Statskanalen meldte tirsdag kveld at politiet har funnet foreldrene til 25 av 28 barn etter Kabul-evakueringen. Det er selvsagt en god nyhet at foreldrene er funnet, men samtidig står spørsmålene i kø, både om hva som skjedde i beslutningsprosessen om å ta barna til Norge, og ikke minst hvordan foreldrene kunne spores opp så raskt med de metodene politiet opplyser å ha brukt.
Det aller mest vesentlige er likevel spørre om hvorvidt evakueringen var til barnas beste, hva som skal skje videre med barna og hvilke konsekvenser evakueringen har.
Rørende, men…
Da bildene av soldater i uniform, med spedbarn i fanget, ble publisert i alle kanaler, var den norske responsen overveiende at synet var rørende. Det var det klassiske bildet av de store, sterke, snille som ivaretar de forlatte og hjelpeløse. Og dette er også sant. Det ligger mye empati bak en avgjørelse om å ta med barn fra vekk fra krig. Det vitner om beskyttelsesinstinkt og et ønske om å tilby barna et bedre liv.
Likevel er det noe som skurrer dersom man tenker grundigere gjennom situasjonen. Det mente også Monica Thallinger, barnelegen med lang erfaring fra arbeid i konfliktområder. Hun kritiserte norske myndigheter for å ikke lete fram foreldrene i Afghanistan og la barna bli værende med foreldrene sine.
@Utenriksdept @Forsvarsdep Når barn blir foreldreløse i konfliktsituasjon er det beste å gjenforene barnet med foreldrene. Ikke ta de med til Norge! Det finnes systemer for slikt i Afghanistan og Røde Kors er eksperter og ansvarlige for familiegjenforening. https://t.co/3uogZkUO84
— Monica Thallinger MD PhD (@MThallinger) August 22, 2021
Monica Thallingers innvendinger har blitt imøtegått av flere, og det er selvsagt ikke vanskelig å ha forståelse med at evakueringsmannskapene har syntes synd på barna og tatt dem med. Det gjenspeiler også noe hyggelig ved det norske sinnelaget at vi er villige til å redde barn, ikke bare voksne. Barn har stor egenverdi. Da VG publiserte saken om evakuering av barna på sin Facebook-side, ble kommentarfeltet fylt av forståelsesfulle nordmenn.
Ja, tenk om det var akkurat vi som opplevde dette. Men det er ikke akkurat vi som opplever dette. Og det er heller ikke akkurat vi som er barn. Vi er voksne mennesker. Vi er voksne mennesker med en antakelse om at vi kan gjøre en bedre jobb for disse barna enn hva foreldrene deres kan. Akkurat den antakelsen bør være et tankekors. Det er slett ikke sikkert vurderingen er feil, men den er utvilsomt en øyeblikksvurdering – basert på følelser.
En mann med utenlandsk navn i det samme kommentarfeltet kom med en betraktning som verken oppnådde hundrevis av likes eller hjerter, men som er verdt å reflektere over. Han påsto at europeere har en tendens til å se på barn som kjæledyr.
Mannen påpeker noe veldig vesentlig. Fra naturens side er det best for barn å vokse opp med biologiske foreldre. Mannen tar side med barnelege Monica Thallingers vurdering.
Kjæledyr-analogien er likevel det mest interessante her, fordi den er svært treffende og beskriver et fenomen som er kjent fra psykologien. Fenomenet er at vi anser mennesker vi ikke kjenner, men samtidig ikke er redd for, på en forenklet måte.
Mennesket er, enten vi liker det eller ikke, flokkdyr. Vi tilhører alle en flokk, og flokkene vi tilhører er ulike. Paul Bloom, professor i psykologi og kognitiv vitenskap ved Yale University, beskriver fenomenet på denne måten:
Generelt ser det ut til at vi reagerer på en bestemt måte overfor utgrupper (en annen gruppe enn den vi selv tilhører, min anm.). Vi tenker generelt sett på dem som som mindre komplekse, mindre kompliserte enn vi er selv.
Flere studier finner at det er mindre sannsynlig at vi tilskriver en utgruppe kompliserte følelser. Hvis gruppen utenfor er noen vi ikke liker, som vi er redde for, vil vi ofte se på tilhørerne av gruppen som villmenn.
Hvis utgruppen er noen vi liker, men vi ikke er redde for, anser vi ikke medlemmene av denne gruppen som motstandere, men snarere anser vi dem som barn.
Afghanske barn er definitivt tilhørere av en utgruppe, de er barn av en utgruppe.
Vurderingene
Når det vurderes riktig å ta barn med vekk fra både foreldre og hjemland til et fremmed land med fremmed språk og kultur, kan det selvsagt handle om «kaotiske tilstander» og «raske vurderinger». Men man kan ikke se bort fra at det også handler om rent biologiske, psykologiske vurderinger.
Strengt tatt er det kidnapping å ta med seg barn, som om man tar med seg en valp, slik mannen i kommentarfeltet beskriver det som. Hvorfor gjøres ingen innsats for å gjenforene barna med foreldrene i Kabul? Skal myndighetene ha oss til å tro at feltsykehuset i Kabul er så amatørmessig at det ikke fører journaler der barnas identitet og foreldres kontaktinformasjon er skrevet ned?
Er det troverdig at foreldrene til barna, som opplyses å ha vært innlagt på feltsykehuset, ikke har sett til barna sine når tilstanden i Kabul har vært som den har vært? Er det sannsynlig at alle disse foreldrene har vært uten telefon i flere dager slik at sykehuset ikke har klart å komme i kontakt med en eneste en av dem før evakuering? Taliban tok offisielt over Kabul den 14. august, mens evakueringsmannskapene forlot Norge for å bistå i landet to dager senere.
– Du kan sjølv tenke deg korleis det er å seie ja til han og nei til han. Dei fronta avgjerdene og fekk alle reaksjonane der og då, seier Bekk.
Han fortel at dei fleste av dei evakuerte barna hadde vore innom feltsjukehuset som Forsvaret drifta inne på flyplassen i Kabul.
– Det var ingen alternativ. Disse barna måtte anten evakuerast av oss eller av andre land, sier politiinspektør Håvard Bekk til NRK.
Men evakuering fra Kabul var både planlagt og kjent før selve evakueringen ble gjennomført. Det synes underlig at avgjørelsene skulle tas på øyeblikket i selve evakueringssituasjonen.
Finnes det en mulighet for at barna ble tatt med bare fordi mannskapene syntes det var snillest mot barna? Kan det med overlegg ha blitt vurdert at det beste var å ta med barna, og deretter åpne for familiegjenforening med foreldrene i Norge?
Man skal ha gode grunner til å rykke barn opp med roten og fjerne dem fra familie og hjemland. Talibans overtakelse av Kabul er definitivt en god grunn, men ikke god nok uten å gjøre forsøk på å finne foreldrene eller få deres samtykke.
Rask oppsporing
Da NRK tirsdag kveld meldte at nesten alle foreldrene til de evakuerte barna allerede er funnet, synes også dette noe pussig, ikke minst med begrunnelsene som gis. Det nevnes ingenting om sykehusets journaler. Derimot har foreldrene blitt funnet ved hjelp av ansiktssammenlikning.
Lone Dorthea Austad, politioverbetjent i Kripos, seier fleire av barna har blitt identifisert gjennom såkalla ansiktssamanlikning. Bileta blir analysert gjennom eit avansert datasystem og vurdert av spesialistar i Kripos, skriver NRK.
Måten dette har blitt gjort på er ved bruk av sosiale medier, forklarer politiet til NRK.
I fleire saker har dei fått hjelp av sosiale medium eller av bilete dei har funne i forbindelse med etterlysing av barna.
– Vi har også nytta oss av ansiktssamanlikning. Vi har sjølv teke bilete av disse barna og samanlikna med bilete vi har fått frå dei vi trur er foreldra. Dei barna som er attendeført med foreldre har vi teke DNA-test av, seier Bekk.
De samme foreldrene som har vært umulige å spore opp i Afghanistan har altså løpende tilgang på sosiale medier og etterlyser barna sine der. Man må gå ut fra at navnene fra sykehusjournalene har blitt brukt aktivt i oppsporingsarbeidet. Afghanistan har en befolkning på nær 40 millioner mennesker. Det skal godt gjøres å sammenlikne ansikter og finne rette foreldre på så kort tid uten annen informasjon enn bilder i sosiale medier.
Flere spørsmål
Uavhengig av vurderingene som er gjort før evakuering og for å finne barnas foreldre, er arbeidet nå straks fullført. Politiets lynarbeid har resultert i at de aller fleste foreldrene er funnet. NRK gjengir følgende informasjon om «Operasjon Reunite»:
Fire barn er attendeført til foreldra i Noreg. I to av disse saker var foreldra i Noreg, som i saka til fire år gamle Asia. I to andre saker blei barna transportert ut frå Kabul før foreldra, men foreldra blei evakuert nokre dagar seinare.
I dei fleste sakene der politiet har klart å spore opp foreldra, er foreldra andre stader på kloden:
- 15 barn har foreldre i Afghanistan
- To brør har foreldre i USA
- Eitt barn har ein forelder i Qatar og ein i Afghanistan
- I tre saker står politiet framleis utan spor.
Denne informasjonen utløser flere spørsmål enn den gir svar.
- Hvorfor i all verden er fire norske barn alene i landet foreldrene flyktet fra? Foretas noen form for barnevernfaglig vurdering av foreldrene før tilbakeføring av barna? Utløser denne kunnskapen om foreldrenes vilje til å la barna være i et land norske myndigheter har anbefalt å reise ut av for mange uker siden noen form for bekymring for foreldrenes omsorgsevne?
- Tilsvarende som i spørsmål 1 må man stille spørsmål ved de USA-baserte foreldrenes omsorgsevner når de forlater eget barn i et land som anses så farlig at ikke engang asylsøkere med endelig avslag blir returnert dit. Skal disse barna sendes til USA? Skal foreldrene hentes fra USA til Norge?
- Tilsvarende spørsmål 1 og 2 gjelder barnet med foreldre i hhv. Qatar og Afghanistan. Skal dette barnet returneres til Qatar? Skal foreldrene hentes til Norge?
- De 15 barna der foreldrene befinner seg i Afghanistan utløser rett til familiegjenforening. Hva skal norske myndigheter gjøre for å hente foreldrene, vel vitende om at Norge ikke returnerer barna til situasjonen i Afghanistan? Har foreldrene blitt informert i forkant av evakuering av barna? Har foreldrene samtykket til evakuering av barna? Har foreldrene «gitt bort» barna? Er barna i praksis kidnappet, altså evakuert uten noe forsøk på å finne foreldrene?
Traumer, traumer og traumer
Det hviler et stort ansvar på norske myndigheters skuldre hva gjelder de afghanske barnas framtid. Det er å anta at barna er påført traumer i Afghanistan. Å bli etterlatt på sykehus uten noen kjente rundt seg kan være traumatisk i seg selv. Å bli rykket vekk av mennesker som snakker et annet språk, fraktet til et annet land og bli plassert hos mennesker som er helt ukjente, er enda en traumatisk opplevelse.
Å skulle tilbakeføres til traumatiserte foreldre i et samfunn der heller ikke foreldrene har kulturelle eller språklige forutsetninger til å kunne integreres godt, med stor risiko for påfølgende oppvekst i utenforskap, er også potensielt traumatisk. Dersom foreldrene i realiteten ikke har omsorgsferdigheter som samsvarer med norske krav til omsorgsutøvelse, hva skal da skje? Skal barna da fratas foreldrene og plasseres i norske fosterhjem?
Menneskebarn er ikke hundevalper. De er nettopp mennesker. At kommentarfeltene velter over av mennesker som tilbyr disse barna et godt hjem løser ikke de grunnleggende etiske vurderingene bak hentingen av barna. At barna adopteres av nordmenn er også høyst usannsynlig.
Øyeblikksvurderinger av hva som er gode handlinger er ikke alltid gode. De kan få uoversiktelige, negative følger.