I en pressemelding fra Hizb-ut-Tahrir sier egentlig tittelen det meste: «Forslag om hijabforbud er en krigserklæring mot det muslimske fellesskap». At Hizb-ut-Tahrir ser det som en krigserklæring forbauser selvsagt ikke, men en kan jo sette et spørsmålstegn ved det muslimske fellesskapet.
Tvangsavkledning
Ifølge Hizb-ut-Tahrir har Danmark lenge ført en islamfiendtlig politikk, men at den «nåværende regjeringen nå ønsker å ta et skritt videre i dens tyranniske kamp for å tvangsassimilere muslimer i Danmark».
Gjennom en kommisjon nedsatt av samme regjering, ledet av en sosialdemokratisk ordfører, og hvis øvrige medlemmer består av inkompetente islamhatere, har den valgt å nærme seg et forbud mot muslimsk tørkle (hijab) i grunnskolen.
Et slikt forbud kan ikke forstås som annet enn en åpen krigserklæring mot det muslimske miljøet. Det er velkjent i Danmark – så vel som i hele verden – at hijab er en mektig islamsk plikt. Videre har hijab blitt symbolet på islamsk identitet, og det uttrykker edle verdier som anstendighet, rettskaffenhet og kvinners ærverdige status i Islam. Sterke, identitetsbærende islamske verdier, som den danske regjeringen allerede bekjemper med nebb og klør.
At hijab er en «mektig islamsk plikt», sier jo sitt om frivilligheten versus den direkte eller indirekte tvang jentebarn kan møtes med i deler av de muslimske miljøene, men vel så interessant er det at Hizb-ut-Tahrir viser til hijab (et begrep de også konkret viser til) som islamsk identitet som uttrykker «edle verdier som anstendighet, rettskaffenhet og kvinners ærverdige status». Hvilket betyr at jenter og kvinner uten hijab er uanstendige, som utviser slett moral og ikke fortjener å bli æret (fordi de frister menn). Og slik skal vi forholde til jentebarn fra 6-årsalderen?
Organsiasjonen oppfatter et hijabforbud i grunnskolen som «ytterligere statskontroll av muslimer» under dekke av å bekjempe sosial kontroll, der man bedriver «tvangsavkledning og og økt overvåkning av muslimske familier». En slik «tvangsavkledning av muslimske jenter» blottstiller ikke bare «flertallstyrraniets heslighet», men er «liberale frihetsidealers fallit», heter det, og vi skjønner jo at ordene er velvalgt.
Interessant er det også at de peker på at politikerne har feilet i å overbevise muslimske jenter og kvinner om at «den vestlig kulturs vulgære kvinnesyn og promiskuitet er veien til et fritt og lykkelig liv. Derfor tyr de til forbud og tvang. Men de muslimske jentene insisterer på å leve dydige liv og være anstendig kledd, mens de i økende grad tar avstand fra nettopp det nedverdigende vestlige kvinnesynet», fastslås det.
Nå er Hizb-ut-Tahrir nettopp ekstreme, men jeg fristes til å si «lykke til» til dem hvis argumentasjon blir slått i hartkorn med denne organisasjonen.
For eller imot forbud
Det er selvsagt mye som taler både for og imot et hijabforbud i grunnskolen, eller rettere sagt et forbud mot prangende religiøs symboler, men som jeg har vært inne på før; når (organiserte) muslimer selv ikke er villig til å dempe ned markeringen av islam i det offentlige rom, hva gjør vi så? Ikke minst fordi det blir stadig flere muslimer i Vesten og derav både sterkere press internt i miljøene og på storsamfunnet. Vi vet at jentebarn blir tvunget til å bruke hijab, men vi vet også at jenter bruker det frivillig. Akkurat på samme måte som andre religiøse miljøer kan tvinge sine medlemmer til det ene eller andre. Men hvem skal vi ta mest hensyn til? De som tvinges eller de som gjør det frivillig? Og til alle som peker på at vi ikke «kjenner antallet» har jeg bare én ting å si: gjør noe med det.
Det er enkelt å si at forbud vil undergrave våre frihetsrettigheter og dermed slå tilbake på oss som liberale demokratiske samfunn hvor vi ender opp som et illiberalt samfunn, men hvor mange barn skal vi ofre i denne kampen? Og ikke nok med det – vi fortsetter med en innvandring- og integreringspolitikk som bare forsterker problemene. Så er det ingen tvil om at det finnes en rekke sterke muslimske kvinner som kunne stått opp mot hijabproblematikken, men det er dessverre ikke dem som blir lyttet til. Det blir heller ikke eks-muslimer. De fleste politikere, (offentlige og frivillige) organisasjoner, myndighetsorganer og mainstream media er på «islams side», og de synes åpenbart å tro at å normalisere hijab er respekt for islam.
Flere av dem, ikke minst fra forskerhold, som er kritisk til et forbud peker også på negative erfaringer fra hijabforbudet i Frankrike.
I årene forut forut for 1994 hadde det blitt mer og mer vanlig at jenter fra muslimske familier i Frankrike møtte opp på skolen tildekket. Tildekkingen av jenter, typisk ved bruk av hijab, og derav en slags utøvelse av religion, ble ansett som en trussel mot det sekulære Frankrike. Siden skolene i Frankrike har spilt en en historisk viktig rolle i formingen av en sekulær fransk nasjonal identitet, sto de overfor en problematikk de ikke kunne overse. I 1994 grep den daværende borgerlige regjeringen inn med et rundskriv med et forbud mot prangende religiøse symboler i både grunnskolen og på videregående skoler. I 2004 ble dette nedfelt i lovs form.
Fungerer ikke
Det franske hijabforbudet i skolene har møtt kritikk. Forskere fra Stanford’s School of Humanities and Sciences konkludert med at et hijabforbud «hindrer muslimske jenter mulighet til å fullføre skolen» (august 2020). I denne undersøkelsen sammenlignes forskjeller mellom muslimske og ikke-muslimske kvinner som ble født tidligere enn 1986, og som da sannsynligvis hadde forlatt videregående opplæring etter at loven ble innført, og de som ble født i 1986 eller senere og som da ble berørt av forbudet.
De fant at muslimske jenter født før forbudet trådte i kraft hadde mindre sannsynlighet enn ikke-muslimske jenter til å fullføre videregående opplæring, men dette gapet ble mer enn doblet for de som ble født etter 1986. Dette gjaldt spesielt for de i alderen 16-18 år i 2004.
Et annet funn de viser til er at muslimske jenter som ble berørt av forbudet brukte lengre tid på å fullføre videregående opplæring. Blant 20 år gamle ikke-muslimer var det rundt 7,9 prosent som fortsatt gikk på videregående opplæring, for muslimer var det 13,3 prosent. Denne forskjellen tilskriver de hijabforbudet.
Forskerne fant også, ved en spørreundersøkelse, at antallet muslimske jenter som ble negativt påvirket av forbudet i 2004 var mye høyere enn antallet jenter som brukte hijab før forbudet. Ifølge forskerne viste dataene at muslimske jenter i skolealder rapporterte om mer diskriminering på skolen, men ikke i andre sammenhenger, som i gatene, i butikker eller knyttet til andre offentlige tjenester. Det må kunne kalles et rimelig forutsigbart funn, da nettopp all støyen rundt hijabforbud sannsynligvis også påvirket en rekke muslimske jenter, med eller uten hijab, og da er det lett å vise til «diskriminering». Samtidig må det kunne stilles spørsmål ved om forskerne faktisk forsto hva som er formålet med et slikt forbud? At (noen) muslimer protesterer og opposisjoner bør vel ikke overraske.
Fungerer
I 2021 kom den franske økonomen og sosiologen Eric Maurin med boken Trois Leçons sur l’école républicaine (Tre leksjoner om den republikanske skolen), der en av leksjonene nettopp tok for seg spørsmålet om en eventuell sammenheng mellom hijabforbudet i den franske skolen og frigjøringen av muslimske jenter/kvinner. Mauren slo fast at hijabforbudet er en suksess, omtalt av oss her.
Maurins metode er også enkel. Han sammenlignet andelen muslimske kvinner med eksamen fra videregående skole før og etter at hijabforbudet. Her fremkom at blant jenter født på 1970-tallet som gikk på skolen før forbudet, tok bare 50 prosent eksamen. For ikke-muslimske jenter var andelen 62 prosent. For muslimske jenter født på begynnelsen av 1990-tallet gikk det langt bedre, både i absolutte tall og i forhold til resten av de kvinnelige studentene. Forholdstallet lød på 68 mot 74 prosent, og muslimske jenter hadde redusert etterslepet fra 12 til 6 prosentpoeng.
Et annet poeng som Maurin viser til, er at denne fremgangen for muslimske jenter ikke er å finne hos muslimske gutter i Frankrike. Det samme gjelder for ikke-muslimske jenter fra belastende områder. Så dermed kan ikke fremgangen tilskrives at Frankrike samtidig med hijabforbudet målrettet arbeidet med å styrke skolene i innvandrertette områder med mange muslimer.
Tallene viste også at den positive utviklingen begynte rett etter at forbudet trådte i kraft i 2004. Når man dykker ned i tallene er det rett og slett et klokkeklart før og etter, fastslo Maurin.
Hvordan kan så to tilnærmet like studier i alle fall ved første øyekast, komme til vidt forskjellige konklusjoner? Uten å ha bakgrunnstallene er det selvsagt vanskelig å etterprøve konklusjonene, men en kan jo merke seg at Stanford-forskerne viser til det store gapet mellom muslimske versus ikke-muslimske jenter som fullfører videregående utdanning var spesielt for de i alderen 16-18 år i 2004. Fullføring på normert tid anser jeg som en annen debatt, og er vanskelig å ta stilling til når vi ikke kjenner tallene fra før forbudet. Maurins undersøkelse er slik sett enklere å forholde seg til – enten sitter man med eksamen fra videregående eller så gjør en det ikke, men vi kjenner jo ikke tallene fra år til år.
Hijabdebatten vil nok fortsette, både i Danmark og i andre land, og strikken vil stadig strammes, så også polariseringen.