Regjeringen setter ned et nytt utvalg som på bakgrunn av «et endret kriminalitetsbilde» vil utrede både hvilke maktmidler politiet har og ikke minst hvordan disse maktmidlene brukes.
Det nye maktmiddelutvalget skal blant annet se på om «endringer i politiets tilgang til maktmidler påvirker behovet for bevæpning», skriver Aftenposten mandag.
Det man bør bite seg ekstra merke i er fokuset justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl (Sp) allerede signaliserer: Det er duket for mildere maktmidler i møte med voldelige ungdommer og psykiatriske pasienter.
Med «maktmidler» menes alt fra politiets tilstedeværelse, til bruk av nye elektrosjokkvåpen og skytevåpen.
– Det er en tilbakevendende debatt i samfunnet om hvilke maktmidler politiet har tilgang på og hvordan det brukes. Jeg ser behovet for å oppdatere kunnskapsgrunnlaget på det området, sier Mehl til avisen.
Stemmebruk
I et kriminalitetsbilde i endring har det vært lange perioder med bevæpning i utvalgte områder, og dette løfter behovet for en ny gjennomgang og vurdering av hvorvidt generell bevæpning skal bli hverdagen for norsk politi. Man skulle kanskje anta at det logiske valget ville være å la politiet være bevæpnet, men fokus for det regjeringsnedsatte utvalget skal være «maktpyramiden», og vurdere alle former for makt, inkludert stemmebruk.
Mens kunnskapsgrunnlaget skal «oppdateres», er det verdt å merke seg enkelte punkter ved utvalgets mandat – ikke minst sett i lys av Oslobyrådets fokus på såkalt «etnisk profilering». I tillegg til flere punkter er disse sentrale:
- Utvalget skal vurdere politiets maktmiddelbruk, og beskrive alternative modeller for bruk av midler. Man skal vurdere hvordan de eventuelt påvirker forebyggende arbeid og politiets ti grunnprinsipper.
- Utvalget skal vurdere hvordan politiet bruker maktmidler overfor barn og sårbare grupper, men ikke i forbindelse med bistand i saker om barnevern.
Det kan se ut til at det skal vurderes hvorvidt «barn og sårbare grupper» i mindre grad skal utsettes for de hardere formene for maktbruk, til tross for at de har akkurat like stort skadepotensiale som andre grupper.
– Jeg mener det er viktig å se hele maktpyramiden i sammenheng, sier Mehl til Aftenposten.
Sårbart fokus
Når regjeringens utvalg går i gang med det Mehl kaller en «kunnskapsoppdatering», er det vanskelig å komme utenom det Arbeiderpartiet i Oslo – i samarbeid med SV og MDG – har har formulert i sin egen Byrådserklæring. I erklæringen har de erklært at de vil «arbeide opp mot staten om å få innføre et forsøksprosjekt med kvitteringsordning i Oslo-politiet».
– Det er et stort problem i mange land at ungdom med minoritetsbakgrunn blir stoppet av politiet og opplever at det ikke finnes noen legitim grunn til at det skjer. Dette skjer også i Norge og i Oslo. Det er problematisk og stigmatiserende for dem som opplever det, sa byrådsleder Raymond Johansen til Aftenposten i september i fjor.
Og det kan se ut til at politikerkollega og justisminister Mehl er inne i samme tankebaner, i likhet med Marius Dietrichson, som skal sitte i utvalget og er leder for Forsvarergruppen i Advokatforeningen.
– Politiet har mindre tillit hos minoritetsbefolkningen og de som har vært i kontakt med politiet. Da kan vi ikke rigge et samfunn sånn at fordi du bor på en kant av byen, på en ikke så velstående del av byen, så vokser du opp i en tradisjon der du får mindre tillit til de styrende og til rettsorden og samfunn og politi, mens barn oppe på Røa skal se helt annerledes på det, sier Dietrichson til Aftenposten.
Hvordan politiet benytter maktmidler overfor sårbare grupper skal også vurderes. Mehl peker på politiets maktbruk i møter med barn og psykiatri som et eksempler. Hun sier utvalgets konklusjon blir et viktig beslutningsgrunnlag for regjeringen, skriver avisen.
Å «vokse opp i en tradisjon der du får mindre tillit til de styrende og til rettsorden og samfunn og politi» synes ifølge Dietrichson å handle om politiets tilstedeværelse og bevæpning i de områdene av byen der kriminaliteten er desidert høyest, som om det er moralsk forkastelig av politiet å forholde seg til realiteter. Å følge en slik logikk er i realiteten å gi minoritetsungdom en feilaktig forståelse av at politiet profilerer dem grunnet etnisitet og sosioøkonomiske faktorer, i stedet for å formidle at politiet forholder seg kriminaliteten som begås. Det er å gi grobunn for voksende mistillit til politiet.
Det såkalte bevæpningsutvalget anbefalte senest for fem år siden at politiet ikke bør bære våpen på fast basis. Mehl sier til Aftenposten at regjeringen i utgangspunktet vil videreføre dagens ordning med våpen nedlåst i bilen, men at ekspertutvalgets mandat ikke er begrenset av dette. Utvalgets forslag til endring i maktbruk vil likevel tillegges stor vekt når de foreligger.
Et varsku
Det endrede kriminalitetsbilde bør ikke forstås som «økt sårbarhet», men som en økning i grov, alvorlig kriminalitet, begått av stadig yngre kriminelle som vokser opp i voldskultur. At denne fryktkulturen påvirker både de som er en del av miljøet, og alle rundt, har vi påpekt senest i artikkelen Fredrikstad: – De tilhører et miljø som aksepterer vold.
Det er verdt å merke seg at det er politiet som selv påpeker dette, og som omtaler det som «en kultur med ungdommer som utøver vold er en tendens som sees i hele Østfold og Follo – og det er trender som starter i Oslo.»
Behovet for bevæpning er antakelig langt mer overhengende enn behovet for «kunnskapsoppdatering om barn og sårbare grupper». Er det noe disse unge ikke blir mindre kriminelle av, er det myke stemmer og ekspertvedtatt offerstatus.