Visst er det synd på Eva Kristin Hansen. Å få blottlagt sin egen inkompetanse for åpen scene er i overkant brutalt. Men når inkompetansen er så åpenbar som i Hansens tilfelle, har noe gått galt lenge før hun iherdig hevder å ha «misforstått» retningslinjene for pendlerboliger. Det har gått galt ved det punktet der det oppsto likegyldighet til kvalifikasjoner og egnethet ved valg av lederen til landets presidentskap.
Likemenn og -kvinner
Stortingets representanter skal være likemenn og -kvinner, men erkjennelsen av det dysfunksjonelle ved å klø hverandres rygger innad i de politiske nettverkene bør synke tungt inn blant våre folkevalgte denne fredagen. At den sure svie kommer etter den søte ryggkløingen, er Hansens avgang et bevis på.
Det er ingen grunn til å anta at velgerne har lagt den nå avgåtte stortingspresidenten for hat, men at forakten for det systemet som løftet Hansen til topps får god grobunn, er det liten tvil om. Har Arbeiderpartiet følt seg så skjermet at ikke en eneste representant har reagert på at Hansen, en representant som har gått ubemerket gjennom korridorene i årevis og vært så anonym at ingen aner hvem hun er, får landets tyngste verv etter Kongen?
Hvor like skal våre likemenn være? Så like at de bretter ut privatlivets pinlige detaljer om giftermål grunnet kjærestens ønske om ny bil? Så like at de i en presset situasjon åpenbarer Dunning-Kruger-effektens pinlige faktum?
Dunning-Kruger effekten beskriver det at folk med lite kunnskap/lave ferdigheter på et område vurderer seg selv urealistisk positivt.
Dette er en form for kognitiv skjevhet (bias i tenkning) som oppstår fordi lite kunnskap/lave ferdigheter ledsages av en sviktende selvvurdering som gjør at folk oppfatter seg selv som dyktigere enn de er. Lav kompetanse ledsages altså av en sviktende ferdighet i å innse egen inkompetanse.
Det er for sent for Arbeiderpartiet og statsminister Jonas Gahr Støre å påstå noe annet enn at de har visst at Hansen var uegnet. Det var de som løftet henne opp og fram.
Tillitsbruddet
Noe rart skjer på midten i norsk politikk. De store folkepartiene som tradisjonelt har trukket flest velgere består ikke lenger av likemenn og -kvinner, men av karrierepolitikere med uttalt avstand til velgerne. Det er ikke lenger slik at flankene er lurvete, at moralen sitter beinstøtt i sentrum. Noe alvorlig har skjedd, og stortingspresidentens avgang står som en bauta over en sentrumspolitikk som tidligere ville dra folket opp og fram, men som nå virker å være mest opptatt av å unndra seg dette ansvaret fullstendig.
Det sies at det alltid er sentrum i politikken som er mest interessant, at det er i sentrum de brede forlikene og gode løsningene finnes. At det flertallet mener på en eller annen måte er det beste for nordmenn som folkeferd, at de tradisjonelle partiene vil best for flest.
Hvordan skal folket kunne tro på de statsbærende partienes vilje til å kjempe deres sak når de hegner om sine egne snarere enn om folket som har valgt dem?
Selv om hovedtyngden av ansvar bør ligge på statsminister Støre etter å ha gjentatt sin fulle tillit til Hansen etter at det ble avslørt at hun hadde «misforstått reglene om pendlerbolig», er den gjennomgående skjermingen av presidenten ubehagelig. De andre store partiene var med på skjermingen. Verken SV, Høyre eller Senterpartiet evnet å se at keiseren var naken, men fortsatte å hevde at det var behov for å se nærmere på hvorvidt keiser(innen) hadde kledd på seg likevel.
Utenfra ser det ut som at alliansebygging og ryggkløing internt på Stortinget gir større politisk kapital enn hva velgerlojalitet gjør. Det er ikke bare bekymringsfullt, men en form for fallitterklæring, idet veien fra kameraderi til korrupsjon beviselig er kort.
Den uttalte tilliten til Hansen var et tillitsbrudd mot landets velgere.
Etterpåklokskap
I etterpåklokskapens navn uttaler alle, Støre inkludert, at det var «klokt av Hansen å trekke seg». Men alle vet at Hansen ikke var klok, hun var i realiteten helt uten evne til å se seg selv utenfra.
Etterpåklokskapen har en vemmelig bismak av tilliten som ble bedyret fram til politiet kom på banen og annonserte sin etterforskning. Det er bismaken av pjatt og kameraderi som etter all sannsynlighet ville blitt opprettholdt dersom politiet ikke hadde involvert seg, for i et slikt scenario ville Hansen tviholdt på egen posisjon.
En ønsket etterpåklokskap burde båret preg av erkjennelse av egne feilvurderinger, ikke av påstander om den skvisede presidentens kloke vurderinger.
For statsminister Støres del er saken ikke annet enn en fryktelig bekreftelse på hvor fjern han er fra det «vanlige folket» han påstår skal ha sin «tur» under hans regjeringsledelse. I etterpåklokskapens navn kunne Støre erkjent at partiet hadde vært langt bedre tjent med å samle seg med krav om Hansens avgang allerede da Adresseavisen kom med avsløringen om Hansens praksis. Partiet har så mange representanter at det hadde holdt med god margin at halvparten av dem hadde satt redelighet foran kameraderi, for fløypartiene har hele uken vært tydelige på at Hansen burde pakket sammen.
At stortingsadministrasjonen har vist seg like velgerfjern som de folkevalgte i sin slappe håndtering av det som i den virkelige verden er straffbar svindel, gjør ikke saken bedre. Tvert i mot synes systemet i sin helhet så virkelighetsfjernt at det kan gå på den kollektive moralen løs for landets velgere.
Nådeløst
Fredag synes samtlige folkevalgte synd på Eva Kristin Hansen, og det skulle da også bare mangle. Men omtanken for Hansens personlige krise – som hun utvilsomt selv bør se at hun er ansvarlig for – har en hulhet det ikke er mulig å overse.
Hansen har vandret i Stortingets korridorer siden hun ble valgt inn som representant nr. 9 for Sør-Trøndelag i 2005. Det er 16 års korridorvandring, kaffedrikking i kantina, julebord, møtevirksomhet, tidlige morgener og sene kvelder, med unntak av perioden Hansen har vært langtidssykmeldt. Det er 16 års erfaring med hvordan Hansen framstår, fungerer og kommuniserer.
Å sparke Hansen oppover til hun ender som president er ikke annet enn nådeløst.