staten skjønne, framfor å skremme folk med «frivillig forvaltning», skriver Kristjánsson i sin egen Facebook-gruppe.
Det Rødt-politikeren unnlater å si er at NAV har rett når de foreslår «frivillig forvaltning». Det finnes en rekke mennesker som ikke evner å disponere pengene sine på en fornuftig måte, og mange har en uriktig forestilling om hva «andre folk» tar seg råd til. Jeg vet det av erfaring etter mange års arbeid med akkurat denne målgruppen. Folk med lite penger til rådighet har ofte behov for hjelp til økonomistyring og hjelp til å forstå hvorfor pengene tilsynelatende «forsvinner». Det er uheldig å framstille slik hjelp som en «straff» fra staten.
I ni år arbeidet jeg i det som er det tyngste tiltaket barnevernet har, en utredningsinstitusjon der foreldre bor med barna sine i sammenhengende tre måneder. Svært mange av familiene falt inn under kategorien fattige, altså minstesatsmottakere av diverse ytelser, være seg sosialstønad, AAP eller uføretrygd. Nesten like ofte var de svært misfornøyde med NAVs vurderinger og krav til dokumentasjon, og de hadde ofte tro på at normale arbeidstakere har enormt mye mer å rutte med – noe de absolutt ikke har.
«Jeg må jo kunne unne meg en brus, det er jo noe alle gjør», var et vanlig utsagn. Men det er ikke «alle» som handler brus på nærmeste bensinstasjon daglig. Bare en slik avgjørelse gjør et enormt innhugg i husholdningsbudsjettet månedlig. 39 kroner er et lite beløp der og da, men 39 kroner 30 dager på rad er 1.170 kroner. Ikke en eneste av disse fattige hadde foretatt regnestykket, ei heller ville de kjøpt brus daglig dersom de måtte betale de 1.170 kronene som et engangsbeløp. «Nei, er du gærn!» var den vanlige responsen når jeg spurte om de ville handle inn brus for hele måneden til denne summen når de fikk trygd inn på konto.
Frykt for at fattige får for mye
Rødt-politiker Kristjánsson får definitivt gehør i «egen menighet» når han framsetter påstanden om at NAV og staten er onde og dumme, og den samme påstanden har han nylig framsatt i en kronikk i Aftenposten. Hvorfor går ikke folk i nød til Nav for å få hjelp? heter innlegget, og den legitime kritikken om vanskelig tilgjengelighet forsvinner i påstander om at det er noe galt i at staten krever dokumentasjon.
For å få sosialstønad må du fremvise store mengder dokumentasjon, inkludert kontoutskrifter for mange måneder bakover. Ofte kreves det at du må selge unna eiendeler som bil eller leilighet. Og synes Nav pengebruken din er uvettig, tilbys du såkalt «frivillig forvaltning», som for dem som får tilbudet, oppfattes som alt annet enn frivillig. I praksis innebærer det at Nav overtar styringen over økonomien din.
Selv om det «oppfattes som alt annet enn frivillig», kan det være helt nødvendig. Det totale beløpet folk har til rådighet er i realiteten ikke mindre ved økonomistyring, det er bare fornuftig fordelt. Videre påstår Rødt-politikeren at det er en «frykt for at de fattige skal få for mye» som gjør at systemet er innrettet slik at de får et beregnet beløp.
Frykten for at fattige mennesker skal få en krone for mye, gjennomsyrer trygdesystemet. Derfor kan gode nyheter på ett område føre til dårlig nytt på et annet.
Uføre som mottar barnetillegg, risikerer for eksempel å få tilbakebetalingskrav om ektefelle eller samboer får julebonus. Andre opplever at Nav avkorter sosialhjelpen dersom de får vippset noen kroner fra slekt og venner. Og mange er redde for at økte stønader vil dytte dem over den kunstig lave grensen for å søke bostøtte, slik at de i praksis vil tape flere tusen kroner i måneden hvis de får mer hjelp.
At sosialhjelpen kommer fra fellesskapet, synes ikke å falle Kristjánsson inn. Det synes som om det er viktigere å selge inn forestillingen om at både lønnsmottakere og staten/NAV ikke unner de fattige noe ekstra. Det hadde vært fint om det lå en viss sammenlikning til grunn for slike påstander, snarere enn en forenklet framstilling av fattig=god, rik=slem, og avstanden mellom fattig og «rik» er enorm. Forskjellen i disponible økonomiske midler er langt mindre enn hva Kristjánsson framsetter påstander om.
Kristjánsson bør også minnes på de enorme summene «fattige» i Norge sender til opprinnelseslandene, som somaliere som regnes for en fattig gruppe i Norge, men som like fullt sendte 2,5 milliarder kroner til Somalia siste fire årene.
Sammenlikninger
Et av SVs krav i budsjettforhandlingene allerede i fjor høst fikk gjennomslag, og kommunene ble pålagt å holde barnetrygden utenfor sosialhjelpen. Denne endringen har tilsynelatende gått nettavisens sjefsredaktør hus forbi når han i dag tar til orde for at barnetrygd bør øremerkes fattige familier.
I saken Nå skal barnetrygden holdes utenfor sosialhjelpen. Så hvor fattige er egentlig «utenforskapet»? viste vi at de økonomiske forskjellene mellom sosialhjelpsmottakere og lønnsmottakere er svært små. Eksempelvis må en trebarnsfamilie tjene opp mot 700.000,- årlig før det lønner seg å jobbe, siden arbeidsinntekt må skattes av, mens sosialhjelp er skattefri.
Vi kan vise med eksempler hva fattige familier i Norge har utbetalt før og etter innføring av fristilt barnetrygd.
La oss først ta samme familie som i eksempelet over (mor, far og tre barn).
Merk at dekning av bokostnader kommer i tillegg. Ved anslag 15.000,- per måned, får familien månedlig 40.056,-
La oss så ta et eksempel med en alenemor med to barn. Mens sosialhjelpsmottakere som er en familie med tre barn har fått 52.872 kroner mer å rutte med hvert år, er økningen for enslige sosialhjelpsmottakere også betydelig.
Med 3.784 kroner mer å rutte med månedlig, utgjør det totalt 45.408 kroner mer årlig for den enslige moren.
Merk at dekning av bokostnader kommer i tillegg. Ved anslag 10.000,- per måned, får familien månedlig 26.834,-
Samtidig er sosialhjelpsmottakerne per definisjon så lavtlønnet at de får «gratis» barnehage, mens en arbeidende husholdning med samme nettobeløp til rådighet hver måned må betale. Fordi sosialhjelpen og barnetrygden er skattefri, blir beløpene aldri høye nok til at barnehagene kan kreve betaling av foreldrene.
Men la oss ta et eksempel til. Det er i stor grad de enslige forsørgerne som sliter nå, og det er dermed interessant å se på forskjellene mellom en enslig forsørger med ett barn på uføretrygd sammenliknet med en enslig forsørger med arbeidsinntekt.
Hvis du er enslig, er minste uføretrygd 272.264 kroner (2,48 G).
Personer med forsørgeransvar kan ha rett til barnetillegg. Du kan få barnetillegg hvis du har barn under 18 år som ikke forsørger seg selv. Størrelsen på barnetillegget er 40 prosent av grunnbeløpet (44.591 kroner) for hvert barn.
Utvidet barnetrygd er 1.054 kroner i måneden. Dette får du i tillegg til den ordinære barnetrygden.
Dersom du ikke får bidrag fra den andre forelderen eller et veldig lavt bidrag, får du et bidragsforskudd fra staten. En årsinntekt på 312.701 kroner og lavere gir rett til forhøyet forskudd. I eksempelet med uføretrygd og barnetillegg overstiges inntektsgrensen for utvidet bidragsforskudd, så vedkommende får ordinær sats 1.320 kroner i måneden.
Regnestykket blir da:
Skattbar inntekt: 316.855. Deretter kommer særfradraget for enslige forsørgere, som i 2021 var 4.317 kroner per måned. Fullt fradrag utgjør 51.804 kroner per år.
Når fradraget er iberegnet skal du skatte av 265.051 kroner. I løpet av året skal du derfor bare skatte 46.499, og netto månedlig blir som følger:
Utbetalt per måned:
- 22.530 uføretrygd og barnetillegg
- 2.108 utvidet barnetrygd
- 1.320 bidragsforskudd
Totalt: 25.958 kroner
Så kan vi ta eksempel med en tilsvarende ung voksen mann som jobber og har ansvar for et barn.
I 2022 har nyutdannende barnehagelærere en forventet startlønn på 435.000 kroner i året.
Barnetrygd blir tilsvarende eksempelet over, bidragsforskudd likeså.
Men utdanningslån i Lånekassen gir en total gjeld på cirka 240.000 kroner etter tre år med studielån. På 15 års nedbetalingstid betaler han 1.655 hver måned.
Skattbar inntekt: 435.000, skatt beregnes etter særfradrag på 51.804, altså av 383.196. Du betaler 86.906 kr årlig i skatt og sitter igjen med netto 348.094
Utbetalt per måned:
- 29.008 lønn
- 2.108 utvidet barnetrygd
- 1.320 bidragsforskudd
- minus 1.655 studielån
Totalt: 30.781
Det vil si at den uføretrygdede mottar 84,3 prosent av det den fulltidsarbeidende gjør.
Men vent litt. Vi er ikke helt ferdige.
Inntektsgrensen per år er 0,4 G (fribeløp) for de som har 100 prosent uføregrad. Dette kan du tjene skattefritt i tillegg til uføretrygden, altså kan du tjene 44.591 kroner årlig i tillegg til trygden. Fordelt på årets 12 måneder er det 3.716 kroner måneden.
Hvis vi husker at den enslige uføretrygdede forsørgeren fikk utbetalt netto 25.958 kroner og legger til 3.716 kroner, får vi 29.674.
Da er vi oppe i 96,4 prosent av inntekten til en som står i 100 prosent jobb. Er det realistisk å holde folk i jobb dersom vi utjevner enda mer?
Dårlig løsning
Det er for all del fint at Rødt og Mímir Kristjánsson vil «redde jula for vanlige folk». Men «vanlige folk» omfatter langt flere enn Kristjánsson snakker om. Relativt sett er det ikke stor forskjell på fattige og andre småbarnsfamilier, og debatten bør derfor føres på en mer redelig måte.
Regjeringen Støre har presentert et statsbudsjett der symbolske småsummer til de få ikke er i nærheten av å kompensere for inflasjonen verken for de få eller de mange. Som en Facebook-venn skriver: «Det minner mer og mer om klassisk sosialisme; staten inndrar all kjøpekraft fra borgerne, og så deles det ut smuler etter prinsippet om ‘verdig trengende’.»
Mímir Kristjánsson vil dra velgere etter det samme prinsippet og gi de «verdig trengende» enda mer. Å trekke Ap og Sp enda mer mot venstresiden er neppe noen vinnerstrategi, det sees tydelig etter statsbudsjettenigheten med SV.
Den økonomiske usikkerheten biter seg mer og mer fast, og ikke bare blant de fattige, men blant helt alminnelige middelklassefamilier. Nettopp derfor er det viktig at fattigdomsdebatten også er ærligere. Å etablere en feilaktig «sannhet» om at forskjellene er større enn noensinne, er snarere en del av problemet enn en del av løsningen.