Kristian Lindberg i Berlingske har sett filmen og forteller at han flere ganger gråt i sinne. Elendigheten er overalt, sier han, og det starter fra første scene.
Rommet er fattig og stygt. En naken kvinne legger tung sminke foran et speil. Ansiktet hennes er slitt og tynget. På ryggen hennes kan du se blåmerker. Kvinnen reiser seg og kysser det sovende barnet sitt.
– Jeg går ut. Jeg er tilbake når du våkner, hvisker hun.
Hun tar på seg en svart chador og går ut i natten. Hun kommer aldri tilbake.
Kvinnen lever av prostitusjon i Mashhad, Irans helligste by. Millioner på millioner, anslagsvis 25 millioner, av sjiamuslimer valfarter byen hvert år.
Seriemorderen og journalisten
Det er i denne byen bygningsarbeider Saeed Hanaei rundt årtusenskiftet kvalte 16 gateprostituerte over en periode på to år. Da han ble arrestert og stilt for retten, ble han derimot hyllet av byens fundamentalistiske muslimer, inkludert medier. Filmen bygger altså på en sann historie.
Ali Abbasi angriper i Holy Spider denne perverse moralen, med spesifikk kritikk av den muslimske verden, der fasaden til familier og det religiøse samfunn skal opprettholdes for enhver pris i æres navn – om det så skal drepes.
Abbasi har plassert sin stålsatte journalist, rollefiguren Rahimi, i Mashhad tilbake i tid. Hun skal undersøke hvorfor myndighetene ikke for lenge siden har stoppet denne seriemorderen som skaper slik frykt i gatene. Men allerede når Rahimi skal ta inn på hotellet, fremkommer hvilke odds hun har mot seg i et samfunn der systemisk undertrykkelse av kvinner undergraver tilliten mellom innbyggere og institusjoner. For hotellet har ingen ledige rom, selv om hun har reservert. Resepsjonisten har oppdaget at hun er ugift og skal bo alene på rommet.
Rahimi forklarer at hun er journalist, og på mirakuløst vis får hun ta inn på hotellet, forteller Lindberg, men bare hvis hun innretter seg etter resepsjonistens krav. Hun skal dekke seg til etter de gjeldende regler, det vil si heltildekking med litt av pannehåret synlig, som skal være en markør for iranske kvinners selvstendighet.
Når hun kommer på hotellrommet, drar hun av seg chadoren. Under er hun i jeans og t-skjorte, og det føles som en fysisk lettelse å se henne befridd fra den klaustrofobiske drakten og hva den representerer.
Ingenting blir bedre når Rahimi starter sin research. Politiet ber henne «kjenne sin plass» og den islamistiske dommer krever at hun skal «opplyse og ikke spre frykt». Overalt blir hun behandlet nedlatende, med unntak hos en lokal krimreporter. Han hjelper henne med å få kontakt med autoriteter, men han har alt annet enn Rahimis mot. Hver gang hun tillater seg å stille menn de «ubekvemme spørsmål», som han selv ikke har turt å spørre om, så krymper han seg i frykt.
Vi får også vite at en «avstumpet» politiinspektør oppsøker Rahimi på henne hotellrom for «å snakke om saken». Sittende på sengen kommer han med en «sjenerøs invitasjon». Lindberg poengterer at man skjønner at bare det å være i denne mannens nærvær vil bli oppfattet som løsaktighet – som senere vil kunne bli brukt mot henne.
Det er altså dette altomfattende tyranni som iranske kvinner nå i 2022 brenner sine hijaber for, klipper av sitt hår og demonstrerer i offentligheten – med folk i alle aldre, alle posisjoner og der stadig flere menn kommer til.
Muslimsk hykleri
«Rahimi» – Zar Amir Ebrahimi – har allerede vunnet en pris som beste skuespiller ved filmfestivalen i Cannes. Det er kanskje mer utfordrende for han som spiller seriemorderen. Ifølge Lindberg setter Mehdi Bajestani sin iranske stjernestatus på spill i filmen, med en skremmende tolkning av Saeed.
Ali Abbasi har bevisst valgt en fortellermetode der morderen er kjent fra starten, som gir regissøren muligheten til å fremstille morderen som en familiemann som blir omsorgsfullt ivaretatt av sin kone og sin klønete datter. Men når kona drar på besøk til foreldrene med barna, blir han til «edderkoppen», som lokker sexarbeidere hjem til seg med løfter om penger og afghansk opium.
Saeed tror han utøver Allahs rettferdighet, men når han ligger oppå de skrekkslagne kvinnene og kverker dem i en rekke nesten uutholdelige scener, er det tydelig noe annet enn himmelsk kjærlighet som rører seg i ham. Etterpå holder han selvforakten i sjakk med hviskende, bablende bønnestriper.
Abbasi får frem i filmen at mordene ikke alene er Saeds skyld, men også samfunnets. «Et samfunn som lukker øynene for at kvinner står til rådighet på gaten for den helliges by millioner av pilgrimmer, så lenge deres ytelser og lidelser er skjult bak chador og hijab», påpeker Lindberg. For moralpolitiet trenger ikke bry seg, så lenge de prostituerte er «pakket ærbart inn».
Linberg mener Holy Spider viser oppskriften på et Helvete og er en oppvisning mot muslimsk hykleri. «Den har vi ventet på lenge», avslutter han.
Nå trenger vi ikke vente (så mye) lengre, for filmen har premiere i Danmark i dag og 25. november i Norge.