– Hvorfor skal denne gjengen, som ikke har et budskap av interesse for noen, få alt gratis? spør Aps Robin Kåss i Dagsrevyen i går, 2. innslag.
NRKs reporter peker på det faktum at Norge nettopp har delt ut Nobels fredspris til to journalister – i ytringsfrihetens navn: «Så sier du at de må betale selv, så de ikke får anledning til å snakke?» spør NRK Ap-ordføreren.
– Jo, det må være en grensegang. En rockekonsert og et russetreff må betale. Skal det ikke være noen grense? fortsetter Kåss. Han mener Stortinget bør sette en tydelig grense for hva en demonstrasjon kan koste i offentlige utgifter.
– Dette er helt grenseløst, sier Kåss. – At fire-fem mennesker skal kunne reise fra by til by, påføre alle andre hundretusener, kanskje millioner av kroner i kostnader. Det går rett og slett ikke an, fortsetter han.
Men Kåss for sterk motstand, først av den lokale politimesteren i Porsgrunn, som sier rett ut at å beskytte SIAN er en del av jobben til politiet.- Politiets innsats er prisen for å være et åpent demokrati, slår han fast.
En del av demokratiet
Kåss får også sterk motbør fra Anine Kierulf, førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo. Kierulf er lynende klar på at det ikke skal settes en grense for kostnader ved demonstrasjon: – Skulle man måtte betale for å demonstrere, kunne bare dem med ressurser nå frem gjennom den måten å ytre seg på. Det er helt klart ikke slik vårt demokrati er lagt opp, fastslår Kierulf.
– Kunne Stortinget satt en grense for hva staten skal dekke og ikke?
– Nei, ikke på den måten at man var avhengig av å betale for seg hvis man skal ytre seg fritt i det åpne rom. Det kunne ikke gjøres. Det er en hjemmel i politiloven til å søke refusjon for en type arrangementer, russetreff, konserter og andre ting, med det kan ikke brukes ved demonstrasjoner. Det er helt klart rettslig.
– Gjelder ytringsfriheten for alle, uansett hvilket budskap de skulle fremme? spør NRK.
Kierulf peker på norsk lovverk, der det går tydelig frem at det ikke er tillatt å true, fremme hatefulle ytringer eller oppfordre til vold.
– Men denne type budskap som SIAN fremmer, er stort sett lovlig, sier Kierulf. – Noen ganger trør de over en grense, men det er da noe som skal straffeforfølges i ettertid. Vi har ytringsfrihet i Norge, og vi har fravær av forhåndssensur i Norge. Vi må slippe ytringene frem før vi kan reagere på dem. Da kan vi mobilisere mot dem, som sosialt, som motdemonstrantene gjør, og også rettslig hvis de trår over strafferettslige grenser.
Problemet er motdemonstrantene
Så går Kierulf til kjernen i problematikken, også påpekt av SIANs leder i innslaget, Lars Thoresen.
– Det man kan spørre seg om i denne situasjonen her, det er jo hva det er som gjør at kostnadene blir så store. Akkurat på dette punktet har SIAN faktisk rett. Grunnen at dette blir så dyrt, grunne til at etterretningen er så voldsom i forkant, grunnen til at sikkerhetstiltakene er så store, det er ikke de få menneskene i SIAN som sier upopulære ting, det er motdemonstrantene, der det er mange fredelige mennesker, men også noen som ikke opptrer i tråd med loven. Det gjør at sikkerhetstiltakene blir så store.
Kierulf er tydeligvis ikke den som heier på de voldelige elementene blant motdemonstrantene.
– Det er veldig viktig at vi mobiliserer mot ytringer vi er uenige i. Spørsmålet er om dette er den beste måten å gjøre det på. SIAN får masse oppmerksomhet, vi tømmer politibudsjettene, avrunder Kierulf sitt resonnement og analyse.