I Sverige har Sverigedemokraterna (SD) vært skjøvet ut i kulden som et påstått høyreekstremt og fremmedfiendtlig, ja, beint frem, et rasistisk parti med røtter i nazismen. Akkurat det har alle de øvrige politiske partiene vært enige om, til applaus fra fagorganisasjoner og et samlet gammelmediekorps.
Politisk kommentator Viktor Barh-Kron i svenske Expressen har merket seg at mange av de øvrige politiske partiene og fagorganisasjoner i rekordfart snur på flisa. SD og Jimmie Åkesson gjorde et godt valg, og er nå det største partiet på borgerlige side. Når SD har et betydelig antall velgere i ryggen, er det ikke like enkelt å markere sin ideologisk motstand uten at det begynner å koste noe – og som kjent er det ikke altfor mange som ofrer noe for meningene sine. Det er kjekkere å tilhøre det gode selskap og følge strømmen.
Talmannen (stortingspresidenten) i Riksdagen har etter en runde med alle partilederne gitt Ulf Kristersson i Moderaterna (vårt Høyre) i oppdrag å sondere for en regjering i Sverige. Det gjør han med de tre andre borgerlige partiene, som foruten SD, som fikk 20,5 prosent ved valget, er Kristdemokraterna (KD, med 5,3 prosent) og Liberalerna (L, med 4,6 prosent). M fikk 19,1 prosent.
M og KD har det siste par året vært litt på gli i forhold til SD, men siden Liberalerna på inn- og utpust har utbasunert sin forakt for SD, er det ikke mange som har noen tro på at det vil bli noen flertallsregjering av SD/M/KD/L. Flere peker heller på en mindretallsregjering av M/KD/L som et mer troverdig alternativ.
Men det kan raskt endre seg, slik som mye annet endrer seg.
Snuoperasjonen
Dagen etter valget, som ble holdt 11. september, kom det et klart nei fra L om å sitte i regjering med SD.
– Liberalerna slipper ikke fram Sverigedemokraterna i regjering, sa Karin Karlsbro (L) til Sveriges Radio Ekot.
Når vi skriver 29. september er det i partiets stortingsgruppe ikke bare oppslutning, men stor oppslutning, om å ta plass i M-ledet regjering og forhandle en felles politikk med SD.
– Jeg ser på et budsjettsamarbeid som ganske uproblematisk. En regjering må ha et flertall bak seg, sier L-toppen og nyutnevnt riksdagsmedlem Anna Starbrink til Expressen.
Barh-Kron finner et slikt sidebytte fascinerende. Både fordi Starbrink tidligere var en av de ledende anti-SD i L og grunnet kaoset som utspilte seg etter valget i 2018. Det tok flere måneder før en regjering var på plass, der Socialdemokraterna og Miljöpartiet til slutt trakk det lengste strået, ene og alene fordi L og Centerpartiet byttet politisk side. De gikk til valg på et borgerlig samarbeid, men endte opp som støttepartier til en S-ledet regjering.
For fire år siden ble trusselen om SD-innflytelse – uansett hvilken innflytelse – ansett som så stor at den rettferdiggjorde et historisk sidebytte for L. Det ble snakket om Ungarn, Trump og 1930-tallet. Nå stiller partiet seg bak stikk motsatt linje, skriver Barh-Kron, og legger sarkastisk til:
Jaja. Då var då och nu är nu. Nu går vi vidare. Eller?
Dører åpnes
Også Centerpartiet har hatt motstanden mot SD som en av sine fanesaker, men da Annie Lööf meldte sin avgang som partileder etter valget rakk hun knapt å gå av talerstolen før det internt i partiet ble hvisket om å bryte båndene til den røde siden. Alltids under forskjønnede omskrivninger som «en friere rolle i midten», påpeker Barh-Kron. Han viser også til at sosialdemokratene, som tross alt er Sveriges største parti med 30,3 prosent, ikke lenger fremstår spesielt urolige for Kristerssons regjeringsdannelse. Kanskje tvert om:
«De virker snarere nesten spente på å kunne gå i opposisjon der man endelig kan skylde alle samfunnsproblemene på SD», sier han og kaller det en forståelig menneskelig følelse, men finner ikke at det passer med at sosialdemokratene rett før valget hevdet at SD var en trussel mot demokratiet, sikkerheten og allmenn anstendighet i Sverige.
Det politiske spillet finner vi ikke bare i partiene, men også i fagforeninger.
Fagforeningsorganisasjonen TCO har lenge hatt en rigid policy om å markere avstand til Sverigedemokraterna. Den policyn skal nå «ses over», skriver Barh-Kron men henvisning til avisen Arbetsvärlden.
Noe av det samme finnes i LO, selv om de visstnok er noe vagere.
Det er riktig at det «i praksis» har vært en policy om ikke å prate med SD, sier nestleder Therese Gouvelin i avisen Arbetet, men for fremtiden stenges ingen dører.
I møte med reell makt er det lett å bøye av – både for å sikre egen makt og for å fortsatt sikre seg plass i de sobre salongene. Men akkurat denne gangen kan det være at Sverige tjener på det. Det er ikke uten grunn at så mange har valgt SD, så får partiet bevise hva de er laget av.