Religionskritikere slutter aldri å henvise til det gamle testamentet og hvor grusom kristendommen har vært, men det er helt betydningsløst i det store og hele. Jesus var bruddet med den kristendommen de beskriver, og hans budskap gjorde opplysningstiden mulig. Det uheldige i å ha Muhammed som profet er at han ikke symboliserer noe brudd med hevngjerrig religion – tvert i mot manifesterer han hevntanken.
Å se på profetenes liv og handlinger og knytte det opp mot tilknytningsteori for å forstå hvilken effekt deres respektive budskap har på troende, kan være en nyttig innfallsvinkel. Ikke minst for å forstå hvordan for eksempel karikaturer utløser skuldertrekk i Vesten, mens de samme karikaturene utløser vrede og hevnlyst i muslimske land og miljøer.
Barndommens funksjon
Det er ikke slik at alle barn oppdras likt i Vesten eller alle barn oppdras likt i muslimske land. Likevel er det store forskjeller på oppdragelseskulturer, og det er forekomst av oppdragerform som er interessant når man skal forstå kulturer. Helt grunnleggende er det stor forskjell på individorienterte samfunn og kollektivistiske samfunn hva gjelder forståelsen av barndom.
I Vesten har barndommen stor egenverdi, den er lang og strengt overvåket, og fravær av fysisk og psykisk vold er en forutsetning for å beholde omsorgsrett over egne barn. I kollektivistiske kulturer er barndommen derimot et «nødvendig onde», en forberedelse til voksenlivet, og barnet i seg selv har lavere verdi enn den voksne. Vold og ydmykelser er vanlige elementer i barneoppdragelsen.
Som barn er det foreldrene dine som skaper din verden. Hvis du erfarer som barn at livet med foreldrene dine er vondt og stressende, så lærer du at verden er vond og stressende. Tilsvarende vil en oppvekst med foreldre som er oppmerksomme og kjærlige, gi en tro på at verden er et oppmerksomt og kjærlig sted.
Profetenes tilnærming til barn er også påfallende ulik. Mens Jesus sa «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem» (Lukas 18:16), giftet Muhammed seg med et barn og fullbyrdet ekteskapet med Aisha da hun var ni år gammel.
Forskjellen i forståelsen av barns egenverdi er betydelig: Den ene ser denne verdien, den andre ser den ikke, men utnytter barnet.
Mye av forskjellen kan tilskrives en individuell tilnærming kontra en kollektivistisk, men dersom man ser nærmere på tilknytningsteori, kan man også forstå profetenes ulike stiler og ulike tanker om hva som er korrekt oppførsel. Tilknytningsteori kan også være med på å forklare hvordan rasende muslimer i dag ikke evner å forstå religionskritikk, men blir overveldet av det de anser som angrep på egen identitet.
Kjedelig begrep på noe spennende
Tilknytningsteori er et litt kjedelig begrep på noe veldig spennende, nemlig teorien om hvordan barns omsorgs- og oppdragelseserfaringer blir førende for hvordan de forstår relasjoner resten av livet.
Svært forenklet kan man si det finnes fire alminnelige tilknytningsstiler, hvorav den «trygge» tilknytningen er den vanligste i vårt samfunn – og også den beste. Trygt tilknyttede mennesker har vokst opp med foreldre som har forstått hvilke behov barna har, både for nær omsorg og for støtte i å utforske verden. Som voksne er trygt tilknyttede mennesker engasjerte og rause i forhold til andre mennesker, de har en positiv innstilling til ulike meninger og har god sosial kompetanse. «Jeg er ok – du er ok».
Dersom man derimot har en ambivalent tilknytningsstil, er man langt mer utrygg på menneskene rundt seg. Å være ambivalent er å være mistroisk. Dette er mennesker som har vokst opp med foreldre som har hatt varierende evne til å lese og tilfredsstille barnets grunnleggende behov. Foreldrene har vært uforutsigbare, og det har vært vanskelig for barnet å kunne stole på dem. De ambivalent tilknyttede voksne har ofte et positivt bilde av andre, men et negativt bilde av seg selv, noe som betyr at de ofte har en usikkerhet om de er bra nok. Som voksne har de lite tillit, de blir lettere sjalu, og har en større tendens til å klamre seg til partnerne sine for å unngå å bli forlatt. «Jeg er ikke ok – du er ok».
Mennesker med unnvikende tilknytningsstil har vokst opp med foreldre som vedvarende ikke har vært i stand til å lese og dekke barnets grunnleggende behov, slik at barnet har vært overlatt mye til seg selv og måttet håndtere følelsene sine uten hjelp fra foreldrene. Til tross for at denne kategorien utrygg tilknytning kan gi utrygge voksenindivider, er det ikke alltid tilfelle. En kategori av de unnvikende er de selvsikre, som har et positivt selvbilde og er trygge, men har liten tillit til andre. I voksenrelasjoner vil personer med unnvikende tilknytning være preget av en viss kjølig avstand, og de vil like å være alene en stor del av tiden. De finner det også enklere å forlate et forhold enn mennesker med de to andre tilknytningsstilene. «Jeg er ok – du er ikke ok».
Den siste, og mest alvorlige tilknytningsstilen er desorganisert. Denne formen for tilknytning sees ofte i sammenheng med tidlige barndomstraumer, eksempelvis mishandling, ydmykelser eller overgrep. Barnet har opplevd det uhåndterbare paradokset der de du er helt avhengige av for å overleve, samtidig utgjør fare for deg. Disse menneskene har et evigvarende livsdilemma bestående i lengsel etter tilknytning, samtidig som tilknytning er skremmende. I relasjon til andre blir voksne desorganisert tilknyttede mennesker ofte direkte farlige. De framstår rolige og hyggelige den ene dagen, mens de den andre kan utvise et eksplosivt sinne. De er ofte ekstremt krenkbare, som et resultat av en barndom med mange krenkelser. «Jeg er ikke ok – du er ikke ok – og det er din skyld».
Trygghet og identitet
Ulike studier viser at personer med trygg tilknytning viser vilje til å konstruere identiteten sin basert på verdiene til dem rundt seg, mens de med utrygg tilknytning oftere utsetter prosessen med identitetsdannelse.
Hvis man skal ha en forståelse av hva identitet egentlig er, kan man tenke på identitet som en form for følelsesmessig avstemt kommunikasjon i tilknytningsrelasjoner. Barnet modellerer identiteten sin basert på foreldrenes verdier. Å være følelsesmessig avstemt vil innebære at forelderen klarer å være både en trygg havn for barnet i form av nærhet og omsorg, samt en trygg base for barnet når barnet utforsker verden. En trygg identitet dannes på grunnlag av disse elementene.
Dersom det oppstår mange brudd mellom det barnet trenger og det barnet reelt sett får av støtte, både i form av nærhet og omsorg og i form av støtte til å utforske, oppstår utrygghet. De utrygge barna former en selvstendig identitet senere enn de trygge barna, og ofte søker de utenfor foreldrene for å finne tilknytning.
I denne identitetsskapende prosessen kan religion gi trygghet. Jeg kunne satt ordet trygghet i hermetegn her, for tilknytningen til religion og profeter blir ofte alt annet enn trygg i ordets egentlige betydning, men i psykologisk, tilknytningsteoretisk betydning blir tryggheten viktig for barnet. Et utrygt tilknyttet barn vil ofte være ekstremt troende, langt mer troende enn hva vi er vant med i vår kultur, og knytte sin egen identitet tett opp mot religionens føringer og profeter.
Utrygge barn og religion
I moderne språk kan man oversette det som skjer i tilknytningssystemet til utrygt tilknyttede barn med at identiteten formes i skjæringspunktet mellom vold og indoktrinering.
Ressurssenter for vold og traumatisk stress (RVTS) oppsummerer i et notat hvordan erfaringer man har som spedbarn vil følge individet videre i livet.
I perioden 0-18 måneder (spesielt) er barnets tilknytningssystem under utvikling, her formes de basale nevrale mønstrene for samhandling, kontakt og relasjoner med andre mennesker. Måten dette systemet bygges opp på i denne perioden vil på en gjennomgripende måte forme barnets kontaktfunksjoner seinere, gjerne livet ut.
Etablering av vedvarende, karakteristiske fyringsmønstre er avhengig av repetisjoner. For eksempel; etablering av et tilknytningssystem basert på tillit til andre mennesker er avhengig av gjentatte interaksjoner hvor barnet blir møtt med vennlighet og sensitivitet, dette bygger opp et nevralt fyringsmønster som gjentas i møte med andre mennesker senere i livet.
Men dette er likevel ikke spesifikt nok til å forstå hva som skjer i de utrygt tilknyttede barnas identitetsutvikling. De utrygge barna har repeterte, negative erfaringer som gjør at evnen både til samhandling med andre, empati og læring blir dårligere. Men de har samtidig en utsatt identitetsutvikling som ofte koples på religion.
Når utrygt tilknyttede barn møter koranskoler etter skoletid, er det Muhammed som blir deres tilknytningssymbol, på samme måte som utrygt tilknyttede barn fra norske miljøer kan møte kristendom og kople seg til Jesus som et tilknytningssymbol.
I denne identitetsdannelsesprosessen blir det vesentlig at verdiene til tilknytningssymbolet er forenelige med fungering i samfunnet. For verdiene er nettopp det som modellerer identiteten.
Skjæringspunktet mellom vold og indoktrinering
Dersom man ser på Gud og Allah kan man gjerne sammenlikne og kalle kristendom og islam relativt like – monoteistiske, abrahamittiske religioner. Dette er et populært utgangspunkt for ikke-troende religionskritikere, men det er lite hensiktsmessig for å forstå ulik psyke og ulik voldsberedsskap hos henholdsvis utrygt tilknyttede kristne og utrygt tilknyttede muslimer.
Det er religionenes profeter som er avgjørende, for det er deres liv og verdier som er førende for begge religioner. Da får man på den ene siden en profet som forfekter ikke-vold, nestekjærlighet og tilgivelse, mens man på den annen side får en profet som forfekter ekstremt strenge krav for tilhørighet, med påfølgende strafferegime for frafall fra de samme reglene.
Strengt tatt kan man si at Jesus gir læren om trygg tilknytning, mens Muhammed gir læren om utrygg tilknytning. Et utrygt tilknyttet menneske vil dermed kunne påvirke sitt tilknytningssystem helt ulikt, avhenging av hvilken religion han faller inn i.
Et fellestrekk ved religionene er adferdsreglene. Et vesentlig moment i alt spesialpedagogisk og terapeutisk virke er det samme rammeverket; mennesker trenger faste rammer å forholde seg til – spesielt trenger mennesker som av ulike grunner føler eller uttrykker at de ikke passer inn slike faste rammer. Det gir forutsigbarhet og struktur, der det ofte tidligere er kaos.
Men der kristendommens Jesus brøt med hevnreglene og proklamerte at «sannheten skal frigjøre dere» (Johannes 8:32), er store deler av koranen og hadith viet eksplisitte oppfordringer til (blod-)hevn på den som krenker Muhammed.
Krenkelsesbasert verdimanual
Det krenkelsesbaserte verdisystemet er som en manual skrevet av et desorganisert tilknyttet individ. I møte med dette ekstreme tankesettet kan religionen ikke bli noen trygg havn for mennesker som har vokst opp i det vi i Vesten definerer som omsorgssvikt. Snarere blir Muhammeds liv og lære en inspirasjon til å forfølge alle de vonde følelsene som oppstår og legge skylden for de vonde følelsene på alle andre enn en selv. Eksplosiv adferd uten evne til empati er nettopp kjennetegnet på mennesker med desorganisert tilknytningsmønster. Snarere enn å dempe, rasjonalisere og prøve å strukturere ukontrollerte følelser, oppfordrer Muhammeds sharia til å forfølge og dyrke disse følelsene. Det er den ultimate formen for dysfunksjonell stressregulering.
Vi skal være svært oppmerksomme på at kombinasjonen av vold og indoktrinering foregår i muslimske miljøer i alle vestlige land i dag – inkludert det norske. Det er identitetsdannende med voldspotensiale. At små barn lærer koranen er ikke bare religionsfrihet, det er også de religiøses frihet til å indoktrinere utrygge barn verdier som står i sterk kontrast til meningsfull sameksistens med andre.
Som ettergivende foreldre
Enhver som har vært i butikken med en gretten treåring vet hvor intenst den treåringen kan skrike når han ber om sjokolade rett før kassakøen og du svarer «nei». Det er fristende å gi etter, fordi du vet at treåringen umiddelbart vil slutte å gråte, du unngår kømenneskenes himling med øynene og det blir stille og behagelig for en stund. Men dersom du gir etter, vet du også at du med sikkerhet vil stå i samme situasjon neste gang du er i butikken. Treåringer er ikke dumme – de forstår at gråt kan brukes som pressmiddel. Det du gjør er derfor å la være å gi etter – du ønsker ikke et barn som skriker i tide og utide for å få deg til å gjøre som du vil. Lar du være å gi etter og forbereder barnet før du går i butikken, vil skrikingen ved sjokoladehyllene avta og forsvinne. Samtidig lærer barnet at du er til å stole på – reglene du setter er forutsigbare og enkle å forholde seg til.
I integreringspolitikken har norske myndigheter stort sett oppført seg som ettergivende foreldre som ikke ønsker verken oppmerksomhet eller uro. Ved det minste klynk har de satt opp belønningsstasjoner, slik at det ikke skal skrikes høyt. Effekten er nøyaktig den samme. Vi mennesker er innrettet sånn – vi utnytter muligheter.
Trygt tilknyttede mennesker er ikke redde for å sette grenser. Trygge myndigheter bør heller ikke være redde for å sette grenser – grensene er tuftet på et verdisystem om likeverd og like muligheter. Ettergivenhet er utrygg omsorgsutøvelse overfor fremmede kulturer, og det er i aller høyeste grad kontraproduktivt. På samme måte som du lager «et monster» dersom du er ettergivende for et hylende barn, lager du et monster dersom du er ettergivende overfor religiøse aktører som krever noe du vet ikke er bra for dem. Ingen myndighetspersoner kan si at ettergivelse overfor tvangsekteskap, lemlestelse, ekstrem sosial kontroll og andre utslag av utrygg tilknytning er et gode. Likevel fortsetter de, som om de ikke erkjenner at de bedriver nettopp dysfunksjonell stresshåndtering ved innføring av alskens frivillighet og handlingsplaner.
Man må forstå hva som ligger i bunnen. Det er verdier.