Som vi skrev tidligere i dag, skal Sian demonstrere 14. mai i Drammen og politiet forbereder seg allerede en måned før den kommende hendelsen. Frykten er åpenbart at man igjen kan komme i en situasjonen der deler av byen minner om en krigssone.
Mantraet siste to tiåerene fra både islams talspersoner og vestlige politiske ledere har vært at islam er fredens religion. Problemet er at islam daglig tilbakeviser denne påstanden i kraft av voldelige handlinger fra islams lange rekker.
Hvorfor ble islam voldelig?
Det hele startet med Muhmmed, og det er Muhammed som gjennom sine barbariske handlinger er dagens islams største problem. Derfor må man til historien rundt Muhammeds liv, fortalt av muslimske historikere selv etter Muhammeds død i 632, for å forstå hvorfor islam er den desidert mest voldelige religionen på vår jordklode.
Det er mange grufulle historier å ta av. Jødene var som kjent en av Muhammeds hovedmotstandere da han begynte å fremme sitt budskap om islam i Mekka – der han var uten makt. Jødene generelt trodde rett og slett ikke på at Muhammed var en profet som mottok åpenbaringer gjennom engelen Gabriel. De mente han var en bløffmaker.
En av de mest kjente jødiske kritikerne var poeten Abu Afak, som ble en betydelig politisk motstander av Muhammed. Afak kritiserte blant annet Muhammed på verselinjene for alt han «tillot» og «forbød». Da Muhammed myrdet en venn av Afak, skrev Afak et dikt der han hyllet den drepte. Muhammed gikk da til sine menn og spurte hvem av dem som ville «ta seg av denne uslingen» for ham. En mann ved navn Salim ibn Umayr meldte seg og drepte Afak mens han sov, en mann som skal ha vært over 100 år gammel da hendelsen inntraff. Tross den angivelige høye alderen var det altså ingen nåde når man kritiserte Muhammed.
Også kvinner ble drept
En rekke andre diktere, kvinner som menn, ble ifølge de kjente muslimske historikerne beordret drept av Muhammed i disse årene. Jeg nevner tre drap til, som viser en nådeløshet og brutalitet av en annen verden: Poeten Asma bint Marwan skrev dikt med avsky for lokale stammeledere som kapitulerte, konverterte til islam og inngikk allianser med Muhammed. Hun hånet også folket i Medina for å adlyde en mann som ikke var av deres avstamning. Ifølge sira (Muhammeds historiske biografi, red.), skal hun ha blitt drept på Muhammeds befaling en natt i sengen sin med sine fem barn til stede. Det yngste barnet var et spedbarn som ammet henne da det ble fjernet fra den sovende moren, forteller historien. Ved morgenbønnen i moskeen dagen etter roste Muhammed drapsmannen høylytt for hans «tjenester for Gud og hans profet».
Som den skotske filosofen David Hume (1711 – 1776) riktig påpekte, ga Muhammed «ros» når det handler om «umenneskelighet, grusomhet (og) hevn …», som er «helt uforenelig med et sivilisert samfunn. Ingen klar regel om rettferd synes å være ivaretatt … ».
En annen jødisk poet som ble drept på svært brutalt vis, het Kab bin Al-Ashraf. Foranledningen for dette drapet må skisseres, da det var et svært sentralt slag i Muhammeds kamp for å underlegge omgivelsene islam. Det er det såkalte slaget ved Badr i 624 mot den maktfulle jødiske stammen Banu Quraish tilhørende Mekka. Banu Quraish er følgelig nevnt både i Koranen, sira og hadith. Det spesielle var ikke minst at Quraish-hæren hadde tre ganger større militær kapasitet enn Muhammeds tropper. Like før slaget ga Muhammed krigerne sine beskjed om at «det krigsbyttet den enkelte tok, ville bli hans eiendom». Videre lovet Muhammed krigerne sine at «enhver som kjemper modig, gikk frem mot fienden og ikke vek tilbake og ble slått i kampen, ville komme til paradis». Muhammed ga altså sine menn en vinn-vinn-situasjon: Krigsbytte eller paradis. Muhammed vant slaget, ikke minst ved hjelp av «1.000 engler», eller en «støvsky av engler», som historikerne beretter, og han drepte et halvt hundre mann og tok like mange til fange. Slaget ble også et politisk vendepunkt fordi det viste for første gang at Muhammed hadde kapasitet til å erobre Mekka, byen han ble fordrevet fra to år tidligere.
Det beryktede snikmordet
Rett etter slaget sendte Muhammed ut sine folk til alle deler av befolkningen i Medina, med oppgave om å navngi hver og en av de drepte under og etter kampene. Det er her mordet på jøden og poeten Kab bin Al-Ashraf kommer inn. Kab reagerte med skrekk da han hørte nyheten som Muhammeds utsendinger brakte med seg:
«Er det virkelig slik at Muhammed har drept disse menneskene? Dette er adelen blant araberne. Hvis det er slik at Muhammed har drept dem, er det bedre å være død enn å være levende.»
Historien forteller videre at Kab like etter dette dro til bekjente i Mekka. I hjemmene til sine venner deklamerte han vers som priset mennene
Muhammed hadde drept:
«På veien tilbake til Medina deklamerte han også et vers som roste skjønnheten til Umm al-Fadl, hustruen til Muhammeds onkel al-Abbas, som var blitt tatt til fange ved Badr.»
Kab skrev også amorøse vers om noen muslimske kvinner, som ble oppfattet som en fornærmelse av muslimene, skriver historiefortellerne. Da Kabs handlinger kom Muhammed for øre, spurte han sine menn: «Hvem av dere vil sørge for at jeg blir kvitt Kab?» En mann ved navn Muhammad ibn Maslama meldte seg til tjeneste, men det var åpenbart ikke enkelt for ham å utføre mordet. Ibn Maslama skal verken ha tatt til seg mat eller drikke i tre dager etter at han hadde avgitt løftet om å drepe Kab, noe han formildet til Muhammed. «Det eneste jeg ber deg om, er at du prøver,» svarte Muhammed. Ibn Maslama mente at det ville bli nødvendig å framsette løgner for å få has på Kab. Muhammed svarte ham at han kunne si det han måtte ønske, for han stod helt fritt til å gjøre det som var nødvendig for å gjennomføre drapet.
Fosterbroren lurte ham i fella
Ibn Maslama samlet en gruppe menn, blant andre Kabs fosterbror Silkan abu Naila. Sammen la de en plan om hvordan de skulle drepe Kab, med fosterbroren Silkan som en avgjørende nøkkel i komplottet. Silkan skulle skaffe seg tillit hos Kab ved å late som om han og medsammensvorne var motstandere av Muhammed. Silkan sendte beskjed til Kab om at han måtte selge dem mat, og som betaling for maten lovet han fosterbroren en samling med våpen. «Silkans hensikt med dette var at Kab ikke skulle bli redd når han så at de kom mot ham med våpen.» Silkan og hans medsammensvorne samlet seg med våpen i Muhammeds hus, og Muhammed fulgte dem et stykke på vei mot det befestede hjemmet til Kab. Da Muhammed skiltes fra dem, falt disse ordene fra hans munn: «Gå av sted i Allahs navn. Måtte Allah hjelpe dere!»
Kab var nygift og lå i sengen med hustruen sin da Silkan og de bevæpnede mennene møtte frem og ropte på han. Kabs kone næret fare, men Kab avviste hennes bekymring. Det var jo fosterbroren som kalte på han.
«Kab gikk nå ned på gårdsplassen og snakket med dem han trodde var venner. De sammensvorne foreslo at de skulle gå bort fra huset så de kunne prate sammen. Kab fryktet ingen fare, og begav seg av sted sammen med mennene. På veien strøk Silkan hånden gjennom Kabs hår, førte den mot sin egen nese og uttrykte beundring for hvor godt det luktet av parfymen hans. Nok en gang førte Silkan hånden gjennom fosterbrorens hår for at Kab ikke skulle fatte noen mistanke.»
En tredje gang stryker Silkan begge hendene mot Kabs hode, for så å skrike: «Hogg ned Allahs fiende!». Det hele endte med at etter flere sverdhugg mot Kab fant en av mennene frem en dolk, som ble kjørt «med full kraft inn i Kabs bryst», og videre «skar den nedover magen hans slik at dolken nådde helt til kjønnsorganene».
En poet på denne tiden formulerte seg slik i et dikt om dette drapet:
«Med kraftige sverd gikk vi på Muhammeds befaling mot ham. På Muhammeds befaling ble Kabs bror sendt mot ham. Han narret ham og lokket ham med list.»
En annen muslimsk historiker beskriver at de deretter kappet hodet av Kab, gikk så til Muhammed og kastet «jødens hode for Muhammeds føtter». Muhammed skal da ha utbrutt: «Dette er meg mer kjærkomment enn Arabias flotteste kamel!»
Gjennomsyrende hevnmentalitet
Også Carl Grimberg, den svenske populærhistorikeren og mannen bak verket Menneskenes liv og historie, tar for seg mordene på Muhammeds befaling:
«Det er litt uhyggelig med alle de snikmordene som finner sted så snart profeten bare har sagt: ’Hvem vil gi meg hevn over den mannen?’»
Historiene er mange flere om hvilke grusomheter Muhammed ga ordre om. Historiene forteller oss med overtydelighet at når styreleder i Drammen Moské, Sajid Mukhtar, sier dette om den voldelige demonstrasjonen i Drammen i fjor da Sian demonstrerte mot islam, så skjuler han islams sanne ansikt:
– Selvfølgelig har de (Sian, red.) et ansvar. De demonstrerer for å provosere og bruker ytringsfriheten som et våpen. De som tyr til vold må så klart ta ansvar for egne handlinger, men at det ligger en provokasjon der er det ingen tvil om.
Mellom linjene leser jeg at han ikke helhjertet går mot volden for å forsvare islam. Gitt islams og Muhammeds voldshistorie, som lever i beste velgående i dag, skal vi ikke bli overrasket over den vage uttalelsen, der det ikke kategorisk avvises å bruke vold mot den frie ytringen. Abu Afak og Kab bin Al-Ashraf er jo historisk dokumentasjon på volden i islam, og i vår tid er det terroren på europeisk jord siste årene som bekrefter det samme. Som da de som angrep og massakrerte redaksjonen i Charlie Hebdo i januar 2015 ropte dette under angrepet: De skulle «hevne profeten», som de sa det. Så får vi velge å tro eller ei om de mente hva de sa. I alle fall merket jeg meg at terroristene ikke ropte at de skulle hevne diskriminering eller rasisme de angivelig skulle vært utsatt for. De skrek heller ikke om økonomisk og sosial marginalisering, korstogene eller Vestens kolonitid mens kulene deres drepte.
Det er utslag av den samme hevnmentaliteten vi etter all sannsynlighet vil se igjen i Drammen 14. mai.
Alle historiske kilder er hentet fra Halvor Tjønns bok, Muhammed – slik samtiden så ham.
Hovedillustrasjon: HRS (slagord brukt av islams fundamentalister)