Anbefalt

Knekker vi klanstrukturkoden, knekker vi integreringskoden

Hva skjer når klansstrukturer møter våre demokratier og vårt rettssamfunn? Det er akkurat mangel på denne kunnskapen som fører til integreringen ikke fungerer og at vi ikke evner å forstå kriminalitetsutviklingen blant de unge. Vi innbiller oss at personer fra klansstrukturer er som oss, eller vil bli som oss, men det vil bare skje unntaksvis. Og med islam får vi en klanskultur på steroider.

Mer deg navnet med én gang: Morten Lilleøren. Han er i dag pensjonist, men vier deler av sitt liv til å spre kunnskap på Facebook. Som utdannet historiker har Lilleøren et genuint utgangspunkt til å forstå noe de færreste av oss evner å se; nemlig klanstrukturen i møte med våre demokratier. Lilleøren forteller til oss at han forsto – eller kjente igjen – klanstrukturen først og fremst fordi han har lest mye av sagalitteraturen, både konge- og islendingesagaer. Viktigst er kanskje Landnåmabok, som viser hvor opptatt de var av slekta og slekters gang, og Njåls saga, som forteller hvordan feidene kunne utvikler seg i en kultur der slekt og ære var avgjørende. Det handler om slektskap, vennskap, konflikt og konfliktløsning – men i en annen kontekst enn den vi i dag kjenner i den vestlige verden.

Og da stuper vi rett inn i klanstrukturen – som Lilleøren på utmerket vis har forklart på Facebook, og gitt oss anledningen til å republisere her. Vår påstand er at den som knekker koden til klanstrukturen, knekker også integreringskoden. I tillegg vil det være langt lettere å forstå kulturkollisjonen i møte med MENA-innvandringen.

Lytt til Lilleøren, som her forklarer oss klanstrukturen ut fra Somalia og boken til Per Brinkemo:

Klanskultur på steroider 

Jeg har lenge påpekt at store deler av kloden er dominert av samfunn basert på klansorganisering – samt framført påstanden om at med islam som ideologi får man en klanskultur på steroider. Videre at slik forståelse er noe som har gått under radaren til hovedretningene i vestlig samfunnsvitenskap og historieforskning.

Men også jeg har begått noen unnlatelsessynder i sakens anledning: Bortsett fra Afghanistan har jeg ikke offentliggjort lengre redegjørelser for samfunn der klansorganiseringa dominerer, bare noen korte notiser og en del materiale om hvordan det er i ferd med å gå med muslimske migranter i diverse diasporaland, fremst Sverige og Norge. Tilgi meg – jeg har bare ikke tid til å skrive om alt. Her skal jeg forsøke å råde bot på noe, med å bringe en lengre redegjørelse for forholdene i Somalia.

Da Afrikas stater ble selvstendige, var det de som antok at somalierne hadde gode muligheter for å danne en nasjonalstat og få en stabil statsdannelse, da landet var (og er) nokså etnisk enhetlig – 85 prosent av befolkningen er somaliere. Denne homogeniteten er dog misvisende. Til tross for felles språk og religion, er den etnisk enhetlige delen delt inn i mer enn 500 klaner og underklaner.

Og det er det som er avgjørende: Somalia er et klansland.

Men først: Landet har snart 17 millioner registrerte innbyggere. Befolkninga vokser med en vekstrate på 2,9 prosent per år. Det fødes 5,41 barn per kvinne, etter Niger (6,82) den høyeste fødselsraten i verden. Men ifølge Landinfo (2021) er det kun 3 prosent av fødsler i Somalia som registreres.

For å sikre klansstrukturens «lim» – at fedre er sikre på at konenes barn også er deres sønner – praktiseres kvinnelig kjønnslemlestelse i Somalia: 98 prosent av landets kvinner er kjønnslemlestet, i tråd med vanlig praksis innafor de muslimske land som er dominert av shariaretningen al-shafi’i. Analfabetismen er fortsatt høy, de fikk ikke skriftspråk før i 1972. Landet urbaniseres nå raskt, og rundt 47 prosent av befolkningen bor i byer.

De etniske somalierne har historisk bebodd den nordlige delen av landet. De har tradisjonelt vært organisert i nomadiske klaner, løse imperier, sultanater og bystater. Ikke-somaliske etniske minoritetsgrupper utgjør resten av Somalias befolkning, og er stort sett konsentrert i de sørlige regionene. Bantuene, den største etniske minoritetsgruppen i Somalia, er etterkommere av slaver som ble hentet inn fra det sørøstlige Afrika av (arabiske og) somaliske handelsmenn. (Til orientering: Gitt at denne gruppa tidligere slaver er såvidt omfattende, rundt 900.000, er det altså sannsynlig at en stor gruppe norsk-somalierne er etterkommere etter slaveeiere. Dette som en parentes – til en eventuell neste omgang med politiske krav vedrørende slaveri opp gjennom historien).

Klanslegender 

Klanene er patrilineære (følger fars slekt) og delt inn i underklaner på underklaner, med mange nivåer. Sedvaneretten (det tradisjonelle rettssystemet) kalles her xeer. Disse tradisjonene (og klanstrukturen) fungerer i en rolle tilsvarende det offentlige (hos oss) i mange landlige somaliske samfunn. Denne klansstrukturen og -tilhørigheten opphører selvsagt ikke om det opprettes offentlig administrasjon. Disse organene ville derfor kollapse under nepotisme og korrupsjon om de ikke som nå kunstig holdes i live via bistand fra utlandet. Klanstilhørighet er en avgjørende faktor også i denne delen av politikken. Da landet tidligere i år fikk ny regjering, var det bare de parlamentariske representantene (328 personer) som avga stemme. Disse medlemmene representerer forskjellige klaner i landet.

I året 2015 var den samlede utenlandske bistanden på 11,6 milliarder. Siste tiårsperiode var den norske bistanden alene på 4,4 mrd. De «institusjonene» som nå er i virksomhet i landet, har antakelig som hovedoppgave å bidra til at bistandsmidlene ikke stanser, likt Afghanistan-regimet 2004-21. Regimet vil også høyst sannsynlig kollapse igjen på samme vis som Afghanistan-regimet gjorde, og Al-Shabaab eller hva klanene vil støtte/godta, vil igjen overta styre og stell den dagen bistanden stanser og utenlandske styrker trekker seg ut.

De fem Samaale-klanene er tradisjonelt ansett som mer høyverdige klaner. Det henspiller på deres nomadiske livsstil – i motsetning til de bofaste Sab som enten er jordbrukere eller håndverkere. De fem klanene er Hawiye, Dir, Darod, Isaaq og Rahanweyn (sistnevnte er muligens Sab, da mange av dens medlemmer er bofaste). Disse klanene og genealogiene er kollektiv erindring, og er ikke nødvendigvis konsistente.

Både Samaale og Sab er barna til faren Hiil som skal være den felles stamfaren for alle somaliske klaner. I tråd med nær sagt alle muslimske klanslegender, er denne stamfaren en araber, i direkte linje nedad fra Muhammeds onkel. (Genetisk parentes: Dette er en umulighet. Somaliere har ikke et gen som kan være felles med arabere. Videre må felles stamfar befinne seg 2000-4000 år tilbake i tid, og kan også derfor umulig være denne onkelen. Men klaner er – selv om de antakelig er basert på genetisk programmert altruisme for slektninger, jfr. Hamilton/Dawkins teori om dette, ikke basert på biologiske nødvendigheter, men på kulturelt skapte roller. Vi kan jo ikke gjenkjenne fjerne slektninger på noe vis før DNA-testenes tid. Dette er som nevnt kollektiv erindring, ikke verken darwinisme eller kildekritisk historievitenskap).

Det fins en del materiale om klaner i Somalia. Wikipedia har to artikler som med fordel kan benyttes for videre å utforske omfanget av og fordelinga av klaner og subklaner. Denne demografiske oversikten inneholder også en del annet, men er ikke oppdatert de seineste årene. Den andre er en liste med mer enn 60 klansnavn, noen er bare genealogier, men mange inneholder klassifisering og historikk.

Mellom klan og stat 

Den viktigste ressursen for å få oversikt over somaliske klaner og innsikt i klansmentaliteten er dog Per Brinkemos «Mellan klan och stat – somalier i Sverige», Timbro 2014. Her noen sitater derfra (oversatt fra svensk til norsk av red.):

Enten man vil forstå konflikter i land som Libya, Syria eller Afghanistan eller integreringsprosesser for grupper fra klansamfunn som søker asyl i Sverige, har man mye å vinne på å sette seg inn i klansamfunnets grunnleggende prinsipper. Det gjelder ikke minst det somaliske folket, som mer enn de fleste preges av klan-tenkning. Klanen er også en viktig del av æreskulturen, som for oss synes å mangle all form for logikk. Uten denne form kunnskap er det stor risiko for å havne i en endimensjonal forklaringsmodell – nemlig vår dimensjon. (s.26)

I klansamfunn er slektsleddet garantisten for overlevelse. Da fremstår svenskene som ufølsomme for sin egen historie og sine forfedre. Kommer man fra et samfunn der ekteskap er en økonomisk og sosial strategi fremstår svenskene som uansvarlige når vi gifter oss på løse grunner som følelser.

Jeg antar at få svensker vet sin farfars farfars navn. Det kunne vært interessant å vite hans navn, men ikke viktig. Hos mennesker som har si trygghet i klanen får barna derimot tidlig lære seg slekten sin. Hvert somaliske barn lærer seg allerede fra femårsalderen navnet på mannen fem til syv generasjoner bakover. Det finnes til og med de som kan navnet på hver stamfar i en rett nedadgående linje helt til klanens første stamfar, som kan være 32 generasjoner bakover i tid.

Å kjenne til slektstreet er nødvendig for somaliere og andre klanbaserte folkegrupper. Alle forsikringer og funksjoner hos våre myndigheter har oppstått ut fra behov i befolkningen. Klanen har samme funksjon. Den er en beskyttelse mot utsatthet, konflikter og fattigdom og har i praksis alle funksjoner som det moderne samfunnets funksjoner, om enn organisert på en annen måte. (s.29)

Klanen fungerer som et trygdesystem. Når en del av klanen har det vanskelig er det de mer heldige som har en plikt å komme til unnsetning. Ingen eier noe eget, en deler på ressursene og eiendeler flyttes stadig innad i gruppen. Et tydelig eksempel er hvordan somaliere i diaspora, selv om de selv sliter, sender penger hver måned til trengende slektninger i Somalia eller en annen del av verden. Transaksjoner innenfor og på tvers av landegrenser skjer hele tiden. (s.74-75)

Geografiske avstander betyr ingenting. Er man en del av en klan er man uansett hvor man befinner seg del av en meget stor familie. Om en enslig mindreårig asylsøker kommet til en svensk by kan man være sikker på at han så fort som mulig søker opp sin klan. Når han ser noen som er somalier, presenterer han seg og forteller hvilken klan han tilhører. Personen kan da fortelle hvor i byen klanen bor. Og når barnet leter dem opp, får han den hjelp han trenger. Å frasi seg sin lojalitet eller sitt klanmedlemskap er en ekstrem drastisk handling, som truer hele systemet. (s.75)

I klanbaserte samfunn inngår (…) individet (…) i et kollektiv – ifølge klanlogikken kan ikke rettigheter og plikter være individuelle. I det somaliske klansamfunnet reguleres derfor krenkelser/overgrep kollektivt av kjeltringens slektninger, som også leder til en omfattende sosial kontroll. (s.88)

Somalias konstitusjon og nasjonale lover kom først med republikkens grunnleggelse i 1960. Da borgerkrigen brøt ut kollapset politiet, domstoler og andre administrative funksjoner. I vestlige medier ble Somalia beskrevet som et lovløst land, hvilket også ville være sant ut fra vårt syn på rettsvesenet, men at staten kollapset betydde ikke at det somaliske samfunnet brøt sammen. I store deler av Somalia – fremfor alt i de sentrale og nordlige delene – fortsatte lov og orden å gjelde. Da staten kollapset vendte somalierne tilbake til den folkelig forankrede sedvanerett (xeer, uttales «her») som hadde rådet før dannelsen av den somaliske staten.

Xeer (gjelder) ikke primært for (…) individer, men kollektivt (…) xeer er basert på kompensasjon i stedet for straff.

Xeer er verken nedtegnet eller diktert av noen myndighet, den har blitt skapt, manifestert og utøvd av folket og overført fra en generasjon til neste. Den inneholder de fleste funksjoner vi finner i et moderne rettsvesen: advokater, juridiske ombud, vitner og politi; den regulerer eiendomsretten, samspillet mellom mennesker, fordeling av ressurser, tilgang til vann og beite, og den innebærer både forpliktelser og rettigheter. Den avgjørende forskjellen fra Vesten er at innenfor xeer er rettigheter og plikter ikke individuelle.

Hvis en person for en klan blir myrdet av en person fra en annen klan, tar ikke xeer til orde for fengsling. I stedet tvinges drapsmannens klan til å kompensere offerets klan, tradisjonelt i form av kameler. Å erstatte med kameler lever fortsatt i beste velgående, men det har blitt vanligere at man beregner en kompensasjon i form av kameler som så omgjøres til penger. Systemet er til for å unngå blodhevn, på somalisk aano, som igjen kan eskalerer til en serie hevnaksjoner.

Kompensasjon for et overlagt drap fastsettes av klanens eldste. Mord på et mannlig klansmedlem erstattes vanligvis med 100 kameler, mens en gift kvinne kompenseres med halve verdien. Drap på en mann koster om lag 60 kameler og igjen er verdien av et kvinnelig offer anslått til halvparten. Det vanlige er at et dusin kameler umiddelbart overføres til offerets nærmeste familie og to dusin til neste nivå i storfamilien. Resten overføres innen avtalt tid fra de øvrige i den betalende gruppen.

Hvis morderens og offerets klaner er enige, er straffesaken over. Men om man av en eller annen grunn ikke betaler, har offerets klan rett til å drepe morderen. Hvis morderen rømmer har offerets klan rett til å hevne seg på en mannlig slektning med tilsvarende status. (s.92-94)

Når det begås kriminalitet i det somaliske samfunnet og blodpenger (mag) betales gjenopprettes balansen. Hvis det av en eller annen grunn ikke skjer, blir balansen forstyrret. Da finnes det en annen måte å gjenopprette balansen, nemlig gjennom blodhevn. Hevn i klanbaserte samfunn er, som rettshistoriker Mark S. Weiner skriver, «et verktøy i den juridiske verktøykassen». Den skal stå i forhold til ugjerningen og har som mål å forhindre at konflikter eskalerer og trekker ut i tid. (s.95)

Blodhevn i klansamfunn er ikke bare en rettighet, men også en plikt. Om en slekt vanæres av en annen slekt og det ikke kompenseres, må balansen gjenopprettes for at æren skal gjenopprettes. Alt annet er å vise svakhet og gjøre seg sårbar for ytterligere krenkelser. Ettersom slektninger er kollektivt ansvarlige for forbrytelser som begås behøver det ikke være gjerningsmannen som lider av hevnen. Hvis han slipper unna kan hevnen utføres på broren, fetteren eller onkelen. (s.96)

Fra et strengt klanperspektiv begår en jente som nekter et arrangert ekteskap en forbrytelse som kan sidestilles med landsforræderi. Dersom en kvinne har sex før eller utenfor ekteskapet og dermed  risikerer å få barn som ikke er en del av klanens slekt  har hun- fortsatt i et strengt klanperspektiv – vist at hun er en sikkerhetsrisiko. Skulle hun få barn kan det ikke føres inn i slektsleddet og da krakelerer sikkerhetsnettet som er utviklet for klanens sikkerhet og beskyttelse. Kvinnen er bæreren av fremtidige klanmedlemmer og må for enhver pris unngå å bruke sin tiltrekning og seksualitet på en måte som truer klanens eksistens. Om kvinner hadde fått velge ektefelle etter eget hode skulle eiendommer blitt delt, arverekkefølgen falt sammen og den kulturelle, etniske og religiøse identiteten forandres. (s.107)

For det andre er klanen påtakelig nærværende også i eksil. Den trengs ikke lengre for den fysiske overlevelsen, men båndet til klanmedlemmer oppløses ikke bare fordi man bytter land. Teknologiske fremskritt har også fått verden til å krympe. Da somaliere kom til Sverige på slutten av 1980-tallet hadde TV-parabolantennene begynt å settes opp. I dag kan man være i daglig kontakt med slektninger via telefon, e-post, tekstmelding og Skype. Det er enkelt å overføre penger. Billige flyreiser gjør at man til og med kan treffe sin familie i opprinnelseslandet. Det er et merkelig paradoks at moderne teknikk konserverer tradisjonelle strukturer. (s.111)

Så godt som alle somaliere i eksil sender hver måned penger til slektninger i hjemlandet, uansett om man selv har arbeid eller lever på trygd. Når bryllup finner sted samles det inn penger; når begravelser finner sted samles det inn penger: når blodpenger skal betales samles det inn penger. Solidariteten er nærmest absolutt og skaper et press om ikke å leve for seg selv men for sine slektninger. (s.114)

Så langt Brinkemo.

Med kjennskap til dette, er det greit å minne om at nokså nylig ble det innbetalt en verdi tilsvarende 100 kameler for en norsk-somalier som satt fengslet i Hargeisa, dømt for drap. Vi forstår også at beløpet som på kort tid ble samlet inn, kom fra andre klansmedlemmer, spredt rundt om i verden. Jeg antar at denne saken burde overbevise tvilere om at det somaliske klanssystemet in toto – i sin helhet – er på plass også i Norge. (Saken omtalt av oss herred.)

Red.’s tips: Følg Morten Lilleøren på Facebook. Han gjør den jobben journalister og politikere burde gjøre – han tar seg bryet med å gå i dybden.