Frihetsverdier

– Hva mener muslimske feminister om islams kvinneundertrykking?

Det virker noe underlig at det i hovedsak kun er muslimske kvinner som må dekke seg til i det offentlige rom, mens muslimske menn stort sett kan kle seg som de vil. Jeg vil utfordre muslimske feminister til å ta debatten: Hvorfor arver muslimske kvinner bare halvparten av hva menn arver? Hva tenker muslimske feminister om at i retten teller en kvinnes vitnesbyrd bare halvparten av en manns vitnesbyrd? Og hvordan vil de forsvare, at hvis en kvinne drepes eller skades, er kompensasjonen gjerningsmannen må betale offerets familie eller offeret selv, halvparten av beløpet for en mann?

Jeg respekterer at Sumaya Jirde Ali er lei av alle diskusjonene om hijab, men jeg vil utfordre Ali som en muslimsk feminist til å ta debatten om islams kvinnesyn.

Det nye året har startet med en heftig debatt om hijab i avisspalter og på sosiale medier. Dagsavisen hadde nå i januar to somaliske kvinner på sin forside – Sumaya Jirde Ali og Rawdah Mohamed – som begge er stolte bærere av hijab.

I følge de to kvinnene bærer de sin hijab blant annet som protest mot rasisme og som markering av selvstendighet og kulturell tilhørighet.

Disse synspunktene er blitt kraftig imøtegått av blant andre Lily Bandehy og Kjetil Rolness som minner om at hijaben symboliserer en gammel religiøs skikk for ikke å tiltrekke seg menns seksuelle oppmerksomhet. Det er et plagg som over store deler av verden er et symbol på kvinneundertrykkelse og kjønnssegrering.

Bruker ikke hijab for noen

Sumaya Jirde Ali sier at hun bruker ikke hijab for noen, og at hun ikke lenger vil svare på henvendelser eller spørsmål knyttet til hijab. Det er forståelig at muslimske jenter og kvinner blir lei av alt fokuset på hvordan de går kledd.

Og i vårt åpne demokrati (i motsetning til flere muslimske land som er diktaturstater) – så må både kvinner og menn få kle seg akkurat slik de ønsker. Likevel virker det noe underlig at det i hovedsak kun er muslimske kvinner som må dekke seg til i det offentlige rom, mens muslimske menn stort sett kan kle seg som de vil.

Jeg husker en episode fra min reise til Dubai for noen år siden. På et kjøpesenter kom et ungt par inn – mannen var kledd sommerlig med t-skjorte og kortbukse, mens kvinnen var kledd i helsvart niqab. Synet av de to virket latterlig. Men i ettertid har jeg skjønt at det var ingenting å le av.

Kvinnens tildekking er ramme alvor i mange muslimske land. Og det handler verken om rasisme, selvstendighet eller kulturell tilhørighet – men det handler derimot om islam som religion og politisk ideologi.

Jeg respekterer at Sumaya Jirde Ali er lei av alle diskusjonene om hijab, men jeg vil utfordre Ali som en muslimsk feminist til å ta debatten om islams kvinnesyn.

Hva mener feministen Sumaya Jirde Ali om at kvinner arver bare halvparten av hva menn arver? Hva tenker hun om at i retten teller en kvinnes vitnesbyrd bare halvparten av en manns vitnesbyrd? Og hvordan vil hun forsvare, at hvis en kvinne drepes eller skades, er kompensasjonen gjerningsmannen må betale offerets familie eller offeret selv, halvparten av beløpet for en mann?

Vi trenger rå og tøffe muslimske kvinner til disse samtalene

I tillegg til dette kommer en rekke påbud og forbud i islam som regulerer ekteskap og skilsmisse. Den første begrensningen er knyttet til valg av ektefelle. Mens en muslimsk mann kan gifte seg med en kristen eller jødisk kvinne, kan en muslimsk kvinne bare gifte seg med en muslim.

Hva mener feministen Sumaya Jirde Ali om dette? Er ikke dette kvinnediskriminerende?

Hva mener Sumaya Jirde Ali om homofiles rettigheter i forhold til islam og kvinners manglende rettssikkerhet i forhold til skilsmisse? Og hva tenker Ali om Koranens tekst som beskriver kvinnen som en manns åker (2:223) og en annen tekst som gir mannen rett til fysisk avstraffelse av kvinnen (4:38)?

I disse spørsmålene trenger vi rå og tøffe muslimske kvinner som kan bekjempe disse kvinnediskriminerende og udemokratiske sidene ved islam.

Først publisert i Nettavisen. Republisert her med Gelius’ tillatelse.

Hovedfoto: HRS på Lillehammer i intervju med Gelius.