HRS i media

Dagens Næringsliv synser om statsstøtte

Dagens Næringsliv synes det er godt at HRS “endelig” mister statsstøtte. Den tidligere konservative avisen støtter seg på venstreradikale Filter Nyheter og mener å savne rapporter de aldri selv har benyttet seg av. 

Kommentator Eva Grinde mener «det er på tide at HRS mister statsstøtten, men kjenner i liten grad til arbeidet HRS gjør. Hvorvidt hun har lest en eneste artikkel på rights.no vites ikke, men alle piler peker i retning av at hun ikke har det.

Kritikken framstår som et venstrehånds klipp og lim av kritikk hun har snappet opp i den politiske andedammen hun befinner seg i, i tillegg til å være et mislykket forsøk på kartlegging av våre privatliv.

Problemet med Human Rights Service er ikke at det er innvandrings- og islamkritisk, men kvalitet og form på det som produseres. De siste seks årene har organisasjonen degenerert til en innvandringskritisk og islamfiendtlig blogg. Hvorfor skal norske skattebetalere betale for det? spør Grinde.

Det Grinde har rett i er at HRS er kritiske både til den innvandringspolitikken som har vært drevet i årtier og til islam. Men fiendtligheten Grinde mener å vite vi besitter, finnes ikke. Det vi derimot besitter er vilje til å belyse at islam dårlig lar seg forene med demokratiske verdier.

«Synsing»

HRS’ islamkritikk omtaler Grinde som «synsing». Og nettopp her blir det interessant, for HRS har i forkant av DNs synsing om statsstøtten vært i dialog med «næringslivsavisens» kommentator og besvart hennes spørsmål om hvorvidt det er sant at HRS ikke har produsert rapporter siden 2015.

Vi svarte:

Det er uhyre interessant å se den enorme medieinteressen i dag for våre rapporter. Hvor var dere da det virkelig gjaldt, som da vi kjempet på vegne av typisk muslimske jentebarn for at de ikke skal bli lemlestet? Eller da vi avslørte at barn med innvandrerbakgrunn ble returnert til opprinnelseslandet for langvarige opphold, dertil på koranskoler? Som da vi også som første instans avdekket innvandringens astronomiske kostnader? Det har ikke minst vært medienes labre interesse for våre banebrytende rapporter (fortielse) som sammen med det raskere og raskere mediebildet har gjort at vi har prioritert om. Har DN oversikt over alle de andre organisasjonene på feltet og deres eventuelle rapporter og kvaliteten på dem? Disse eksempelvis får – tatt etter husken – langt mer enn HRS. Hva har de bidratt med av rapporter, dokumentasjon og vettuge analyser etc?

Men dette var ikke Grinde interessert i. Rapportene Grinde viser til har hun aldri såvidt oss bekjent benyttet seg av, til tross for at hun etterspør videre rapportproduksjon. Det har åpenbart ikke falt DN-kommentatoren inn at rapportene fremdeles har gyldighet og at medienes manglende bruk av dem gjør det tvingende nødvendig å belyse problematikken direkte til publikum via artikler forankret i bred formell kunnskap og erfaring fra feltet.

Nei, vi «synser», fastslår Grinde, som i stedet spør i beste Se&Hør-stil om hvorfor vi er tre ansatte, ikke fire, om hvordan vi har blitt kjent og om noen av oss bor sammen.

Venstreradikalt alibi

I den endelige kommentarartikkelen i DN skriver hun:

Det nye rødgrønne flertallet på Stortinget varsler nå at milliontilskuddet til nettstedet Human Rights Service skal fjernes. Det er ikke for tidlig. De siste årene er det Fremskrittspartiets relative forhandlingsmakt på Stortinget som har sørget for at HRS fortsatt er blitt holdt liv i med statlige midler.

 I et demokrati må det være romslig med plass til ulike aktører og standpunkter om det skal fungere. En stat som driver utstrakt sponsing av frivillige organisasjoner, som Norge, bør derfor bestrebe seg på å støtte bredt, og ikke bedrive «politisk korrekt sensur» i sin tildeling av midler. Men den bør bedrive kvalitetssikring.

Hadde Grinde tatt seg bryet med å besøke vår nettside ville hun raskt kunne slå fast at artiklene vi skriver i stor grad er forankret i offisielt tilgjengelig tallmateriale, i etterrettelige mediekilder og solid faglig forankring. Som eneste aktør i floraen av organisasjoner på innvandringsfeltet bruker vi nettopp statistikk, fagkunnskap og kontakt med publikum til å belyse registrerbare negative konsekvenser av innvandring og islams inntog i Norge.

Frp har altså de siste seks årene fått med seg Stortinget på å bevilge innpå to millioner kroner i året til innvandrer – og islamkritisk synsing. Faktasjekkeren Faktisk.no har en rekke ganger tatt organisasjonen i feil, forskere har påvist at den er en inspirasjonskilde for høyreekstremister, og i 2019 skapte HRS kontrovers ved å oppfordre leserne til å ta bilder hijaber og burkaer for å illustrere hvordan Norge forandrer seg, påstår Grinde.

Sistnevnte påstand er tilbakevist så mange ganger at vi ikke lenger kan mate med teskje de som nekter å åpne munnen, men det kan være av interesse å se hvordan andre tolker DNs valg av henvisninger. Høyre-representant Simen Sandelien synes lite imponert i sin kommentar til Grindes artikkel. På Facebook skriver han:

Det er egentlig ganske pinlig at Grinde benytter den venstreradikale bloggen Filter Nyheter, ideologisk venstreorienterte ekstremismeforskere og den notorisk ubalanserte faktisk.no som sannhetsvitner på HRS sin mangel på seriøsitet. Alt dette er ideologiske fiender av HRS som bærer på forkvaklede forestillinger om at hensikten med stiftelsen er å spre muslimhat. Disse påstandene er i mine øyne mye mer useriøse.

Drømmen om behagelig tenketank

Eva Grinde ønsker seg en tenketank som kan ta opp de ubehagelige sidene ved innvandring, skriver hun. Hun begrunner det med behov for forebygging.

Sett fra statens perspektiv er det viktig å forebygge menneskerettighetsbrudd i innvandrermiljøer. Det finnes flere støtteverdige måter å gjøre det på.

For eksempel kan man se for seg en seriøs og forskningsbasert tenketank. En frivillig organisasjon som gjennom praktisk feltarbeid bidrar til å endre eller påvirke holdninger i lukkede miljøer, burde også kunne gjøre seg fortjent til støtte, dersom den kunne vise til resultater. Eller en nettavis som basert på journalistiske prinsipper, tar mål av seg å sette søkelys på underdekkede tema, inkludert ubehagelige fakta og statistikker om innvandrergrupper.

Hvordan menneskerettighetsbrudd i innvandrermiljøer skal kunne forebygges uten at det skaper ubehag for noen har ikke Grinde noe svar på. Erfaringsmessig har slike forebyggende tiltak heller ingen påviselig effekt. Og nettopp derfor foreslår HRS gjentatt og til stadighet nødvendige tiltak på forebyggingsfeltet. Det er ikke HRS’ vilje det står på, det står snarere på politisk vilje til å stille krav til eksempelvis helkroppsundersøkelser eller reell omtanke for innvandrerbarn som utsettes for grov omsorgssvikt.

Du kan lese hele kap. 10 «Kjønnslemlestelse: En baby kan ikke sladre» fra Feminin integrering (2003) her

En annen faktor Grinde hopper bukk over er at «en seriøs og forskningsbasert tenketank» krever finansiering, og hvis hun har fulgt litt med i timen – ut fra journalistiske prinsipper – så vet hun at vår statsstøtte har vært i politisk spill mange ganger og noe vi aldri har tatt for gitt. Finansieringen vi mottar per idag har gjort HRS i stand til å ansette undertegnede, nettopp med vilje til og ønske om å utvide den faglige bredden i analysene vi produserer. Enhver som framsetter påstander om «fiendtlighet» og «manglende kvalitet» bør i rimelighetens navn evne å grave fram egne eksempler fra vårt arkiv på 12.845 publiserte artikler, snarere enn å gulpe opp det til kjedsomhet repeterte eksempelet alle andre medier allerede har brukt – og vi har tilbakevist. For øvrig bør Grinde se seg i speilet og vurdere egne journalistiske prinsipper ut fra sin vinkling, kildebruk og analyse av HRS. 

Uviljen

Høyres Sandelien påpeker også medienes manglende vilje til å stille seg bak et nødvendig oppgjør med ukultur i innvandrermiljøene.

Hege Storhaug har flere ganger lansert forslag til mottiltak som kan være egnet til å avgrense problemene, men debatten sporer alltid over på hva som er ubehagelig med tiltakene. Aldri har vi sett verken medier eller politikere melde seg på i den konstruktive samtalen om hvilke alternative tiltak som kunne virket istedenfor.

Spørsmålet er hvor mange andre i Norge som egentlig har lyst til å vie seg til å drive virkelighetsorientert og ærlig islam- og innvandringskritikk når belønningen er at man ikke blir finansiert, ikke blir hørt og dessuten må bo på hemmelig adresse på grunn av voldstrusselen fra islam.

Hvordan mener Grinde at vi skal insentivere de riktige og «seriøse» miljøene som hun drømmer om til å ville drive med dette? Det mangler hun svar på. Forstår hun ikke at det hun slutter seg til er et forsøk på knebling? spør han.

Jo, det forstår nok Grinde utmerket vel, og det passer henne antakelig som hånd i hanske å stille seg i køen av medieaktører som ønsker å dysse ned de negative konsekvensene av innvandring.

Så kan vi likevel ikke unngå å undres over at en næringslivsavis ikke viser interesse for de negative økonomiske sidene ved innvandring, men mest fascinerende er det likevel å registrere det mishaget kvinner generelt og Grinde spesielt har mot HRS. Å være kvinne og samtidig ikke være kritisk til islam er som Stockholmsyndromet, og vel så dét.