Den kulturelle revolusjonen

Mullahstyrets skrekk: de unge og fryktløse

I en uke har protestene i Iran spredd seg etter at Mahsa Amini (22) døde i moralpolitiets varetekt. Hennes dødssynd var at hijaben satt feil på. Stadig flere demonstranter kommer til, der særlig de unge og fryktløse - både kvinner og menn - utgjør en alvorlig fare mot det islamske lederskapet. De unge vil ha friheten de aldri har kjent på.

Da nyheten om Masha Amini spredte seg på sosiale medier, tok tusenvis av unge demonstranter til gatene, først i hovedstaden Teheran og senere over hele landet. Protestene skal nå ha spredt seg til 80-90 byer. I en uke har kvinner brent deres hijaber, klippet av seg hår og ropt «død over diktatoren».

Men i motsetning til tidligere protester i Iran, utløst av konkret økonomisk eller politisk misnøye, er de nåværende protestene drevet av en mye dypere og emosjonell reaksjon på den unge kvinnens død. Protestene kan føre til en kulturell revolusjon og regimeskifte, ikke ulikt den som ble utløst for rundt 45 år siden. Da var det få som forestilte seg at en gruppe sinte studenter i den hellige sjiamuslimske byen Qom skulle resultere i monarkiets fall og gi fritt spillerom for et teokratisk regime. Hijaben ble da pålagt kvinner som et sentralt element i mullahstyrets autoritet og et effektivt middel for sosial kontroll. Politisk islam fastholder at det er de «lærde» –  som alle er menn – som bestemmer hva islam foreskriver hva kvinner kan og ikke kan gjøre.

Hijabens symbolikk for politisk islam, og den ufrihet som følger i dens fotspor, er utvilsomt stor.

Nå har mange av de unge fått nok. For selv om de selv aldri har kjent på friheten, så har de via sosiale medier lært Vestens frihet å kjenne. Til mullahstyrets skrekk.

Generell protest?

At Masha Aminis død tiltrekker seg så mange protesterende demonstranter, er i seg selv interessant. Hun tilhørte minoritetsgruppen kurdere, og derav sunnimuslim, mens om lag 90 prosent av Irans befolkning er gruppert som sjiamuslimer. Men de unge, kvinner og menn, stormer til, og nå kommer visstnok demonstranter fra alle aldre, politiske, etniske og sosioøkonomiske klasser, ifølge Berlingske.

Er demonstrasjonene mot hijab og tildekking av kvinner på vei inn i en generelle protest mot den islamske republikken?

Det mener den iranske reporteren Rana Rahimpour, ikke minst fordi det er så mange menn som har kommet til. Hun sa til BBC for noen dager siden at det som foregår nå er den «mest alvorlige trusselen mot det islamske lederskapet i Iran vi har sett på mange år».

Men det finnes også kvinner som er tilhenger av hijab – og som støtter et teokratisk styre – som har sluttet seg til kritikken av regimet og påbudet om tildekking.

 – Aminis død skal føre til en lempelse av loven. Og religiøse folk som meg bør sette sin lit til Allah og håpe på at kvinner selv velger å bruke hijab, sier en kvinne ved navn Fatemeh til Financial Times.

Å håpe på noen lempelse av loven, er nok urealistisk. Så sent som 15. august i år sendte Irans president Ebrahim Raisi et dekret som skjerpet straffene for manglende overholdelse av de strenge hijab-reglene.

Samtidig er det ikke enkelt å finne ut av hva som faktisk skjer i Iran. Stort sett alt av sosiale medier og adgang til VPN-tjenester skal ha blitt stengt ned, og tjenester som Instagram og WhatsApp er blokkert. Også mobilnettet skal være rammet. Men omverden har vært tilgjengelig nettopp gjennom disse tjenestene, der smaken av frihet neppe har gjort de protesterende demonstrantene mindre fryktløse.

Advarsler

Hamidreza Azizi, Iran-ekspert ved tenketanken German Institute for International and Security Affairs, tviler på at et regimeskifte er på vei.

 – Vi skal legge vekk alle illusjoner om at den islamske republikken er på vei til å kollapse. Det politiske systemet har masse av ubenyttet kapasitet til å undertrykke, sier Azizi til Independent, og fortsetter:

 – For nå er det selve protestene og hvilken skjebne som venter sivilsamfunnet som er langt mer interessant enn hvilket politisk system man kan forvente i fremtidens Iran.

Iran-kjenner og journalist Borzou Daragahi deler ikke Azizis syn. Daragahi mener at man ikke skal avvise at protestene denne gangen faktisk kan føre til forandringer, for «selv skeptikere påpeker at alt kan skje i Iran».

Ifølge Reuters har regimet mobilisert regimetro motdemonstranter i flere iranske byer. Det skjedde fredag, der de oppfordret til henrettelse av «koranens lovbrytere» av det de kaller «opprørere» og omtalte dem som «Israels soldater». Regimet truer også med å sette inn hæren, der hærens melding på fredag lød:

Disse desperate handlingene (fra protesterende demonstranter, red.) er en del av fiendens onde strategi for å svekke det islamske regimet.

Samtidig advarte etterretningsminister Mahmoud Alavi «oppviglerne» om at deres «drøm om å beseire religiøse verdier og revolusjonens store prestasjoner aldri vil bli realisert». Pro-regjeringsdemonstrasjoner viser styrken til den islamske republikken, sa president Raisi på direktesendt TV etter at han landet på iransk jord etter å ha vært i New York på FNs generalforsamling. Han la til at uro ikke ville bli tolerert.

Hvor mange som er blitt arrestert eller drept i demonstrasjonene er usikkert. Den statlige TV-kanalen oppgir at deres opptelling tilsier at 35 personer er drept, der det heter at offisielle tall vil bli kunngjort senere, melder Reuters. Andre melder om minst 50 drepte. Men hvis demonstrasjonene fortsetter er det liten tvil om at det vil bli langt farligere, for regimet vet hva som står på spill hvis kvinnene slippes fri.

Politisk islam – hijab normen

Hanna Ziadeh, ph.d. i menneskerettigheter og bosatt i Danmark, mener at den største seier politisk islam har vunnet er å etablere hijab som normen på kvinner i de muslimske samfunn. Men denne normen er som oftest et sosialt press.

«En kvinne med hijab nyter mer respekt i et mannsdominert samfunn, og samtidig – og paradoksalt nok – får kvinner med hijab bedre beskyttelse mot den systematiske sexsjikane, som kjennetegner de fleste troende muslimske samfunn,» skriver Ziadeh i en kommentar, og minner oss om at hijab ikke bare er «et stykke stoff» som kvinner velger å bruke eller ikke.

«Hijab er mest et omvandrende flagg for politisk islams kamp mot hva de tror er en vestliggjøring av deres samfunn. Hijab er deres krigsstandard, som stolt blafrer hvor enn en muslimsk kvinne ferdes. En krigsstandard som synliggjør den skjellsettende seieren som politisk islam har vunnet ved kontroll over kvinnekroppen.»

Derfor vil enhver kvinnelig hårlokk undergrave den islamske republikken, mullahstyret frykter å miste kontrollen over kvinnene som med sin eksistens er forførende. Menn har selvsagt ikke noe ansvar for egne lyster. Det absurde i situasjonen er selvsagt hvordan vi i Vesten forholder oss til hijab. Vi hører pro-hijabistene snakke om «identitet», men skjønner vi hvilken identitet?

I en rekke land har det i dag vært markeringer i anledning Masha Aminis død, også i Oslo. Flere valgte å vise sine sorg nettopp ved å klippe av seg hår og brenne hijaber.

(Forsidefoto: skjermdump fra denne videoen på YouTube)