Under tittelen «Rasisme er ikke morsomt» omtaler Dagbladets Martine Aurdal saken som pågår i Oslo tingrett, der Bernt Hulsker står tiltalt for hatefulle ytringer og hensynsløs adferd mot en vekter på en karaokebar i Oslo.
Bernt Hulsker, eks- fotballspiller og med engasjementet i VGTV, programleder for TV-serien «Fangene på fortet» og ekspertkommentator i Eurosport, der alt er gått i vasken etter at han full og med åpenbart feilslått humor var på denne baren sammen med VGTV-kolleger. Hulsker fikk da ideen om det han selv kaller et «klassisk partytriks»; å gjøre en John Cleese-parodi (i rollen som hotelleier Basil Fawlty) om andre verdenskrig som både innebar tyske gloser og nazi-hilsen. Alt etter hvor gode skuespillertalenter Hulsker faktisk har, vil jeg anta at det nok var en del som syntes dette var morsomt. «Forbudt humor» er gjerne noe som slår godt an i gode lag, særlig etter noen glass, selv om VGTV-kollegene nå hevder at de oppfattet det hele som «dårlig humor». Etterpåklokskap er jo som kjent den mest eksakte vitenskap. Men det Hulsker kanskje rent glemte i tåkeheimen, var at han var på en offentlig plass.
Hulsker oppførsel, der han angivelig også skal ha rettet seksuelle henvendelser til kvinner i et annet selskap i samme bar, som heller ikke er et ukjent fenomen når en er på byen, men som avhenger hvor erfaren Hulsker er som sjekker, vekket imidlertid vekterens oppmerksomhet. Vekteren Jwan Hussein Rasho ville at Hulsker skulle forlate baren, der Hulsker, kanskje fortsatt i rollen som Cleese-parodier, skal ha svart med «jævla neger» og spurt om «hvordan kan du be en hvit mann om å gå ut».
Denne «form for humor» er som kjent nå oftere å finne i rettssaler med referanse til straffelovens §185 (hatefulle ytringer) og §226 (hensynsløs atferd) enn i offentlige lystige lag.
Et halvt års tid etter hendelsen anmeldte vekteren Hulsker.
Ikke morsomt
Jeg aner ikke hvem Bernt Hulsker er, for alt jeg vet kan han være den største drittsekken som går i to sko, men vi begynner så smått å bli mer enn skremt av hvilke uttalelser som kan havne i retten (noe vi har omtalt en rekke ganger). Og det er stort sett alltid det samme; hvit som «overgriper» og svart eller muslim som «offer». Men der vi tidligere klassifiserte slike hendelser som dårlig folkeskikk, elendig språk eller rett og slett drittsekk, og forventet at voksne folk hadde vett nok til å rydde opp etter seg slev, er det nå blitt en kamp på liv og død, i alle fall hva gjelder troverdighet, i offentligheten og i rettssalen. Det er ikke lenger lov å drite seg ut.
Hvis denne form for atferd er gjentagende og kan settes inn i et mønster, kan jeg forstå at retten ville slippe inn slike saker. Men som Dagbladets Aurdal viser til:
Flere høyesterettsdommer gjelder liknende hendelser, i 2012 ble en dømt for nettopp å ha kalt en dørvakt på et utested «jævla neger». Hvis retten mener at Hulsker har sagt det samme og han blir dømt for det, er dette altså i tråd med rettspraksis og ikke noen ny og lavere terskel.
«Interessant» er det også noe av det retten vurderer er hvorvidt Hulsker faktisk sa «jævla» neger eller bare neger. Det er altså ikke neger-begrepet i seg selv det står og faller på.
Hulsker selv har lagt seg skinnflat og beklaget, også før han ble anmeldt, sin dårlige oppførsel. I retten påpeker han at han ikke har «ett rasistisk fiber i kroppen».
Martine Aurdal bruker sin kommentar til å stille spørsmål ved om flere lovparagrafer bør endres og hvordan de ideelt sett bør virke, men det man også bør bite seg merke i er hennes avslutning:
For ham (Hulsker, red.) er dette en dyr lærepenge. Saken er en påminnelse om at rasisme ikke er morsomt for dem som rammes av det.
Da bør Dagbladet og Aurdal minnes om én annen ting: saken er også en påminnelse om at rasisme ikke er morsomt for den som beskyldes for det.
Og der har Dagbladet en dyr lærepenge de aldri bør glemme.
Et ras av påstander om rasisme
Mandag 6. august 2007 ble somaliske Ali Farah slått ned i Sofienbergparken i Oslo av en mann fra Ghana. I en av våre første kommentar til saken (16.08.07) skrev vi:
Hendelsen i Sofienbergparken i Oslo, der en nedslått mann ikke blir tatt hånd om verken av ambulansen eller politiet, har skapt berettiget oppstyr. Den skadede mannen var svart, og da er konklusjonen rasisme. Blir ikke dette vel lett?
Hendelsen skapte ikke bare «berettiget oppstyr», den skapte et ras av omtaler – der Dagbladet ledet an med nyhetsartikler og kommentarer som fastslo «rasistiske ambulansesjåfører». Dagbladet jaget til de grader opp stemningen, der en rekke myndighetspersoner og politikere lot seg lede inn i uføre. Avisens journalister kontaktet den ene etter den andre, der politikerne (midt i en valgkamp) var livredde for at noen skulle tro at ikke de tok rasisme på alvor. Også FrP fant det den gang betimelig å holde kjeft, mens ansvarlige i helsesektoren, som tok avstand til egne ambulansesjåførers beslutning, var like livredde for å bli stemplet som rasist.
En av disse ambulansesjåførene tok opp kampen: Erik Schjenken.
I desember 2008 ble Schjenken frikjent i Oslo tingrett for utilbørlig oppførsel, der det ble slått fast at det ikke er holdepunkter for å si at etnisitet hadde betydning for det som skjedde i Sofienbergparken. I juni 2010 ble det kjent at Erik Schjenken stevnet Dagbladet. I mai 2011 vant han over Dagbladet og med en historisk erstatning på 1 million kroner og like mye for å dekke Schjenkens advokatutgifter. Dagbladet anket, der det het:
– Vi har lest dommen grundig og har ikke endret vårt syn: Denne dommen er for svak på aspektene rundt ytringsfrihetens grenser og vil bli anket, sier Helle til sin egen avis. Han mener dessuten at beløpet avisa må ut med, er svært høyt.– Oppreisningsbeløpet er helt hinsides, men det viktigste er det prinsipielle, sier Helle (daværende redaktør, red.).
Her har altså Dagbladet bidratt til å offentlig stemple en mann som rasist, og så henviser de til «for svak på aspektene rundt ytringsfrihetens grenser»? Hva tenker Dagbladet og andre medier (der flere støttet Dagbladet, blant annet Aftenposten i en lederkommentar 1. juni 2011) om det i dag?
Da saken gikk i Borgarting lagmannsrett i februar 2013 var det et febrilsk Dagbladet som forsøkte å bortforklare at de hadde begått et karakterdrap på Schjenken. Dagbladets advokater prøvde å rettferdiggjøre Dagbladets «dekning», der gjennomgangstonen var følgende: Hvorfor kunne ikke Dagbladet referere til rasisme i sakens anledning, når «alle andre» gjorde det? At det først og fremst var Dagbladet som fikk «alle andre» på banen ble det ikke sagt noe om.
Stempling fra alle kanter
De som offentlig hadde uttalt seg om de «rasistiske ambulansesjåførene», og som altså skulle frikjenne Dagbladets dekning, var blant annet daværende helseminister Sylvia Brustad (Ap), daværende finansminister Kristin Halvorsen (SV), daværende barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen (Ap), daværende kommunalminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap), tidligere justisminister Anne Holt (Ap), daværende fornyingsminister Heidi Grande Røys (SV), Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), daværende advokat Abid Raja, sistnevnte som en av dem som virkelig pisket opp stemningen, samt Haddy N’jie (sistnevnte som venninne av kjæresten til Ali Farah og som den 11.08.2007 hadde et innlegg i Dagbladet som fastslo rasismen i saken). Lege Mats Gilbert fastslo i et intervju noe slikt som at når du er farget får du ikke samme behandling som andre (som han dertil mente er FrP og Ap sin feil) og statsråder som lovet å kartlegge rasisme, samt andre mediers dekning av saken. Sum: Dagbladet gjorde «bare» som alle andre, og på toppen av det hele ble det påpekt fra Dagbladets advokater: ut fra de fakta som da forelå i sakens anledning.
Å bli stemplet som rasist er noe av det verste som kan ramme et menneske. Men det var akkurat det de overnevnte bidro til, og det sammen med kobbelet av frivillige organisasjoner, som OMOD (Organisasjonen mot offentlig diskriminering) og ARS (Antirasistisk senter). Endog lot ARS seg så forføre av denne påståtte rasismen at de hyret inn PR-agenter for å bevise at det er en rasist i oss alle. At de såkalte «antirasistorganisasjonene» bastant stemplet hendelsen som rasistisk motivert husker jeg godt, for jeg var selv var på et møte i departementet sammen med de frivillige organisasjonene rett etter hendelsen, der nettopp «hvordan stoppe rasismen» var temaet. Det endte med at det skulle foretas en kartlegging, der LDO (som på eget initiativ i en egen rapport hadde stemplet Schjenken som rasist) skulle ha en sentral rolle.
Da saken kokte i media det første året var det ingen medier som talte ambulansesjåførenes sin sak. De fleste av oppslagene ble fulgt av Caroline Drefvlins bilde, senere kåret til «årets bilde», der en svart mann bløende ligger på ryggen i gresset med en svart fortvilet kvinne (samboer Kohinoor Nordberg) ved sin side. Kohinoor Nordberg ble senere kåret til «årets nordmann». Men i oktober 2008 kom journalist Kjetil S. Østli i A-magasinet i Aftenposten med Schjenkens versjon. Det var mildt sagt en hjerteskjærende historie, og den kom betimelig nok rett etter at Ali Farah hadde hatt en heller grusom artikkel publisert i Ny Tid.
Dagbladet tapte også Borgarting lagmannsrett, men ga seg ikke og tok saken til Høyesterett. Heller ikke her fikk de medhold da dommen falt i mars 2014. Begrunnelsen til Høyesterett var at anklagene om rasisme i Dagbladet var så alvorlige at de ikke er beskyttet av Den europeiske menneskerettskonvensjonens bestemmelser om ytringsfrihet. Advokat Carl Bore råd den gang var; sjekk fakta nøye før påstander fremsettes.
Ikke skyldig?
Mediene drev altså i lang tid med hatefulle ytringer og hensynsløs adferd overfor en «helt vanlig mann» som etter over 10.000 ambulanseturer gjorde én feilvurdering, der Dagbladet ikke ville gi seg selv når alt talte imot at Erik Schjenken var noen rasist.
Når Dagbladet nå gir oss en påminnelse om at rasisme ikke er morsomt for dem som rammes av det, forteller det oss at de lite eller ingenting har lært. De var i Schjenken-saken (og en rekke andre saker, ikke minst mot HRS) mer grusomme enn hvilke som helst «Hulsker». Når Bernt Hulsker sier at han ikke har «ett rasistisk fiber i kroppen», tror jeg han, og i alle fall burde det mer til enn denne ene hendelsen for å dømme han som en slags rasist etter straffelovens §185 og/eller §266.
Samtidig lurer jeg på hva som skjedde med alle dem som stemplet Schjenken som rasist i offentligheten og bidro til at han kunne fått ødelagt sitt liv, fikk det overhodet noen konsekvenser for dem? Nei, listen over forteller jo oss det. De fortsatte sin karriere som om ingenting hadde skjedd, og organisasjoner som OMOD og ARS fortsetter å få statstøtte for sitt «antirasistiske» arbeid.
Hvor er vi egentlig på vei? Skal vi ha posører i medieverden (og hos en rekke andre aktører) som skal opphøye seg til dommer og bøddel forkledd som minoriteters forkjempere? Og der et sleivspark, et skjevt ord, å drite på drage i fylla, en utdatert vits, ja, uansett «bad day», ikke under noen omstendigheter innbyr til tilgivelse. Schjenken strakk ut hånd til Ali Farah, Hulsker strakk ut hånda til Jwan Hussein Rasho, men begge ble avvist.
Jeg fristes å si som jeg sa da «jeg var Sølvpilen» som barn og hadde overtaket på mine lekekamerater: Hvit mann har tapt, ugh!