Rakhmat Akilov, avvist asylsøker i Sverige fra Usbekistan, drepte fire mennesker i Stockholm 7. april 2017 og skadet en rekke personer ved å pløye over dem i Drottninggatan med en lastebil. Senere døde én til av skadene.
Ett år senere ble han dømt til livstids fengsel for terror; fem mord, allmennfarlig ødeleggelse, 119 mordforsøk og for å fremkalle fare for 24 andre personer.
Terrorhandlingen ble ikke helt som Akilov hadde planlagt. Han skulle også sprenge en hjemmelaget bombe som inneholdt fem butangassbeholdere, skruer, knivblad og andre mindre metallbiter. Planen var at et så stort antall mennesker som mulig skulle skades, og at han selv skulle dø og bli en jihadistisk martyr, melder Expressen. Men det kom ingen eksplosjon da han kjørte inn i varehuset Åhléns. En blødende Akilov stakk av fra stedet, brannskadet etter blant annet å ha sølt aceton over seg selv.
Nå sitter terroristen på cella si og forfatter brev til den svenske offentligheten.
Hvilke hensyn?
I ett av dem ber han for første gang om unnskyldning for terrorangrepet på Drottninggaten, melder Expressen. «Jeg vil gjerne be om unnskyldning for min dumme handling», heter det, men det spørs om unnskyldningen er så mye verdt.
For Akilov mener visstnok at det er en rekke forhold som faktisk unnskylder han. Det er ikke ulikt tankegangen som advokat Morten Furuholmen har anlagt i en voldssak, der han mener Oslo tingrett ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til overgriperens «traumatisk oppvekst som flyktning» og har anket til lagmannsretten. Men hva er det med vanskelig oppvekst eller dårlige erfaringer som tilsier strafferabatt eller «forståelse» for gjerningspersonen? Hva vil slike hensyn bety for vår egen samfunnsutvikling?
Det kan synes som om det nettopp er slik forståelse terroristen Akilov er ute etter hos det svenske folk. For han forteller i brevet om sin bakgrunn og oppvekst i Usbekistan, der han begynner «med begynnelsen» – det vil si foreldrenes tøffe liv. Foreldrenes barndom var «forferdelig», mens hans egen barndom «var bra». Som 7-åring, i 1985, snakket han tre språk, russisk, persisk og tyrkisk, og de bodde bra, var frie og det var ingen korrupsjon.
På denne tiden var Usbekistan en sovjetrepublikk. Men da Sovjetunionen ble oppløst i 1991, ble Usbekistan en uavhengig stat. I presidentvalget samme år vant den tidligere kommunistlederen Islam Karimov, der det ifølge internasjonale observatører var omfattende valgfusk. Ifølge Akilov ble regjeringen korrumpert av vestlig innblanding og folk begynte å forlate landet, melder Expressen. Samtidig hevder han at vestlige land utarmet Usbekistan for både penger og ressurser.
Det kan synes som om Akilov hadde mer til overs for den militante islamistgruppen IMU (The Islamic Movement of Uzbekistan) som utfordret Karimovds regjering og ville tvinge frem en islamsk regjering, og ikke en som forholdt seg til et sekulært og sovjetisk system. Det ble sikkert ikke bedre etter at Usbekistan ble en viktig alliert av USA og flere Nato-land i krigen mot terror etter 11. september 2001. Usbekistan ble da også en sentral aktør, som base, for USA i krigen mot Afghanistan. For Usbekistan var det håp om bistand for å nedkjempe IMU. Høsten 2004 bisto også Sverige i operasjonen mot Afghanistan i noen måneder i Usbekistan, og ved inngangen til 2005 var det fortsatt to svenske offiserer på stedet som overvåket og førte tilsyn med materiell.
«Dere (svenskene, red.) skapte en koalisjon og mistet totalt deres nøytralitet», fastslår Akilov i ett av brevene.
Vi forstår tegningen; Sverige og resten av Vesten er de slemme, selv om det nettopp er i Europa han prøvde å livnære seg.
Misfornøyd muslim
Rundt 2012 flytter Akilov til Tyrkia. Da har han skilt seg etter å ha giftet seg i 1998 i hjembyen, fått fire barn på seks år, og har vært to år i Russland der han jobbet som sveiser. I Tyrkia skal han ha møtt flere likesinnede, og blitt (mer) radikalisert. For å forbedre økonomien dro han fra Tyrkia og jobbet deretter i Tsjekkia, Tyskland og Danmark, før han ankom Sverige i oktober 2014 og søkte asyl, rapporterer Expressen.
Bare måneder tidligere hadde terrorgruppen IS erklært at det var opprettet en islamsk stat i områdene de hadde tatt kontroll over i Irak og Syria. «Som misfornøyd muslim tilsluttet jeg meg til staten», skriver Akilov.
Igjen er altså muslimen Akilov misfornøyd med tingenes tilstand, og denne gangen er det kampen mot terrorgruppen IS.
For å bremse IS sin fremgang, startet en USA-ledet internasjonal koalisjon med kurdiske, irakiske og syriske bakkestyrker luftangrep mot IS-mål. Sverige sendte en styrke på 70 personer som med trening skulle hjelpe det irakiske forsvaret med å motstå IS fremrykning, skriver Expressen.
Akilov skriver: «Dere gjorde alt for å ødelegge for oss. Men Allah er på vår side.»
Eter bare en måned i Sverige reiser han tilbake til Tyrkia, der han prøver å ta seg til videre til Syria. Av ukjente grunner mislyktes det, og han returnerer til Sverige og blir der – til tross for avslag på asylsøknaden.
Dette viser vel igjen hvor totalt mislykket asylinstituttet er, hvor håpløs grensekontrollen har vært og hvor skjør vår sikkerhet er.
Unnskyldning etterfulgt av trusler
Akilov hevder at han i 2017 fikk ordre fra «sin kommandør», der «Oppfordringen gikk ut på å stoppe deres (Sverige og Vestens, red.) aggressivitet og begrense deres bombinger over IS i Afghanistan», der responsen var: «Jeg sa OK, jeg hadde ikke andre valg eller alternativer».
Under rettssaken ble det uttalt tvil om eksistensen av denne kommandøren, Akilov ansees heller som en (forskudd) einstøing.
Unnskyldningen for «den dumme handlingen» følges av en rekke anklager mot Sverige og det svenske folket. «Jeg ønsket å dø med forbrytelsen min, men lyktes ikke» og «Nå har jeg sittet i fengsel i fem år og er trist.» Men han er ikke mer trist enn at han kommer med det som må kunne kalles trusler:
«Jeg vet at jeg har gjort en dårlig forbrytelse. Men tenk, 7.000 av deres soldater var i Afghanistan for å drepe talibanere. Nå utgjør de den offisielle regjeringen og sitter med makten. Hva skal dere gjøre om det kommer 7.000 talibanere til Sverige, øye for øye, tann for tann?»
«Deres regjering sender milliarder av budsjettet til soldater som skal drepe oss og dere tror dere er flinke, men nå finnes det kanskje en million funksjonshemmede og foreldreløse over hele verden etter deres gode handling.»
«Før kunne svenske turister reise over hele verden med sin Volvo-bil. Nå kan dere ikke reise til halve verden. Mauritania, Mali, Sudan, Somalia, Syria, Irak og Afghanistan er livsfarlig for dere. Hvorfor? Hvem har skylden for det?»
Nei, hvem i all verden har skylden for det? Det er jo også livsfarlig for oss å være hjemme.
Jeg stiller meg i tillegg noe undrende til Akilovs gode svenske språkkunnskaper og hans sirlige løkkeskrift. Selvsagt kan han være et språkgeni, men for meg heller det i retning av at brevene er skrevet av en kvinne (faksimile fra Expressen):
Det er på mange måter et trist innblikk i en mislykket manns verden, som likevel klarte å drepe fem mennesker og skade en rekke andre før han ble fanget opp. Han har sikkert heller ikke ansvar for egen dårlig oppførsel i fengslet, der han flere ganger har vært i slagsmål, rettet trusler mot personalet og knust ting. Forklaringen på det kan være at «Her i fengselet er jeg under sterk kontroll og mye begrenset, psykisk tortur», som han skiver i et brevene. I tillegg skal personalet ha en «personlig vendetta» mot han, der de prøver å få han til å gjøre «dumme ting».
Skjønner vi hva vi driver med når vi i det hele tatt åpner opp for «forståelse» for mennesker som er strafferettslige tilregnelig, men som ikke evner å ta ansvar for egne handlinger?
Les hele den omfattende saken i Expressen
Fotomontasje: HRS