I fjor vår foreslo Fremskrittspartiets Siv Jensen, Sylvi Listhaug, Jon Engen-Helgheim og Silje Hjemdal at det innføres et nasjonalt forbud mot bruk av hijab i barnehage og i grunnskole. Forslaget burde på ingen måte blitt ansett kontroversielt, vi snakker tross alt om småjenter opp til 12-årsalderen.
Saken ble behandlet i Utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget, der alle de øvrige partiene vendte tommelen ned for et forbud. Vi kommenterte det den gang:
Om islam vil målbære å gjøre kvinner først og fremst til seksuelle objekter, er jo for så vidt «greit» – for de som orker å legitimere et slikt nedlatende syn som at menn er ustyrelige og kan komme til å hoppe på enhver kvinne som viser noe hud og hår. Men det er ikke greit når et slikt syn knyttes til barn. Det bryter radikalt med våre grunnleggende verdier. FrP foreslår da heller ikke et generelt forbud mot hijab, og man kan fristes til å si: flott, for da kan de voksne kvinnene som underlegger seg en slik praksis bare blottstille sin uvitenhet.
FrP peker på det mest sentrale: barnehijab er seksualisering av barn. Småjenters kropp, hud og hår kan friste gutter og menn. Hva er det vi tillater at de samme barna lærer? Jenter må dekke seg til for å være «ærbare» og gutter serveres legitimitet for å oppføre seg som hormonelle sexbomber – det er jo jentenes frihet som lokket dem, selv er de helt uten skyld. Vi vet akkurat hvordan dette utarter seg i land vi ikke vil sammenligne oss med, og det er et syn på barn som ikke er forenlig med norsk lov. Ap, Sp, SV, Høyre, Venstre og KrF vil fortsatt ikke lytte.
Det er ingen grunn til å anta at de vil lytte til ropene fra Iran heller, men de bør definitivt lytte, for det er ingen skam å snu. Antakelsen om at barn frivillig velger hijab når dette «valget» foretas innenfor norske grenser, er ikke bare naivt, det er absurd. Når politikerne nå ikke kan unngå å få med seg hva som skjer i Iran, kan de samtidig ikke unngå å se at det var Khomeini som påtvang kvinner hijaben som et sentralt element i statlig autoritet og et effektivt middel for sosial kontroll.
De kan ikke unngå å se at hijaben er et politisk symbol. Hvordan skal de da kunne forsvare at det påtvinges barn?
Advarslene og kunnskapen fantes
Frps representantforslag i fjor oppsummerer problematikken svært godt. Å tillate hijab på småbarn er i praksis å løpe de islamske mørkemennenes ærend.
«Stigmatiseringen av jenter uten hijab er tiltagende, de stemples som dårlige muslimer og urene og for vestlige. Fedre blir trakassert for å tillate at jenter går uten hijab, at de ikke har tilstrekkelig kontroll over egne døtre og deres kyskhet. Familier som viser vilje til integrering, blir motarbeidet og hetset og i verste fall utstøtt fra nærmiljøene, storfamilien og nettverkene. Mange bøyer av for presset, fordi det fremstår som den enkleste løsningen. Storsamfunnet stiller ikke opp for de liberale muslimene. I stedet velger storsamfunnet å tolerere intoleranse, og arenaen blir overlatt til reaksjonære konservative krefter. Ved å unnlate å stanse denne utviklingen og frita disse jentebarna fra denne tvangstrøyen helt ned i barneskolealder, er man med på en stilltiende aksept av stadig mer konservative krefters kamp i det muslimske miljøet i Norge og legitimerer denne forskjellsbehandlingen av barn.»
Så kan man i ettertid undres over hvorvidt det var at nettopp Frp fremmet forslaget som gjorde at det ble nedstemt, for det manglet ikke på informasjon som kunne gitt politikerne i stand til å ta en informert avgjørelse. Eksempelvis er barnehijab svært godt belyst i Hege Storhaugs bok Tilslørt, Avslørt, utgitt allerede i 2007 (sic), der omtalen fra forlaget er som følger:
Ifølge Hege Storhaug er sløret det mest utbredte religionspolitiske symbolet i verden, og jo vanligere tildekking av jenter og kvinner blir i samfunnet, desto mer svekkes sentrale menneskerettigheter: Sløret er frihetsberøvelse. Tildekking av jenter og kvinner forteller at de er annenrangs borgere. Sløret skaper kjønnsapartheid. I norske byer møter vi stadig flere jenter i barneskolen som er tilslørt. Tilslørte butikkmedarbeidere og offentlig ansatte er blitt et dagligdags syn. Slørets forsvarere er mange, både i muslimske miljøer og blant norske akademikere, politikere og journalister. Kunnskapsrik og engasjert tar Storhaug et oppgjør med den unnfallenhet og naivisme som hun mener preger norsk debatt om tildekking av kvinner. Budskapet er: Vi kan ikke forholde oss likegyldige.
Tilsvarende kom LIM, Likestilling. Integrering. Mangfold med en skriftlig uttalelse tre år senere, der også de advarte mot barnehijab.
At selve initiativet til å diskutere barnehijab blir karakterisert som ”hets”, ”mobbing” og til og med ”forfølgelse” av muslimer er ganske symptomatisk for enkelte aktører i samfunnsdebatten hver gang det fokuseres på illiberale tradisjoner i enkelte muslimske miljøer. Denne tilnærmingen gjør arbeidet vanskeligere for liberale muslimer og solidariske støttespillere som ønsker å motarbeide kvinne- og barneundertrykkende kulturelle praksiser i muslimske miljøer. Debatten dreier seg om barns rett til å være barn sammen med andre barn uten å hindres av sitt kjønn eller sine foreldres tro.
Se til Frankrike
Dersom norske politikere fortsatt strever med å lytte til kunnskapsmiljøene som finnes innenfor norske landegrenser, kunne de med hell sett ut i Europa og registrert andre lands erfaringer. Er det en kobling mellom å forby hijab på skolen og frigjøring av unge muslimske kvinner? spurte økonom og sosiolog Eric Maurin. Svaret er beviselig ja. I Frankrike har hijabforbudet vært en suksess.
En uventet effekt av hijabforbudet i skolen er at de muslimske jentene slipper å være i konflikt med foreldrene og det muslimske miljøet. Samfunnet har rett og slett tatt kampen for dem, slik at det ikke finnes noe valg. Vi belyste Maurins forskningsfunn i saken Hijabforbudet i franske skoler er en suksess.
De klare linjene har i stor grad forhindret konflikter mellom jentene og foreldrene om bevegelsene utenfor hjemmet, noe som har gitt dem mer ro i sjelen til å konsentrere seg om skolearbeid, oppsummerer Berlingske.
«Samtidig blir jentene sannsynligvis ikke diskriminert i samme grad som om de fortsatt hadde på seg slør», sa Éric Maurin til Libération, gjengir avisen.
Stikk i strid med verdikjempernes argumentasjon om at muslimske jenter diskrimineres dersom de må ta av seg hijaben, opplever de mindre diskriminering. Ikke bare av samfunnet, men av foreldrene sine. De slipper å stå i den vanskelige spagaten mellom foreldrenes ønske om at de skal gå med hijab og et eget ønske om å la være.
Forbudet mot hijab på skolene er utvilsomt en integreringssuksess, enten man liker det eller ikke. Tallene lyver ikke. Og mens iranske kvinner kjemper sitt livs kamp mot undertrykking kan vi ha i bakhodet at det kun finnes ett stortingsparti i Norge som vil forby barnehijab. Lenger har ikke integreringsviljen kommet her til lands, men det må være lov å håpe at iranernes frihetskamp gir norske politikere et reelt spark bak. Hijaben er ikke et religiøst påbud, det er et politisk islamsk symbol. Det trenger ingen beskyttelse.