Meldeskjemaene som offentlige ansatte ved norske sykehus benytter samsvarer ikke med norsk lov, som sier at foreldre selv skal samtykke til at melding sendes, dersom det ikke er mistanke om grov omsorgssvikt, mishandling eller menneskehandel.
Som mangeårig ansatt i en statlig utredningsinstitusjon er jeg godt kjent med vurderingene som gjøres når bekymringsmeldinger kommer fra offentlige institusjoner. Slike meldinger tillegges stor vekt, da det utelukkes at ansatte i sykehus, barnehager og skoler sender grunnløse meldinger. Det tas utgangspunkt i at offentlig ansatte er kjent med terskelen for å melde bekymring til barnevernet, og denne terskelen er høy. Dermed henlegges svært sjeldent meldinger fra offentlig ansatte.
Fare for rettssikkerheten
I Norge er barnevernet pålagt å arbeide etter det som kalles «minste inngreps prinsipp». Det innebærer at man ikke skal anvende mer inngripende tiltak enn nødvendig, for å oppnå målet med tiltaket. Det er altså ikke slik at barnevernet uten grunn kan iverksette store tiltak, som eksempelvis institusjonsopphold, dersom tiltak i hjemmet ikke har vært forsøkt i forkant. Selve grunnlaget for norsk lov om barnevern hviler – i alle fall på papiret – på et annet prinsipp; det biologiske. Det biologiske prinsippet bygger på grunntanken om at det har stor egenverdi for barn å vokse opp hos sine biologiske foreldre, selv om det er visse mangler ved omsorgen.
Samtidig som disse prinsippene ligger i bunnen av norsk lov om barnevern, er selve utøvelsen av barnevernfaglig praksis i stor grad preget av skjønnsmessige vurderinger. I de skjønnsmessige vurderingene oppstår et problem. Det er nemlig ikke slik at det finnes noe slikt som en nasjonal standard for hvordan en barnevernsundersøkelse skal gjennomføres. En undersøkelse kan se helt ulik ut i Tromsø enn den gjør på Oslo Øst. Det man dog med sikkerhet kan vite, er at undersøkelser så å si uten unntak iverksettes dersom en bekymringsmelding kommer fra en offentlig instans. Den skjønnsmessige vurderingen er alltid at offentlig ansatte har grunn til å melde bekymring.
Når man som barnevernansatt sitter med en bekymringsmelding fra en offentlig instans i fanget, vurderes det at bekymringen er alvorlig. Dette er fordi offentlig ansatte forventes å være kjent med ordlyden i loven før de sender melding. Å møte foreldre du antar har grove mangler ved omsorgen for sine barn, gjør også noe med videre vurderinger. Hvis man i utgangspunktet antar at alvorsgraden er høy, vil man videre lete etter tegn til at dette stemmer. Det er et puslespill der tilstrekkelig og riktig informasjon skal innhentes og deretter vurderes. Når denne jobben gjøres utelukkende basert på skjønn og vaner ved det lokale barnevernkontoret, er det stor fare for at det tas feil beslutninger, og denne rettssikkerhetsrisikoen vokser når offentlige instanser benytter skjemaer som ikke er i samsvar med loven. Feilvurdering av alvorsgrad blir en følgefeil, og når snøballen ruller, vokser den seg som kjent raskt større.
Loven og skjemaet
Av og til blir jeg kontaktet av foreldre som opplever å stå i en fullstendig håpløs situasjon i møte med barnevernet. De aller fleste slike henvendelser ender med at jeg etter vurdering av saksopplysninger dessverre må gi foreldrene den vonde beskjeden om at bekymringene er omfattende og veldokumenterte, og at barnevernets arbeid tilsynelatende har vært grundig og etter lovens intensjon. Men av og til dukker det opp saker der dokumentasjonen som foreligger tydelig avdekker feilvurderinger i flere ledd, med påfølgende feil beslutninger. En sak jeg ble presentert for en stund før påske er en slik sak, og det er i denne saken jeg ble kjent med det standardiserte meldeskjemaet som benyttes ved norske sykehus i dag.
Skjemaet er utarbeidet av Barne-, ungdom- og familiedirektoratet og kan leses i sin helhet her. I sin helhet tar skjemaet hensyn til lovens intensjon; at personvern står høyt og at taushetsplikten skal overholdes. Slik er det formulert nederst i det elektroniske skjemaet:
Bekymringsmelding for offentlige ansatte og fagpersoner med meldeplikt
Dette skjemaet er for ansatte som skal sende bekymringsmelding i kraft av sin stilling. Hvis du skal sende bekymringsmelding som privatperson gå til «bekymringsmelding for privatpersoner»
Handler bekymringen om særlige alvorlige forhold
Hvis bekymringen handler om særlig alvorlige forhold, som vold eller seksuelle overgrep, bør du kontakte barnevernet for å drøfte hvordan du skal gå fram. Ring barnevernet før du eventuelt informerer barnets foresatte om bekymringsmeldingen
Du har plikt til å melde fra
Alle offentlig ansatte og en rekke yrkesutøvere som arbeider i det private, har plikt til å melde fra til barnevernet i kommunen ved alvorlig bekymring.
Hvem har opplysningsplikt?
Opplysningsplikten gjelder for ansatte i alle offentlige instanser og tjenester. Den gjelder også dersom du jobber i en organisasjon eller privat virksomhet som utfører oppgaver for det offentlige. I tillegg har flere yrkesgrupper en tilsvarende opplysningsplikt. Det gjelder blant annet psykologer, sykepleiere, tannleger, jordmødre, fysioterapeuter, ansatte ved familievernkontorer og meklere i ekteskapssaker.
Plikten gjelder ved alvorlig bekymring
Opplysningsplikten inntrer først i de mer alvorlige tilfellene, når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet eller utsatt for andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker.
Dette er i samsvar med loven, mens innledningen av skjemaet – den delen de ansatte benytter – ikke er det. I denne delen av skjemaet heter det følgende:
- Er den/de foresatte informert om at du sender bekymringsmelding?
- Hvis nei, hvorfor er ikke den/de foresatte informert (må fylles ut)
Problemet med denne ordlyden er bruken av ordet «informert». Dersom bekymringen ikke gjelder mistanke om særlig alvorlige forhold, skal nemlig foreldrene alltid samtykke til at meldingen sendes.
Dette kan synes bagatellmessig, men er det på ingen måte. På Akershus Universitetssykehus benyttes nemlig ikke det elektroniske skjemaet ved innsending av bekymringsmelding. Sykehuset benytter et papirskjema der det ikke framkommer at man som offentlig melder må ha grunn til å mistenke «særlig alvorlige forhold». I skjemaet heter det følgende:
«Foresatte skal som hovedregel informeres:
* Mor er informert om at melding sendes
* Mor er muntlig informert
* Mor synes det er unødvendig og ønsker at det skrives
——————————————————
Unntak for å informere foresatte om bekymringen eller kontakt med barnevernet:
* Gjelder kun ved mistanke om overgrep eller alvorlig mishandling»
Dette skjemaet er direkte misvisende, da det gir inntrykk av at meldinger av lavere bekymringsgrad kan sendes til barnevernet straks foreldrene er informert om at bekymringsmelding blir sendt.
Når snøballen ruller
Familien som har kontaktet meg står i en situasjon der det har blitt sendt en mild bekymringsmelding fra sykehuset, og der familien ble informert om meldingen, men ikke ble spurt om samtykke for at den ble sendt inn. Barneverntjenesten som har mottatt meldingen har gått ut fra at meldingen er av svært alvorlig grad. De har dermed valgt å iverksette et svært inngripende tiltak; institusjonsopphold. Institusjonen tolker også at meldingen er svært alvorlig.
Institusjonen velger å se bort fra at det foreligger en rekke vurderinger av ulike fagfolk, heriblant sykepleier satt til å observere omsorgsutøvelse under sykehusinnleggelse, helsesøster som har møtt familien til ordinær oppfølging av spedbarnet og barnevernsansatt som har vært inne i hjemmet i forbindelse med permisjon fra institusjonen, som alle konkluderer med at barnet er godt ivaretatt.
Som følge av institusjonens bekymring, til tross for at ingen andre instanser finner noe å utsette på omsorgen for barnet, truer den kommunale barneverntjenesten med omsorgsovertakelse av barnet. Kommunal barneverntjeneste velger å legge all vekt på institusjonens vurderinger og ser bort fra andre faginstansers vurderinger, fordi institusjonen er spesialisert og kun beregnet for foreldre med store utfordringer. Institusjonen på sin side vurderer at det må være svært alvorlige mangler ved omsorgen siden familien er henvist dit. Dermed har en mild bekymring ført til at familien i dag står i fare for å miste barnet sitt, og det hele hviler på skjønnsmessige vurderinger som biter hverandre i halen.
Prosessen kan minne om bias i forskningen, som beskrevet i SNL:
Bias i forskning innebærer at resultater eller slutninger i en studie er skjeve eller feilaktige, ved at de avviker systematisk fra de virkelige samfunnsforholdene som utforskes i studien. Bias i en undersøkelse betyr, mer presist, at undersøkelsesresultatene blir påvirket av systematiske skjevheter eller feil i opplegget eller gjennomføringen av undersøkelsen.
Bias kan for eksempel bestå i en begrenset forståelse og utnytting av tidligere relevant forskning, et snevert valg av kilder, datatyper eller kontekster for studien, ledende spørsmål til respondenter, ensidig synsvinkel i observasjon, ubalanserte kategorier i innholdsanalyse, feilaktig bruk av analysemetoder, eller manglende åpenhet overfor ulike tolkninger av analyseresultatene.
Slike feil og skjevheter kan bero på at forskerne, bevisst eller ubevisst, er forutinntatte eller partiske til fordel for bestemte verdier, interesser eller grupper i samfunnet. I en del tilfeller kan bias skyldes at undersøkelser påvirkes av oppdragsgivernes ønsker om bestemte konklusjoner. Bias kan også være et resultat av at forskerne har begrenset metodisk kompetanse, eller at de har begrensede ressurser til å gjennomføre forskningen på en faglig forsvarlig måte.
Ansvars-pekeleken
Da jeg så utformingen av sykehusets standardiserte meldeskjema ble jeg interessert i å finne ut hva sykehuset selv tenker om bruken av det, og hvem som er ansvarlige for utformingen. Vel vitende om at papirskjemaet ikke samsvarer med det mer utfyllende elektroniske skjemaet sykehuset offisielt bruker, er det også rimelig å anta at andre offentlige instanser bruker papirskjemaer som enkelt kan signeres. Dersom de printer ut det elektroniske skjemaet og gjør som Akershus Universitetssykehus og utelater presiseringen av at det kun er i de aller mest alvorlige tilfellene man kan unnlate å be om foreldrenes samtykke, står norske foreldre og barn i fare for å miste egen rettssikkerhet hver gang en offentlig ansatt tenker det finnes veiledningsbehov.
Først kontaktet jeg Akershus Universitetssykehus. De var raske til å svare og ville gjerne ha skjemaet tilsendt, slik at de kunne se på det. Jeg returnerte deres eget skjema og sendte med følgende presisering på e-post:
Problemet med ordlyden er følgende:
Helsepersonellet kan ikke selv velge mellom å gi opplysninger eller ikke dersom vilkårene for opplysningsplikt er oppfylt. Det dere skriver er «unntak for å informere foresatte» er riktig, men første del skjemaet er feil. Foresatte skal ikke bare informeres, ved bekymringer som ikke oppfyller vilkårene for alvorlig omsorgssvikt må de samtykke til at melding sendes. Informasjon er ikke nok.
Meldeplikt forveksles – tilsynelatende med overlegg – med opplysningsrett. Det er slik at opplysningsretten først inntrer etter samtykke fra foresatte eller hvis det er nødvendig for å fremme i dette tilfellet sykehusets lovpålagte oppgaver etter bestemmelsen i forvaltningsloven § 13 b nr. 5.
Skjemaet er utformet på en slik måte at det overlater til barnevernet å vurdere om det er hjemmel for å sette taushetsplikten til side. Dette er feil. Ved lavere bekymringsgrad skal taushetsplikten og foreldre og barns personvern trumfe meldeplikten.
Denne e-posten ble ikke besvart. Jeg sendte derfor en ny e-post.
Hei igjen,
Det er fint om dere kan gi en uttalelse om bruken av dette skjemaet. Vi er interesserte i hvilke tanker dere har om om risikoen for at betydelige ressurser brukes på meldinger som ikke skulle vært sendt, men også deres tanker om at det for barnevernet vil oppfattes at barnet befinner seg i en alvorlig omsorgssituasjon når meldingen kommer fra en offentlig instans, ettersom vilkårene for meldeplikt er
strenge.
Hva tenker dere om bruk av et skjema som indirekte oppfordrer til brudd på personvernlovgivningen?
Denne e-posten ble besvart av sykehusets kommunikasjonsrådgiver som skrev følgende:
Hei,
Saken er videresendt. Med tanke på ferieavvikling og påske kan vi ikke love svar før tidligst neste uke eller etter påske.
Jeg takket for e-posten og skrev at jeg så fram til svaret. Det har foreløpig ikke kommet, og samme kommunikasjonsrådgiver besvarer ikke e-post når jeg nå etterspør svar.
Parallelt med e-postutveksling med Ahus, tenkte jeg det var lurt å kontakte Helse- og omsorgsdepartementet for svar. Jeg sendte en e-post med de samme bekymringene jeg sendte sykehuset, og presiserte følgende i kontakt med HOD:
Barnevernet har fått føringer om å alltid åpne undersøkelse når meldingen kommer fra en offentlig instans. Hva tenker departementet om risikoen for at betydelige ressurser brukes på meldinger som ikke skulle vært sendt?
Hva tenker departementet om at det for barnevernet vil oppfattes at barnet befinner seg i en alvorlig omsorgssituasjon når meldingen kommer fra en offentlig instans, ettersom vilkårene for meldeplikt er strenge?
Hva tenker departementet om bruk av et skjema som indirekte oppfordrer til brudd på personvernlovgivningen?
Svaret fra HOD kom fort.
Hei!
Spørsmål om meldeskjema som Akershus Universitetssykehus benytter, er det Ahus som må svare på. Spørsmål om dette bør derfor rettes dit.
Andre spørsmål om barnevernet bør rettes til Barne- og familiedepartementet. BFD har ansvaret for barnevernet.
Ok, nå er ansvars-pekeleken i gang, tenkte jeg, før jeg sendte en ny e-post.
Er ikke HOD ansvarlig for rutiner ved landets offentlige sykehus? Det er altså BDF som må svare for rutiner i landets helseforetak, HOD har ikke ansvar? Skjemaet er ikke til benyttelse av barnevernansatte før de får det ferdig utfylt fra helseforetakene.
Spørsmål er selvsagt rettet direkte til Ahus også.
Jeg kontakter BFD og viser til ditt svar.
Men svaret var visst ikke ment å vises til Barne- og familiedepartementet.
Hei,
Skjemaer har landets helseforetak selv ansvar for. Du bør derfor høre med Helse Sør Øst eller Ahus, het det nå.
Ahus hadde jeg allerede kontaktet, så jeg sendte uansett en e-post til Barne- og familiedepartementet. De svarte ikke i det hele tatt, verken umiddelbart eller på purring etter påske. Tilsynelatende er ingen spesielt interessert i å ta ansvar for skjemaet som ikke er i samsvar med lovverket.
Omfattende systemfeil
I 2019 ga førsteamanuensis i rettsvitenskap Bente Ohnstad og journalist Ylve Gudheim ut boken Meldeplikt til barnevernet – er det nok å være bekymret?
I Juristen presiserer Ohnstad selv hva boken omhandler:
Selv om meldeplikten ikke omfatter forhold som korresponderer med milde former for hjelpetiltak, ser vi i praksis meldinger der avsender oppgir som hensikt at familien skal få «hjelp og veiledning», selv om familien verken har bedt om eller samtykket til slik hjelp.
Meldingene inneholder ikke opplysninger som kan tyde på alvorlig omsorgssvikt, eller opplysning om at slik mistanke foreligger. Det mangler med andre ord kunnskap om at loven skiller klart mellom hjelp, som skal baseres på frivillighet, og inngrep (tvang).
I enkelte tilfeller forstås «lav terskel» dithen at terskelen for hva som i seg selv kan defineres som alvorlig omsorgssvikt er ment å være lav.
Forfatterne fant altså at offentlig ansatte i liten grad er kjent med lovverket og at de rutinemessig sender meldinger av lav alvorsgrad til landets barneverntjenester.
Foreldre som lovstridig har blitt meldt til barnevernet har opplevd dette som et overgrep og en enorm belastning både for sin egen og barnas del. Slike meldinger utgjør åpenbart et alvorlig brudd på personvernet og retten til privatliv, og bidrar til å svekke tilliten til hjelpeapparatet.
Vi ser likevel at klageorganene ofte fraskriver seg ansvar for å rette opp i feilene, selv om dokumentasjonen er entydig. Tidvis har klageorganene selv misforstått loven.
(…) Et godt sted å begynne er å fjerne bekymringsbegrepet fra offentlige skriv, et begrep som sammen med oppfordringen om «lav terskel» synes å ha skapt atskillig forvirring i praksisfeltet. Med henblikk på at forvaltningens omgang med loven er i søkelyset om dagen, er det kanskje tid for å gå enda dypere til verks: Hvordan står det til med kunnskapen om grunnleggende rettsstatlige prinsipper blant offentlig ansatte? spør Ohnstad.
Innblikket i sykehusenes standardiserte meldeskjema og den ansvarsfraskrivende holdningen og tausheten jeg har møtt i arbeid med denne saken, sammenfaller med Ohnstads funn. Et barnevern som har opplevd en rekke fellelser i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen de siste årene bør selv ta tak i problematikken. Per i dag er det ingen som vet hvor mange bekymringsmeldinger som ble sendt uten at vilkårene for meldeplikt var oppfylt. Det vi med sikkerhet kan vite er at det er mange.