De er vakre, de er vellykkede og de har påvirkningskraft. Det er utelukkende det siste som er skummelt med trekløveret, men det er til gjengjeld skummelt så det holder. De tre venninnene fortjener ingen hyllest for engasjement verken for flyktninger eller kvinner, tvert imot er det god grunn til å fastslå at det de bedriver utelukkende er ment å fylle eget image og lommebok. Mens man tidligere markerte sin sosiale status med luksusvarer, er det i dag meninger – vel og merke de luksuriøse – som brukes for å vise at man tilhører eliten, og Tjelta, Skarbø og Rudjord har perfeksjonert dette meningsgyteriet.
Det var DN som først meldte om skjønnhetsklinikken de tre skal starte, der de blant annet skal tilby fettreduksjoner, rynke- og hormonbehandling, og som fikk uttalelsen «Så mye kvinnehelse som er tabu». Deretter har trioen mottatt en mengde kritikk etter å ha sendt ut følgende melding torsdag.
– Det ligger så mye positiv energi i å føle seg vel, og vi har savnet en klinikk som kunne sette sammen alle fagfeltene, som kunne se på oss som et sammenhengende menneske og følge oss over tid. Det handler om kvinnehelse og forebygging av alt det kroppen skal gjennom, skriver Tjelta, Skarbø og Rudjord i meldingen som ble sendt ut torsdag formiddag, ifølge Nettavisen.
At folk i kommentarfeltene påpeker at det kvinnene sier er «helt på trynet» er jo ikke underlig overhodet – å stramme ansiktshuden eller fylle truten med Juvederm har lite med helse å gjøre, men et nærmere ettersyn på Tjelta, Skarbø og Rudjords tidligere utspill viser at de følger akkurat samme mal som tidligere; de dundrer løs på kvinnelig usikkerhet og tjener godt på det.
Salgbare følelser
Det er ikke vanskelig å påberope seg tittelen feminist, det kan man enkelt gjøre dersom man hevder å ville arbeide for at kvinner får det bedre. Det uetiske i å bruke egen posisjon til å selge inn løsninger på usikkerhet knyttet til utseende ser ikke trioen ut til å bry seg nevneverdig om. De er vant til å selge inn følelser og utnytte andres. Alle de tre har tidligere engasjert seg i innvandringsdebatten – selvsagt på «den gode» siden, og slik bygget sosial kapital.
Pia Tjelta deltok i NOAS-kampanjen til Kristoffer Joner i 2017, og gikk hardt ut mot daværende innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug og den sittende regjeringens asylpolitikk overfor afghanske asylsøkere uten beskyttelsesbehov. Tjelta hevdet var «en selvfølge for meg å gi unge asylsøkere en stemme«. Stemmen gikk altså til illegale migranter som nektet å forlate landet.
En slik mening gir sosial status, og er risikofri for egen del når den framsettes fra beste vestkant. Risikoen for at Tjelta selv skal bli utsatt for overfallsvoldtekt eller tilfeldige voldshandlinger er svært liten, og med egne barn trygt plassert i barnehage og klasserom med likesinnede, trenger hun heller ikke frykte for barnas trygghet, men kan vise sin «godhet».
Tilsvarende har venninne og businesspartner Vanessa Rudjord profilert seg. Allerede i 2015 fikk hun stor oppmerksomhet da hun oppfordret bloggere til å donere annonsepenger til flyktningkrisen.
– Jeg kunne selvfølgelig bare gitt pengene til Røde Kors uten å gjøre et nummer ut av det, men jeg tenkte at det kunne være en idé å fortelle om det, fordi det er en ganske enkel måte for bloggere og annonsører å bidra, sa hun til KK dengang.
Ja, fri og bevare, hvem gidder vel engasjere seg uten at det får stor synlighet? Usynlig godhet gir ingen statuspoeng.
Da Synnøve Skarbø auksjonerte bort seg selv under innsamlingsaksjonen til Plan Norges arbeid mot barnebruder fikk også hun profilert de gode, statusbyggende holdningene sine – helt uten å peke på det absurde i at norsk Høyesterett allerede har fastslått at vi skal godta barneekteskap, så lenge barnet har rukket å fylle 18 når hun kommer til Norge. Hvor vidt solidariteten favner både verdens og Norges barnebruder vet vi ikke.
Gode følelser, gode meninger, helt uten ansvar, innhold eller noen form for konsekvenser.
Behov for reelle feminister
Om ikke annet synliggjør Tjelta, Rudjord og Skarbø at det fremdeles finnes behov for ekte feminister, og de gjør en utmerket jobb ved å illustrere hva feminisme ikke er. De gjør en like god jobb ved å vise fram luksusmeningene sine innen innvandringspolitikk og kvinnehelse, og illustrerer på perfekt vis hvor virkelighetsfjerne begge deler er.
Den dagen dette trekløveret gidder å vise reelt engasjement for jenter og kvinner som virkelig trenger både profilering og støtte skal de få heies fram. At det kommer noen krav om at småjenter skal slippe å seksualiseres ved å iføres hijab fra barnetrinnet eller krav til bedre beskyttelse mot vold for kvinner i innvandrermiljøene, er derimot ikke trolig. Slike holdninger bygger ingen status og fyller heller ikke lommeboka.
La trioen gjerne drive business, men hver gang disse tre påstår å ville hjelpe noen, bør de møtes med hånlatter. Sant å si bør de alle tre ta seg en bolle, om enn en mikroskopisk en, slik at de ikke risikerer å utfordre sin egen kvinnehelse med litt vektoppgang.