Innvandring

Oslos “utenforskaps-satsing” har 50 mill på bok – slik bør pengene brukes 

Byrådet har over 50 ubrukte sosialsatsings- og krimforebyggings-millioner på bok og lover parker, fritidsklubb og bibliotek. Snarere enn å bruke tosifrede millionbeløp på tiltak som ikke vil fungere, bør byrådet skamme seg, så stikke fingeren i jorda og bruke midlene på effektive måter.

Aftenposten skriver onsdag om den stadig voksende lommeboken til byrådets Oslo sør-satsing, som ifølge avtalen med staten skulle «bidra til å motvirke utenforskap» og motvirke at unge mennesker «finner veien inn i kriminelt belastede miljøer»

Byrådet i Oslo setter av store summer til prosjektet. Men hittil i år har kommunen fordelt bare halvparten av pengene som er satt av. Det samme skjedde i fjor. Oslo sør-satsingen bygger opp en stadig større sparekonto.

Avisen gjengir tall fra ulike delprosjekter i det innvandrertette området, og viser hvordan millionene hoper seg opp og videreføres til neste års budsjett år etter år. Fortsatt står det 51,4 millioner igjen på årets budsjett for den sosiale satsingen, skriver avisen.

Sosiale problemer

Mens Høyre-politiker Mehmet Kaan Inan reagerer på at midlene står ubrukt, bør den velfylte kontoen snarere sees som en mulighet til å skrote planer og vyer som beviselig ikke fungerer.

– Mange opplever at samfunnet jobber mot dem, ikke for dem. Byrådspartiene kommer i hver valgkamp til Mortensrud og lover masse ting, men sannheten er at de svikter alle i bydelen år etter år, sier Inan til Aftenposten.

Men hva med å stikke fingeren i jorda og innrømme at satsingsområdene politikerne peker ut reelt sett handler om å sminke grisen, og deretter starte på scratch?

Problemene i Oslo sør er, som Aftenposten skriver, nettopp «sosiale problemer». Det handler om høyarbeidsledighet, svake skoleresultater og kriminalitet. Men de politiske løsningene bommer på forståelsen av hva «sosiale problemer» reelt sett er.

En liten oppfriskning er på sin plass. Store norske leksikon definerer «sosial» på denne måten:

Sosial, brukes om noe som er knyttet til forhold mellom mennesker.

Et sosialt problem er å forstå som et problem knyttet til relasjoner eller samfunn heller enn til individer, og dermed kan «det sosiale» oppfattes som en kontrast til «det individuelle». Adjektivet «sosial» brukes også som beskrivelse av et individ som liker selskap med andre.

Når et problem er av sosial karakter handler det nettopp om forhold til andre mennesker eller forholdet til storsamfunnet. Utenforskapet består i manglende relasjoner til disse andre menneskene, som i dette tilfellet er det etnisk norske storsamfunnet. Skal man løse relasjonelle problemer er det helt nødvendig å jobbe relasjonelt, ikke med staffasje.

Derfor svikter integreringen

Risikoen er nemlig stor for at de over 50 millionene vil bli brukt på nettopp staffasje, og verken Høyre-politiker Inan eller MDG-byråd Hanna Marcussen evner å se det.

– Når det kommer til påstanden om at pengene ikke blir brukt, så stemmer det ikke. Men vi er opptatt av å bruke penger på tiltak som folk lokalt ønsker seg og har behov for, sier byråd Hanna Marcussen (MDG).

Marcussen sier kommunen jobber med tiltak «som kan bidra til at færre faller utenfor, og at flere kommer i jobb» og viser til prosjekter i barnehager, på helsestasjoner, i yrkesfaglig opplæring og blant unge som har sonet i fengsel.

– Men utfordringene på Mortensrud er kompliserte, og jeg er enig med Inan i at vi må samarbeide på tvers av politiske skillelinjer for å løse dem, sier Marcussen.

Hun viser også til at kommunen jobber med et stort utbyggingsprosjekt på Mortensrud.

– Her er det planer for ny fritidsklubb, skole og kulturskole, flere nye idrettsanlegg, lekeapparater og parker, omsorgsboliger, bibliotek og frivillighetssentral, sier hun til Aftenposten.

Men hva skal kulturskole og nyere skolebygg gjøre for et problem som i sin natur handler om relasjoner, i dette tilfellet innvandrerbefolkningens selvvalgte manglende relasjon til storsamfunnet? Ser ikke politikerne at det er nettopp relasjonen som må jobbes med?

Når man i tiår etter tiår starter i feil ende er det ikke rart at integrerings-etterslepet blir uendelig. Å lage pene parker og bibliotek og forvente integrering er omtrent like effektivt som å pynte huset til fest uten å sende ut en eneste invitasjon. Skal man ha fest er første bud at man kjenner noen man kan invitere, og deretter at man oppfører seg såpass som folk at gjester har lyst til å komme. Pynten er ikke engang nødvendig, den påvirker ikke relasjonen du har til gjestene.

Relasjonelle spilleregler

Sosial fungering forutsetter at det finnes noen felles relasjonelle spilleregler. Disse spillereglene kan i samfunnssammenheng kalles kultur. I Norge har vi etablert en voldsom tro på at det viktigste i enhver relasjon er å «bli sett». Avisene fylles av det, politikken fylles av det, men det mangler en etablert forståelse av hva begrepet egentlig innebærer. Det er synd, for det har gjort at begrepet har utviklet seg til å bety «du skal tåle en endeløs strøm av jamring fra meg og jatte med uansett».

Etter mange års arbeid som spesialpedagog og terapeut har jeg stor tro på å lytte til jamring, men bare inntil et visst punkt. Selvsagt skal folk få komme med alskens forferdelige livsopplevelser og nag til omgivelsene, men å få «tømme seg» bør innebære at det på et punkt er tomt. I Norge forventer vi ikke lenger det. Fra politisk hold sendes signaler om at jamringen aldri trenger å slutte, det avtales ingen tid for opphør og dermed heller ingen tid for å gjøre noe med selve årsakene til jamringen. Det er relasjonelt venstrehåndsarbeid, det er slapp «jeg synes synd på deg»-tilnærming og reelt sett en ovenfra-og-ned-holdning i møte med andre mennesker.

Samfunnets relasjon til ikke-vestlige innvandrere bærer preg av denne relasjonelle latskapen, den misforståtte godheten som pakkes inn i pene skolebygg og fritidsklubber, men som gir forutsigbar nulleffekt integreringsmessig. Bare se til bydel Fjell i Drammen, der har politikken og millionene blitt brukt i en årrekke, men utenforskapet er fortsatt like stort.

Ukultur

Dersom man forstår at kultur handler om felles relasjonelle spilleregler, forstår man også at ukultur handler om dysfunksjonelle relasjonelle spilleregler. Skal man endre ukultur må man endre de dysfunksjonelle spillereglene slik at de blir funksjonelle.

Lav arbeidsdeltakelse, dårlige skoleresultater og høy kriminalitet er utslag av ukultur. Ikke bare av innvandrernes medbragte ukultur, men av samfunnets politiske ukultur. To minus blir ikke alltid pluss, og ettertrykkelig blir det ikke god kultur av klanmentalitetens angstbiterske møte med ettergivende norske politiske frelserkomplekser.

Som i relasjoner med kunnskapssprik forøvrig, lik i relasjonen mellom foreldre og barn eller lærer og elev, er relasjonen mellom storsamfunnet og innvandrere preget av maktskjevhet. Men der vi enkelt evner å se at det er galt å overgi all makt til barn i foreldre/barn-relasjonen eller la elever bestemme hva undervisningen skal bestå i, evner vi ikke å se at vi som kunnskapssamfunn ikke bør overlate vurderingene av hva som er effektive integreringstiltak til innvandrere som mangler kunnskap om samfunnet de har blitt en del av.

Vel vitende om at vi har importert store mengder mennesker fra kulturer som ikke har gjennomlevd verken renessanse eller opplysningstid, må vi erkjenne at både ytringsfriheten, trykkefriheten, religionsfriheten, likheten for loven og demokratiske prosesser er ukjente størrelser som vi både må være stolte av og forfekte.

Innvandrere fra islamske land deler ikke vår intellektuelle historie der vitenskap, fornuft, frihet, toleranse og framskritt er idealer, men kommer fra en kultur der religionen ligger som en hindring for den samme opplysningen. Det skal vi forstå, men det er feilslått å gi denne gruppen definisjonsmakt over hva som er gode integreringsprosesser. Med utgangspunkt i klankultur er integrering per definisjon en uønsket størrelse, mens forfektelse av medbragte verdier er et medbragt kulturelt krav.

På samme måte som det stilles relasjonelle krav i andre asymmetriske relasjoner, må krav stilles til innvandrere for å sikre integrering. Kravene bør være forholdsmessige og kunnskapsbaserte, ikke falskt inkluderende i form av tidligere nevnt staffasje.

Slik bør 50 mill brukes

De over 50 millionene som byrådet har på bok kan brukes på konkrete, relasjonelle integreringstiltak som baserer seg på empiri vi ellers benytter både bevisst og ubevisst i kunnskapssamfunnet forøvrig.

  • Obligatorisk foreldrekurs
  • Obligatorisk bruk av barnehage fra fylte ett år
  • Faktabasert opplæring av barnehage-, skole-, barnevern- og helsestasjonpersonell om klankultur, negativ sosial kontroll og rasismebegrepet
  • Forpliktende meldeplikt ved mistanke om omsorgssvikt (ansatte vet allerede i barnehagen hvilke barn som viser tegn til å utsettes for omsorgssvikt)
  • Standardisert meldeplikt ved kunnskap om feriereiser med barn til opprinnelsesland
  • Aktivitetsplikt for alle utenfor ordinært arbeidsmarked
  • Fjern kontantstøtten
  • Krav om arbeidsdeltakelse/bestått norskprøve før utbetaling av barnetrygd etter barn nr. 2
  • Helkroppsundersøkelse av jentebarn
  • Hijabforbud i barnehage og grunnskole
  • Kvoter inn 50 prosent menn i alle stillinger i barnehage og skole

Forøvrig bør Handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer skrotes, da den verste diskrimineringen og hatet foregår innad i egen medbragte kultur. Norge er ikke et rasistisk land, men tvert imot et av verdens minst rasistiske. Opplevd «diskriminering og hat» handler ofte om helt alminnelige forventninger til fungering i en kultur innvandrere har søkt til og fått beskyttelse i. Integreringstiltak må speile ikke bare at innvandrere har ønsket seg hit, men kunnskap om hva vårt samfunn beviselig vet fungerer.

Forside: fotomontasje HRS