Litt over klokka ti i dag ble den 39-årige firebarnspappen Rakhmat Akilov, avvist asylsøker fra Usbekistan, ført inn i den svenske rettssalen, iført grønn fangedrakt og en grønn trøye over hodet. Ifølge svenske medier var det hans advokat Johan Erikson som førte ordet, der hans klient erkjente terror og samtykket til fengsling.
Akilovs terrorangrep omtales gjerne som et «lastebilangrep». Til det er det bare å påpeke at det ikke er lastebilen sin skyld. Derfor er da også en slik omtale – eller ideen om at lastebiler skal sikres på en eller annen måte – en avledningsmanøver fra den virkeligheten vi står overfor. Like meningsløst er det å stenge av særdeles travle gater, om det så er med benker, blomsterbed eller skulpturer av ett eller annet slag. Sistnevnte er nå det som skal «beskytte» Drottninggatan i Stockholm. Ti løvinneskulpturer.
Er det noen som tror at det tar mindre enn et døgn før terroristene finner andre enkle måter å utføre terror på?
Siviliserte
Terroristen Akilov drepte fire mennesker i Stockholm på fredag og skadet 15 personer ved å pløye over dem i Drottninggatan. Helt tilfeldige og uskyldige mennesker. To av de drepte var utenlandske statsborgere, en britisk mann (41) og en belgisk kvinne (31). De to andre som ble brutalt myrdet var svensker, en kvinne fra Uddevallatraktene og en liten jente på bare 11 år. Det fullstendig groteske er at 11-åringen åpenbart var så maltraktert at politiet måtte be familien om DNA for å kunne identifisere henne. Av de femten skadde er ni fortsatt på sykehus, to av dem med alvorlige skader.
Det er nesten et under at vi klarer å holde sinnet under kontroll, men det er vel det som kalles å være sivilisert – i motsetning til den galskapen vi nå møter rett utenfor stuedøren. Eller kanskje innenfor.
Tryggheten er tatt fra oss, men det politiske svaret er «stort sett et trygt land», «stå sammen» og «demokratiet vinner» – mens den samlede reaksjonen er å være «sjokkert».
Politikere og andre offentlighetspersoner må bare være så (offentlig) sjokkert de bare tør, mens de tørker sine tårer. Vi andre har innsett realitetene. Og vi krever politiske tiltak som tar problemene ved roten.
Men man fikk ikke være lenge sjokkert over terroren i vårt naboland, før vi måtte innse at Norge heller ikke er skånet. På lørdagen pågrep politiet en ung mann på Grønland i Oslo, etter å ha blitt tipset av en parkeringsvakt som fattet mistanke til tenåringens underlig atferd. Det viste seg at 17-åringen hadde en amatørmessig bombe, laget av lighter-gass og klistret på spiker, som ble kontrollert sprengt av politiets bombegruppe. Guttestreker av et barn, sier advokaten, og tror kanskje på det selv. Å kalle en 17-åring et barn er like latterlig som å tro at en spikerbombe er en guttestrek. I dagens rettsmøte ble 17-åringen, som det så pent heter «ikke ønsker å bli identifisert», varetektsfengslet i to uker med brev-, besøks- og medieforbud. Siden han ikke er fylt 18 år, er også barnevernet koblet inn. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) forteller at de har hatt han han under oppsikt, hvor de blant annet har satt inn tiltak for å forhindre (ytterligere?) radikalisering. Gutten kom fra Russland til Norge som tiåring (i 2010) som asylsøker sammen med familien.
Islamister
Galskapen heter islamister. Noen prøver seg på «ekstreme islamister» eller «radikale islamister», men vi snakker islamister som vil det samme: Et islamdominert Europa med sharia som lovverk. Noen av disse er villig til å bruke vold, altså voldelige islamister, andre har «bedre tid» og benytter seg således av metoder som vi ikke så lett forstår – eller vil innse – rekkevidden av.
Denne galskapen er nå plantet midt i blant oss, uten den nødvendige kontroll. Sikkerhetstjenester Europa over forteller at de følger med på en rekke personer, men at det er umulig å holde kontroll på alle. Det er det verken kapasitet eller økonomiske midler til. Vi har jo også erfart at de sikkerhetstjenesten faktisk hevder å ha fanget opp, også klarer å utføre terrorhandlinger.
Bedre blir det ikke at politiet ved mistanke ikke nødvendigvis får gjort så mye. Som mannen fra Libya som ble utvist i 2014 for alvorlig narkotikakriminalitet. Nylig kom han tilbake til Norge som asylsøker. Politiet avdekker bilder på hans mobil der han poserer med våpen og mener han kan være en fare for rikets sikkerhet – men mannen sendes på mottak.
Vi vet at systemet ikke kan fortsette slik. Det må tas overordnede grep. Men hvor ender debatten gang på gang? Jo, om høyreekstremisme og terroristen Anders Behring Breivik.
Kunne vi fått en oversikt over alle terrorangrep som er avverget i Europa de siste årene? Inkludert hvem de antatte gjerningspersonene er? Ikke det, nei? Tror politikerne at vi ville blitt sjokkert? Eller at vi ikke tåler sannheten?
Like galt er det uansett. Det er intet annet enn trygghet på falske premisser. Det hjelper oss lite hvis en plutselig skulle være på feil sted til feil tid – uansett hva all sannsynlighetsberegning i verden måtte tilsi. PST sier nå at det er «sannsynlig» med terroranslag for de neste to månedene i Norge, og har dermed oppjustert trusselnivået. Tidligere var det enklere å forstå PSTs trusselkommunikasjon da de ble formidlet innenfor en firetrinnskategori (lav, moderat, høy, ekstrem). Nå er sannsynlighetsbegrepet blitt det sentrale, som for oss borgere kan tilsløre like mye som det forteller, for eksempel knyttet til at terrortrusselen ikke er lik over hele landet.
Men det vi kan belage oss på er alle «forklaringene» på hvorfor disse er blitt terrorister. Ikke minst at mange av -stan-landene er ustabile, fattige og dårlig styrt. Hvordan forklarer det at folk som er født og/eller oppvokst i et land som Norge også havner i denne galskapen? «Utenforskap», som om det ikke eksisterer et personlig valg? Helt uten skyld? Helt uten ansvar selv?
Vi laller oss bort i tåkeprat som kan bidra til å forverre problemene.