Lite gjør meg mer forbannet enn forskningsfokuset hos Norsk kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).
NKVTS er et statseid forskningsinstitutt i Norge med ca. 100 ansatte og hovedkontor i Oslo. Det er Norges nasjonale forskningsinstitusjon innen vold og overgrep, katastrofer, terrorisme, væpnede konflikter og stressmestring, samt tvungen migrasjon og flyktninghelse.
Bit deg merke i mandatet: senteret er kunnskapsleverandør til oppvekst- og kriminalsektoren, og staten finansierer utvikling av hypotetiske «sannheter» om vold, som senere brukes aktivt i blant annet straffesaker for «rettferdig» utmåling av straff for utøvd voldskriminalitet.
Hvite menn – ah!
Det er selvsagt ikke bra at noen slår kjæledyrene sine. Mens kjæledyrmammaen selv både knurrer, glefser og er fysisk i refs av egne avkom, forventer vi i Norge at mennesker som har kjæledyr behandler dem godt, og ser ned på folk som slår eller på annen måte mishandler dyr. Dette er viktig og selvsagt, men det finnes et «men» her. Det første «men-et» er at dyr ikke er barn, de er nettopp dyr.
NKVTS-rapporten kan du lese om på kunnskapssenterets nettsider, og fra omtalen av studien forteller en av forskerne følgende:
– Sammenhengen ser ut til å være størst i familier der barn og unge opplever psykisk vold og det vi kaller mindre alvorlig fysisk vold. Overlappen med mer alvorlig fysisk vold var ikke like stor. I familier med dårlig råd, og i familier hvor foreldrene har vansker med rus, psykisk sykdom eller fengselsdommer var det større risiko for vold mot kjæledyrene, sier forsker Gertrud Sofie Hafstad ved NKVTS.
No shit, Sherlock. De som utøver grov vold har jo ikke engang kjæledyr, det er haram. De denger kone og unger i stedet, hva med fokus på disse ofrene i stedet?
Joda, NKVTS har fokus på disse familiene også. Vi har belyst det før. NKVTS «utvikler kunnskap om vold» heter det på nettsidene, og de har flere prosjekter i samme leia, som en studie vi omtalte i denne saken: Vold skal forstås innen en «interseksjonell feministisk» tolkningsramme.
Det problematiske i den interseksjonelle voldsforståelsen er at den ikke tar høyde for reelle handlinger, men er et identitetspolitisk verktøy på speed. Innen denne forståelsesrammen kan patriarkalske, kulturelle voldsformer som tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og æresdrap kastes på havet og ignoreres, for de samsvarer ikke med offerhierarkiske betraktninger. De offerhierakiske betraktningene vil alltid finne størst privilegier i hvite demokratier, og privilegier er tilsvarende ansvar for andres handlinger. De muslimske mennene ville aldri vært slemme dersom vestlige menn ikke lagde lover og regler, synes å være gjennomgangstonen. Dissens mot de uhyrlige offerfeministiske betraktningene kan ikke tillegges vekt – med mindre dissensen framsettes av noen som rager høyere på offerhierarkiet enn feministene selv.
At «forskere» bedriver slike tanketomme selvrealiseringsprosjekteter er i seg selv uproblematisk, men det er høyst problematisk når prosjektene foregår i statlig regi. Ikke bare brukes skattepenger for å finansiere identitetspolitisk vrøvl, men «funnene» publiseres som reelle fakta, og danner grunnlag for politisk forståelse av vold. Det har påfølgende konsekvenser for realpolitiske grep og bør skremme vannet av enhver som er oppvokst med tanken om forskning som uavhengig, upartisk, følelsesløs og objektiv, skrev vi den gang.
Nå har NKVTS altså gått et steg videre og tatt for seg noe der hvite menn topper listen; det er de som slår kjæledyr mest. Logikken kan du tenke deg til selv: Innvandrermenn mishandler ikke kjæledyrene sine, ergo er den norske mannen verst. Det svært kvinnedominerte kunnskapssenteret vet hvilke kjepphester de skal ri, så mye er sikkert. Men på mange måter er senteret et samfunnsspeil, og jeg klarer ikke la være å få assosiasjoner til det enorme engasjementet for hunden Teddy.
Vold, barn og kjæledyr
Hunden Teddy bet fem mennesker til blods – deriblant et barn. Istykkerrevne lepper og sykehusinnleggelse til tross – Shabana Rehman tok hunden i harmdirrende forsvar – og viste fram den mest negative effekten av å feminisere samfunnet.
I en sak på over 1.500 ord, fylte Rehman Nettavisen med voldsomme følelser for et dyr hun aldri har møtt i saken Tilfellet Teddy – en kamp på liv og død. Saken framstår kanskje empatisk, kanskje komisk, helt avhengig av øyet som ser, men den er i alle tilfelle godt egnet til å se nærmere på hvordan og hvorfor emokratiet har fått fotfeste i samfunnet vårt, og ikke minst er den egnet til å illustrere både utvidet empati og følelsesmanipulering.
Som selverklært hundemenneske er det ikke første gang jeg leser hundegalskap i fri dressur – en hver som har vært innom hundesider på nettet har med stor sannsynlighet registrert kvinnene – jo, de er kvinner – som frådende forteller at du selv bør avlives dersom du eksempelvis vurderer omplassering av Fido, får valper av blandingsrase på Fiffi eller på andre måter utsetter hunden for noe utenfor kvinnenes strenge forståelsesrammer for dyrevelferd. Karakteristikkene sitter løst, de glefser i tastaturene, og enhver som foreslår å sette sine barns – eller Gud forby egen livssituasjon – foran hundens, gjør seg fortjent til en svært ublid skjebne.
Slik også med Rehman. Hun truet riktignok verken med gjelling eller avlivning av dem som mente den bitende hunden burde avlives, men de aller sterkeste følelsene var i sving, de gode, omsorgsfulle og beskyttende følelsene, og den lille leppeglefseren var i følge Rehman utsatt for «justismord» (sic).
Omsorgssvikt kan koste hunden livet. Selvforsvar kan koste hunden livet. Hundens egen natur kan koste hunden livet. Til slutt kan vi ende opp med at det eneste til å leve med for menneskeskapte lover, er en utstoppet hund.
Rehman argumenterte for at hunden Teddy måtte få leve, til tross for at den hadde skadet – alvorlig skadet – fem mennesker, deriblant barn. Argumentet til Rehman var at samfunnet nær vil gå i oppløsning dersom hunden ble avlivet, at en avliving av lille Teddy vil være første skritt på veien til et samfunn der det blir umulig å holde hund.
Ha denne lille historien i bakhodet når du leser den skattefinansierte studien som avdekker at norske menn som utøver mild vold i større grad er tilbøyelige til å mishandle familiens kjæledyr enn hva grovt voldsutøvende innvandrermenn er.
Når relativisering blir altomfattende
Jeg lar meg ikke overraske over at NKVTS bruker skattepenger på å fastslå at norske, hvite menn denger Fido. Jeg har selv deltatt ved en rekke «kompetansehevende» og «spesialiserte» kurs og sertifiseringer til å vite at de voldsopptatte kvinnene lever på sin egen planet, og på den planeten er stigmatiseringsfrykten så stor at den minste hvite fjær ikke bare kan bli til fem høns, men til «alvorlig bekymring» dersom fjæra nettopp har tilhørt et hvitt menneske.
En Facebook-post jeg skrev i 2017 kan være interessant for å belyse problematikken. Til informasjon er NKVTS kunnskapsleverandør for Regionsenter for barn og unges psykiske helse, og de to ulike – begge skattefinansierte – enhetene står for samme praksis og teoretiske forståelse.
I går og i dag har jeg vært på Rbup – Regionsenter for barn og unges psykiske helse. Sammen med 13 andre i spesialiserte stillinger i barnevern har jeg blitt kurset i strukturert samspillsobservasjon og -intervju.
Blant deltakerne på kurset var det flere sakkyndige, og da disse tolket samspill av godtfungerende mor og barn ble jeg virkelig skremt. I en filmsekvens der mor og hennes to år gamle barn leker med et troll i eske, blir de sakkyndige opptatt av at barnet skvetter før det ler. Den ene sakkyndige går så langt som til å si at det er lite sensitiv omsorg av mor å ikke sette ord på barnets fryktreaksjon, og at dette er dårlig samspill. Jeg sa til den sakkyndige at dette tvert i mot er god omsorg, det er skrekkblandet fryd, barnet ler høyt og løper straks bort til leken igjen etter at hun skvatt. Mor ler sammen med barnet og gjentar leken. Men nei, den sakkyndige har bestemt seg; dette er dårlig omsorg. «Dette barnet vil føle seg mye alene i livet med en mor som ikke evner å sette ord på vonde følelser.» Da jeg insisterte på at resiliens er normalen, at barn tåler slikt veldig godt, himlet hun med øynene. Den sakkyndige hadde Sannheten.
Det er grovt problematisk å lete etter feil i alminnelig, god omsorg. Normalen er vid. Men dette er en slags trend, og den utøves til fulle også i barnehager og skoler. Normalt samspill mellom barn skal også analyseres og vurderes som skadelig dersom noen hevder den er det. Det er sykeliggjøring av normaladferd som har gjort at vi har fått en antimobbepolitikk som er helt absurd, der den subjektive opplevelsen av krenkelse utløser enkeltvedtak. I et oppvekstmiljø der alle offentlige ansatte møter alminnelige småbarn med bekymring, får vi ekstremt bekymrede barn. Vi får barn som ikke tåler noe som helst, som tror det er farlig å skvette, farlig å bli fornærmet og farlig å bli lei seg, farlig å kunne gjøre noen lei seg. Det er oppskriften på psykiske lidelser.
Oppi all denne misforståtte svadaen skal vi samtidig møte unger som vokser opp i oppdragervold og æreskultur. Unger som ikke har foreldre som leker med dem, men som setter urimelige, fysiske og psykiske knallharde krav og grenser. I møte med disse skal vi utøve sensitiv omsorg mot foreldrene som kulturbærere. Disse som oftest mangler språk for i det hele tatt å beskrive følelsestilstander, som ikke er kjent med at barn har individuell verdi. Det er altså disse som først og fremst skal forstås. Det er en så idiotisk kollisjon mellom hypersensitivisering og kulturrelativisme at jeg blir helt satt ut. Hva med å starte på scratch og si at lek er sunt og vold er farlig og ta det derfra?
Eksemplene på relativisering er mange. I 2017 bestilte Bufdir en rapport om minoritetsbarns opplevelser i fosterhjem. Minoritetsbarna vil ikke ha «etnisk matching» på grunn av vold i innvandrermiljøet, men ber spesifikt om norske hjem. Myndighetene bestemte likevel å satse på «etnisk matching» fordi morsmål, kultur og religion skal videreføres.
Glem kjønnslemlestede småjenter – NKVTS anbefaler frivillig dialog med foreldre og barn, de er imot helkroppsundersøkelse, i likhet med et korps av politisk korrekte forståsegpåere som framholder at det er stigmatiserende, og at frivillighet og dialog er eneste farbare vei. I NKVTS’ rapport Intervensjon mot kjønnslemlestelse Erfaringer fra tilbudet «Samtaler og frivillige underlivsundersøkelser» oppsummeres vanviddet slik:
Flere av dem som i utgangspunktet var positive til en obligatorisk undersøkelse hadde ønsket at denne skulle gjelde for alle jenter i landet. Da tilbudet om samtale og frivillig underlivsundersøkelse ble fremmet, var tiltaket begrenset til noen få innvandrermiljøer. Denne avgrensningen var det flere som stilte seg negative til, nettopp fordi tiltaket nå kunne oppfattes som stigmatiserende.
Avgrensningen ble begrepsfestet som «racial profiling» av Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD). «Racial profiling» er en formulering som brukes om diskriminering som gjerne utføres av politiet hvor det benyttes rasemessige, etniske eller kulturelle kjennetegn som grunnlag for å mistenke at en person har brutt loven.Hvis en på bakgrunn av etnisitet, eksempelvis at foreldrene er somaliske, skulle mistenke at det var fare for kjønnslemlestelse, ville dette kunne oppfattes som en mistanke basert på «racial profiling».
Ja, for all del, la oss fortsette i dette løpet, der vi unngår å bli mistenkt for «racial profiling». Hvem bryr seg vel om noen barberblad, sammensying av småbarns kjønnsorganer med påfølgende skader og uhelse resten av livet når vi kan vise at lovene våre og fagpersonene våre er imot stigmatisering?
La oss gjøre mer, la oss ta Gunnar, som klapser til datteren og klapser til Fido også. For en drittmann Gunnar er, se på ham! Ta ham! Vi elsker kjæledyr, gi nå faen i å fokusere på at Hassan mishandler ungeflokken sin med knyttneveslag, pisking med belter og sparking (slik defineres grov vold i studien som er brukt som bakteppe for kjæledyrstudien). Visst er det synd på ungene til Hassan, men det er langt mer synd på Fido. Hilsen Norsk kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.
Grovt? Det er ikke sånn? Vel, rekk opp hånda om du kan forklare hvordan den vanvittige identitetspolitikken i norsk «utvikling av kunnskap om vold» ellers skal forstås. Som mangeårig kliniker, som barnefaglig godt skolert og spesialisert, som mor og som menneske blir jeg kvalm og forbannet av dette ansvarsfraskrivende, skattefinansierte tøvet som foregår med innvandrerbarnas liv og helse som innsats.