Det er bare noen dager siden Arbeiderpartiet måtte innse at velgerne er svært misfornøyd med hva partiet får til i regjeringen. Men de da 16,9 prosent støtte til Ap ble i går enda mer svekket. I Nettavisens novembermåling fra Sentio står partiet til 16,7 prosent. Det går også nedover med Senterpartiet, som nå ligger faretruende nært sperregrensa med 4,5 prosent. Det gjør Sp mindre enn Rødt (4,7 prosent).
Krise, krise, krise
Målingen er tatt opp før, under og etter Debatten på NRK i forrige uke, der AUF-leder Astrid Hoem – med støtte fra Ap-leder og statsminister Jonas Gahr Støre dagen etter – gikk på et nytt metoo-angrep på Trond Giske. Også Aps partisekretær, Kjersti Stenseng, fulgte opp Hoems kritikk av Giske med å fortelle at han «har et stort ansvar» og at konfliktene måtte dempes. Det er åpenbart lett å peke på andres ansvar, men å rydde opp i eget parti og egen politikk klarer de ikke.
Til 16,7-målingen sier Stenseng følgende til Nettavisen:
– Krisen vi står i nå rammer hardt. Mange kjenner på utrygghet, og er utålmodige. Vi må bli bedre på å få fram våre politiske tiltak for å møte denne krisen.
– Vårt hovedfokus er å dempe prisveksten og skjerme de som trenger det mest. Det er ikke gjort over natta, men vi skal ta oss gjennom denne krisen med Europas laveste ledighet og sørge for at forskjellene mellom folk ikke øker, sier hun, og påpeker:
– Da må vi gjøre tøffe prioriteringer og kraftig omfordelende tiltak. Det skaper debatt, men er nødvendig. Med denne politikken har jeg trua på at tilliten til Arbeiderpartiet vil styrke seg.
Akkurat her er en av Aps hovedproblemer: de snakker om «kriser» som om de er en naturlov. Skjønner de ikke selv hvor provoserende det er? Vi forventer at regjeringen tar tak, at de setter inn tiltak som faktisk fungerer. Det er enkelt å hevde at man skal «skjerme de som trenger det mest» – men hvor blir det av resultatene? Og hva er dette med «ikke gjort over natta»? Ble det etablert et nytt Ap da de kom i regjering for over ett år siden? Så må Stenseng gjerne ta «en Stoltenberg», slik som Giske brukte som eksempel i Debatten på NRK, nettopp med å vise til at under finanskrisen (2009) sa Stoltenberg at Norge skulle styres trygt gjennom finanskrisen, og at Norge skulle komme ut av den med Europas laveste arbeidsløshet. Tror Ap at det hjelper å late som om de har store ambisjoner?
Dessuten stilte ikke Støre i denne debatten som handlet om Aps krise – han prioriterte heller sine mektige venner: kongen og dronningen var på middag hos han. «De er min naboer», erklærte Støre, som en slags konge på haugen.
Hvor, unnskyld uttrykket, dum går det an å bli? Når det på inn- og utpust snakkes om kriser fra Ap bør de opptre deretter. Men nei, og så gikk de rett i baret igjen. Tirsdag handlet Debatten om at levekostnadene øker og at flere rammes, men hvem glimret med sitt fravær? Ap. Sp. Ingen ville stille, verken fra Stortinget eller fra regjeringen. Den fatale unnskyldningen denne gangen var de pågående statsbudsjettforhandlingene, mens forhandlingspartner SV stilte.
Prioriteringer og symbolpolitikk
Det var nok ikke mange tørre øyne rundt i Norge over de hjelpetrengende skjebnene vi fikk møte i levekostnadsdebatten. At det berørte «folk flest» skjønte nok Ap også, for allerede dagen etter kom en kronikk på NRK Ytring signert de tilsynelatende angrende arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen og stortingsrepresentant Tuva Moflag i Arbeids- og sosialkomiteen. «Det var en feil beslutning av oss», sier de og det er ikke måte på hvor mange flotte tiltak de visstnok skal sette inn. Og også her gjelder det å vise frem ambisjoner: «Men viktigst av alt, vi kunne vært dønn ærlig på at vi må levere mer. Mye mer!»
Så veldig mye mer klarte ikke samme Persen å stable på beina i morgenens Politisk kvarter. «For de som har pensjoner eller minstesats så vil man jo korrigere det ved neste trygdeoppgjør, men det kommer jo sent i året da, så det er jo en slags fattigtrøst», uttalte hun da det ble diskutert at oppjusteringen av minstesatsene ikke engang dekker prisstigningen i samfunnet forøvrig. Fattigtrøst der altså, ikke fattig trøst. Noen skriver på Facebook: “Det er tydelig at statsrådene har gått på kurs for å lære å vise et modikum av empati i retorikken sin. Men jeg lurer på hvilke andre festlege ordspill fra desse samlingene som kommer til å ramle ut som «Freudian slips». Følg med, abonnér, avertér, husk småfuglene. Og de fattige.”
Som Nettavisens Gunnar Stavrum sier i en glimrende kommentar i dag, anger er vel og bra – men hva med mer penger? Og Stavrum peker på det vesentlige:
Det sentrale spørsmålet er hvordan et land som får over 1.100 milliarder kroner i overskudd neste år likevel ikke har råd til et skikkelig økonomisk sikkerhetsnett for nyfattige som rammes av dyrere mat og strøm.
Svaret er verken manglende offentlige midler eller gryende formuesulikhet, selv om det er favorittbortforklaringene.
Så hva handler det om? Nettopp det Stavrum peker på: «prioriteringer og offentlig sløsing, samt en ideologisk kamp for å bruke offentlige penger til å presse ut private tilbydere fra barnehager og offentlige omsorgstjenester».
Han ramser opp en rekke av prioriteringene – som Ap og Sp er mestre i å kalle «tøffe prioriteringer» – som vi nok er mange som reagerer på:
- Oppsplitting av Viken, Vestfold Telemark og Ålesund kommune: Over 800 millioner kroner.
- Overpris på land og skog foran private norske kjøpere på Meraker: 2,6 milliarder kroner.
- Fortsette prosjektet om å bygge svært ulønnsomme Stad skipstunnel: 3,8 milliarder kroner.
- Flytting av rullebanen på flyplassen i Bodø under en kilometer: Minst 5 milliarder kroner.
Og han viser til hvor ufattelig flinke politikere er til å prioritere sine egne: «Arbeiderpartiets fremste sponsor, LO, koster godt over en milliard kroner i året», for ikke å glemme Sps «gave» til bøndene med et landbruksoppgjør på rundt 11 milliarder kroner.
Dette forteller ikke bare noe om håpløse prioriteringer i en krisetid, men det forteller oss at vi ikke klarer å diskutere de store summene. Når en skal prioritere nytter det ikke å ha f.eks. fjerning av statsstøtten til HRS som en av sine fremste saker, slik Ap gjorde, det er symbolpolitikk herfra og til helvete. Men det er nettopp symbolpolitikk som gang på gang vinner frem i offentligheten. Og da kan vi igjen, og til det kjedsommelige, minne om alle de hundrevis av milliardene Norge årlig bruker på den ikke-bærekraftige innvandringen. Til null debatt – og der trenger ikke politikerne engang gjemme seg, for ingen tør ta tak i de virkelig store summene.