Mediekritikk

Mediene vil ha klima, ikke innvandring, som hovedsak i valgkampen

Gammelmediene har bestemt seg: årets valgkamp skal handle om klima. Innvandringspolitikk skal det overhodet ikke handle om, for det bryr ikke folket seg om lengre siden MSM har bestemt at det ikke kommer så mange innvandrere til Norge nå. Men så overtok Taliban Afghanistan, da kommer det kanskje mange likevel? Skjer det, vet vi hva mediene vil fokusere på: Mest mulig åpne grenser.

Etter FNs klimarapport har mainstream media (MSM) trykket på den røde knappen og videreformidlet rapportens funn som rene dommedagen. MSM har skremt vettet av mange barn og unge, som faktisk tror at verden vil gå under om få år – om vi ikke gjør dramatiske endringer i vår livsstil. Men vi kan vel tillate oss å tvile på om så mange i mediene har lest rapporten, for da ville «den røde knappen»-journalistikken fremstått som panikkanfall. For FN hevder selv at worst-case scenarioene er svært lite sannsynlig, men det er altså disse MSM blåser ukritisk opp.

Mitt poeng: hadde noen omtalt innvandringspolitikken i samme ordlag, ville det vært ramaskrik! Og godt er det, for skal vi faktisk få til en bærekraftig innvandringspolitikk nytter det ikke å falle ned i skyttergravene. Dessuten er det allerede fullt i disse skyttergravene – av politikere fra de fleste partier.

Er det ikke bedre?

Uredeligheten fra MSM er til å ta og føle på. Ingen av de etablerte mediene utviser en edruelig journalistisk holdning til innvandringspolitikken. MSM har en så innvandringsliberal slagside at svært få journalister eller kommentatorer klarer å sette innvandringspolitikken i en redelig kontekst. Det handler ikke om at journalister skal være ukritiske, men kritikken deres utøves konsekvent på oss som er innvandringsrealister.

Simen Sandelien (Høyremann, om det skulle ha noen interesse) kommer relativt jevnlig på sin Facebook-side med mediekritikk. Denne gangen har han fanget opp en VG-artikkel om Mahmoud Farahmand, 1.kandidat for Høyre i Telemark. Overskriften er langt på vei selvforklarende: «Høyre-topp: Vil ikke hente afghanere til Norge». Ingressen følger samme spor: Farahmand «frykter en ny flyktningkrise», men (denne slemme mannen) «vil ikke hente afghanere til Norge annet enn som kvoteflyktninger».

Det er her Sandelien fanger opp det han kaller «tullespørsmål» fra VG. For Farahmand mener, med utgangspunkt i Brochmann II-rapporten, at Norge ikke har kapasitet til å integrere så mange flere.

– Hvis vi ikke skal øke de økonomiske forskjellene, så er vi helt avhengig av å hente grupper vi klarer å integrere, gi jobber og utdannelse, sier han.

Nå tror jeg heller ikke at altfor mange i MSM har lest verken Brochmann I- eller II-rapporten, og hvis så er har i alle fall ikke VGs journalister (det er to på saken) forstått så mye av hva som står der:

– Er det ikke bedre å være litt dårlig integrert i Norge enn å sitte i en flyktningleir i Usbekistan?

Farahmand svarer saklig med at det «reelle alternativet for mange er mellom Afghanistan og Usbekistan. Det er ikke rom for alle seks millioner som bor i Kabul å komme til Europa». Men realiteter i innvandringspolitikken er ikke VGs sterke side. Som Sandelien påpeker, handler det om bedre – for hvem?

Jo, men restriktiv innvandringspolitikk handler om hva som fungerer for Norge, ikke om hva som hadde vært aller mest ideelt for utlendingen. Asylinnvandring er fenomenalt mye dyrere og risikopreget for Norge enn andre tiltak.

Bedre er ikke spørsmålet:

– Men det er kanskje ikke det landet (Pakistan, red.) som bør være det trygge tredjelandet for afghanere?

Tankegangen til VG synes å være at land som Afghanistan, Pakistan og Usbekistan, som til sammen huser nærmere 300 millioner mennesker (Pakistan alene rundt 217 millioner), ikke er beboelig. Derfor må Norge åpne hjertedøren og slukke lyset i toppetasjen, for kostnadene med den ikke-bærekraftige innvandringen er et ikke-tema.

Realiteter

Så har vi det evinnelige og repeterende temaet:

– Etter coronakrisen har det nesten ikke kommet noen?

Vi skjønner jo hva det sammenlignes med, folkevandringskrisen utløst i 2015, men hvor redelig er det? Og hva menes med nesten ingen? Vi kan la Sandelien svare:

Dette er rett og slett usant. Norge hadde en netto innvandring på omtrent 4000 mennesker fra Afrika og muslimske land i Asia (de vanskeligst integrerbare landene) i 2020. Nettoinnvandringen fra land utenfor OECD var på ca 6500 personer i 2020 (SSB, tabell 11327).

Selv under en periode med lockdown og omfattende reiserestriksjoner har altså tilsiget vært så omfattende at de akkumulerte byrdene for Norge er betydelige.

Nettopp, men disse «akkumulerte byrdene» eksisterer ikke i MSM. Sandelien fortsetter:

De statsfinansielle svekkelsene i 2020 for Norge ved nettoinnvandringen av 4000 personer fra Afrika og muslimske land i Asia er sannsynligvis på minst 80 milliarder kroner i livsløpskostnader. I tillegg kommer de ekstremt trege integrerings- og assimileringsprosessene for disse gruppene, samt økt bekymring for kriminalitet, segregering og religionskonflikt som slik innvandring medfører.

Det er vel bare å tilføye: slemme, slemme, mannen, som kommer med en slik realitetsorientering.

Slagsiden

Uansett er Simen Sandeliens poeng slagsiden i pressen. De innvandringsliberale slipper alltid unna kritiske spørsmål om de reelle utfordringer vi står overfor med den ikke-bærekraftige innvandringen. Alle som argumenterer for mer innvandring, være seg SV, Rødt, Ap eller Flyktninghjelpen, NOAS eller lignende, kan på inn- og utpust komme med de mest hjerteskjærende lidelseshistorier uten å bli konfrontert med fakta.

Men der SV, Rødt og Ap faktisk har et ansvar for å forvalte Norges økonomi til fellesskapets beste, kan selvsagt bare Flyktninghjelpen, NOAS og dets like dure på – de fyller jo bare egen pengesekk i tillegg.

Samtidig forblir MSM like ukritiske. Overnevnte trenger ikke fortelle hvor alle milliardene for den ikke-bærekraftige innvandringen skal tas fra og hva som da må bort- eller nedprioriteres. De trenger heller ikke forklare hvordan disse innvandrerne skal integreres eller hvor jobbene skal hentes fra. Ei heller hører vi om det er noe tak på hvor mange Norge skal ta imot. Er 10 – 20.000 av de minst integrerbare i året greit? Hvorfor skal ikke partiene og innvandringsliberale NGO-er konfronteres med konsekvensene for Norge med en ikke-bærekraftig innvandringspolitikk?

Vi husker da Finansavisens daværende Ole Asbjørn Ness og Kjelle Erik Eilertsen konfronterte Flyktninghjelpens Egeland med økonomi, der svaret burde vært gjort til latter over hele medie-Norge. Men nei, taust som i graven.

Nå var det ikke lett for VG å vippe Mahmoud Farahmand av pinnen (og det hjelper nok på at Farahmand selv er født i Iran, det er jo typisk en kvalifikasjon for MSM), fordi han har erfaringer som overgår journalistene, blant annet fordi han har tjenestegjort i Afghanistan for Forsvaret en rekke ganger.

Vi bør merke oss at stadig flere innser at skal vi hjelpe flest mulig potensielle asylsøkere og flyktninger, så er det nabolandene som gjelder. Og siden det er slik at vi som vil satse på naboland også må tegne og forklare hvilke naboland som er trygge nok, så er det å håpe at de som heller vil ta flest mulig hit må gjøre det samme og forklare detaljert hvorfor landene ikke er trygge nok.

I tillegg må vi ikke la oss forføre av det pinlige både-og (hente hit og hjelpe der), som de fleste partier og NGO-er snakker om. Det finnes ingen rasjonale for en slik politikk, dette står bare i veien for at vi kan etablere en bærekraftig innvandringspolitikk.