Når Ukrainas president, Volodymyr Zelenskyj, i dag skal møte den tyske forbundskansler, Olaf Scholz, i Kiev, er det to regjeringsledere med uttalelser som har skilt seg ut fra de fleste øvrige vestlige reaksjonene på Russlands trussel overfor Ukraina.
Zelenskyj har for eksempel tatt avstand fra USAs president Joe Bidens advarsler om en overhengende krigstrussel, og i tillegg bedt om bevis på det. Et slikt «bevis» ligger vel ganske klart i dagen. Tyskland på sin side har ikke vist noen velvilje til å bistå Ukraina med annet enn hjelmer (!) og stridssykehus, som i seg selv handler om Tyskland manglende evne til ikke å la fortiden styre dem, men vel så galt var Scholz’ møte med Biden forrige mandag. Da Biden på pressekonferansen hevdet at man ikke ville nøle med å ødelegge gassledningen Nord Stream 2, sa ikke den tyske forbundskansler ett ord. Det burde han faktisk gjort, all den tid denne gassledningen er et tysk-russisk prosjekt. Mange har undret seg over Tyskland uvilje til å snakke om konkrete sanksjoner mot Russland.
Skytteltrafikk-diplomati
Tyskernes uvilje tror det ukrainske lederskapet er forbi. Ukrainas ambassadør i Berlin, Andrij Melnyk, uttalte i går til tyske medier at tysk politikk endelig har kommet ut av dvalen, og at Tyskland må ta av seg «de russiske brillene». Han hevdet videre at Tyskland må støtte Ukraina med våpen og økonomisk hjelp – og ikke ta hensyn til Russland «av frykt». Ukraina anser det som «viktig at forbundskansleren kommer til Kiev og deretter drar videre til Moskva», sa Melnyk, men la til:
– Samtidig er det stor frykt for at den diplomatiske reisen og dette karusell-diplomatiet kan komme for sent. Altfor mye verdifull tid har blitt kastet bort de siste to månedene.
Håpet er således at Scholz etter møtet med Zelenskyj, skal dra til Moskva med klare krav om at russerne trekker sine tropper tilbake. Hva utfallet av et slikt møte, som skal finne sted i morgen, vil bli, er ikke godt å si. Men Putin lar seg neppe pille på nesen, om en så heter Biden, Macron eller Scholz. Dessuten har neppe Tyskland uvilje sluppet helt taket. Den tyske utenriksminister Annalena Baerbock uttalte i går at en «militær konflikt er det verste tenkelige for oss alle her i hjertet av Europa, og vi holder alle kanaler åpne for å hold Russland ved forhandlingsbordet».
At det er ren skytteltrafikk innenfor diplomatiet, er det liten tvil om – og heller ikke underlig. Når en felles fiende reiser seg, så samles gjerne vennene. Men akkurat nå er det ikke helt enkelt å få øye på hvordan dette «vennskapet» utarter seg. Noen hevder at Russland, eller rettere sagt president Vladimir Putin, med sin taktikk har klart å «presse frem forhandlinger», og at det er akkurat det som er Putins mål. For på denne måten skal han også få det slik han vil; først og fremst forsikringer om at Ukraina ikke skal få bli medlem av Nato. De som tror på denne strategien, tror derfor ikke at Russland vil gå inn i Ukraina. Det handler om en slags trusseldiplomati – som også USA blir beskyldt for. Zelenskyj skal også, i en telefonsamtale i går, ha invitert Joe Biden til Ukraina da et slikt besøk kan bidra til å stabilisere situasjonen. USA skal så langt ikke ha svart.
I Storbritannia har Ukrainas ambassadør Vadym Prystaiko skapt forvirring med sine uttaleser. Først sa han at Ukraina vil være fleksibel og at landet, for å unngå krig med Russland, kan komme til å droppe ønsket om medlemskap i Nato. Men det fikk Prystaiko ikke støtte for hos egen regjering. En talsperson for president Zelenskyj sier at ambisjonene om å bli medlem av Nato og EU er nedfelt i grunnloven, og forblir en absolutt prioritet.
Kritisk
Uken som nå er startet kan bli kritisk. USA har kommet til at en aktuell dato for russisk invasjon er 16. februar, altså om to dager. Det er fanget opp av britiske medier, som ikke sparer på krigsretorikken på sine forsider. Den britiske forsvarsministeren James Heappey uttrykker frykt for at «en invasjon er meget nært forestående» og at det vil skje «uten varsel». Heappey mener Europa er nærmere en krig enn vi har vært på 70 år, og viser til at russerne har på plass all logistikk for å starte en krig.
Ifølge Andrij Melnyk er en spesifikk dato av mindre interesse, da Ukraina har forberedt seg i månedsvis. Det samme har sivilbefolkningen, der frivillige blir trent opp i våpenbruk. Det de frykter, er at det fremkommer informasjon som er egnet til å skape panikk i Ukraina.
Det spørs om ikke landenes, inkludert Norges, sterke advarsel om at egne borgere må forlate Ukraina og der flere har trukket sine ansatte på ambassader ut, samt at flyselskaper ikke lenger vil fly til landet, er slik informasjon som kan bidra til panikk. I alle fall har den Ukrainske regjeringen satt av 600 millioner dollar som garanti til forsikrings- og leasingselskaper for at flyvningene til Ukraina kan fortsette. Det skal kunne sikre at folk både kan dra inn og ut.
I tillegg har Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) uttalt at de vil trekke seg ut av det østlige Ukraina, der de har vært tilstede i Dambass-regionen. Russland beskylder således OSSE for å «la seg bruke av vestlig propaganda»
I dag ble det for øvrig også kjent at den kinesiske utenrikspolitiske talsperson, Wang Wenbin, sier at Kinas ambassade i Ukraina «fungerer som normalt». Det kan kanskje tyde på at teorien om russisk angrep på Ukraina etter at Kina er ferdig med OL-festen, altså etter 20. februar, har noe for seg.
Rett mann?
I utarbeidelsen av denne saken, kom jeg over en historie som heller ikke bidrar til noe trygghet i den gitt situasjonen. Den handler om president Zelenskyj og hans vei til presidentrollen.
Zelenskyj (43) var egentlig komiker og skuespiller, hvor han blant annet har spilt president i Netflix-serien «Folkets tjener», og stilte til valg med erklæringen om at han er «ikke-politiker». Derfor skulle han få bukt med den politiske korrupsjonen og åpne opp for nye løsninger på de borgerkrigslignende tilstandene i øst.
Det fikk britiske The Independents Moskva-korrespondent Oliver Carroll til å uttale følgende:
«Sannsynligvis har det ikke for noen annen presidentkandidat i historien vært umulig å skille mann fra maske, karakter fra kandidat og velger fra TV-seer.»
Men showmannen vant (2019) og partiet som sto bak han fikk – ikke overraskende- navnet Folkets tjener.
Dette er altså mannen som nå står overfor en av verdens sterkeste militærmakter med en autokratisk leder i Putin, som er utdannet jurist og tidligere var KGB-offiser. Derfor er det kanskje ikke så underlig at Zelenskyj ikke ser, eller ikke vil se, den overhengende faren landet står overfor. Samtidig prøver Putin å selge inn en historie i Europa som man neppe bør «sluke rått».
Det diplomatiske terrenget synes minelagt.