I en pressemelding fra Den afrikanske union (AU) datert 2. august avvises de danske planene om mottakssentre/asylmottak utenfor Europa:
«Den afrikanske union ser på lovforslaget med aller største bekymring og ønsker derfor å minne Danmark om deres ansvar for internasjonal beskyttelse av personer som har bruk for den beskyttelse som FN har fastsatt i flyktningekonvensjonen fra 1951, som Danmark har underskrevet», der de også minner om det afrikanske kontinent «har mye å vise verden, ettersom det sjenerøst fortsatt bærer byrden av 85 prosent av verdens flyktninger, ofte over lang tid».
Villet politikk
Som HRS har fortalt tidligere har den danske sosialdemokratiske regjeringen klart og tydelig sagt at de vil jobbe for asylmottak utenfor Europa. Det betyr at asylsøkere som kommer til Danmark vil bli sendt til det aktuelle asylmottaket, hvor de skal være mens asylsøknaden behandles. Det er blitt kjent at innvandring- og integreringsminister Mattias Tesfaye (S) blant annet har vært på besøk i Rwanda. I mai uttalte Tesfaye følgende:
– Vi har presentert vår idé om en ny asylpolitikk for en lang rekke land i og utenfor Europa. Og så har vi identifisert en håndfull land vi vil prøve å komme i dialog med. Jeg har ikke tenkt å si hvilke land.
Ifølge tidligere opplysninger fra Jyllands-Posten skal det være snakk om de fire landene Tunisia, Etiopia, Rwanda og Egypt. Men Etiopia skal ha trukket seg fra en slik avtale.
Opprettelsen av disse asylmottakene har vært sentral politikk for Socialdemokratiet siden 2018, da satt de i opposisjon. Etter at rød blokk fikk flertall ved valget i 2019, dannet Socialdemokratiet en mindretallsregjering. Men det er ikke mindretallet som har forhindret gjennomføring av disse planene, da planene har flertall i Folketinget.
Motstanden finner en derimot hos internasjonale aktører som EU-kommisjonen, FN og diverse NGO-er. Og nå altså også AU.
Nøkkelspiller
Ifølge Jyllands-Posten, betegnes AU som en nøkkelspiller for at Danmark kan skape og opprettholde «et bæredyktig og stabilt samarbeid» med det afrikanske kontinentet, slik det kommer frem hos den danske ambassaden i Etiopia.
AU ble opprettet i 2002, som en arvtaker av Organisasjonen for afrikansk enhet (opprettet i 1963). Den har 55 medlemsland, blant annet Rwanda. Ifølge Store norske leksikon bygger stiftelsesdokumentet på følgende prinsipper:
- landenes suverenitet
- respekt for eksisterende grenser
- respekt for menneskerettigheter
- innbyrdes afrikansk solidaritet
- koordinering av samarbeid
- ansvar for bekjempelse av krig og hungerkatastrofer
Men det som er verdt å merke seg er at AU (til forskjell fra den tidligere afrikanske enheten) ikke har noen bestemmelser om ikke-innblanding i «indre anliggender». Dermed er det nok en «over-statlig» aktør som kan stikke kjepper i hjulene for slike asylmottak i Afrika.
Rettferdig?
I pressemeldingen heter det videre at «forsøk og forslag om å etablere lignende ordninger i Afrika gjennom bilaterale ordninger» finner AU både bekymringsfullt og uakseptabelt. De ser det som trussel mot det afrikanske kontinentet, idet vestlige land kan få mer makt og kontroll.
Så kommer den sedvanlige argumentasjonen:
«Slike forsøk på å dempe migrasjonen fra Afrika til Europa er fremmedfrykt og helt uakseptabelt», fastslår AU.
Hva som er fremmedfiendtlig med å beskyttet eget land og egne borgere, burde AU svare for selv. Det er nokså utrolig at kontinentet som avgir migranter i stor skala forventer at Europa skal ordne opp i problemene de selv skaper. AU burde fokusere mer på bekjempelse av korrupsjon, fredsbevarende arbeid og familieplanlegging, slik at de i større grad klarte å ivareta egen befolkning.
I pressemeldingen viser det også til den (for noen) omstridte «Global Compact on Refugees» (FNs migrasjonsavtale, som også Norge har underskrevet), som blant annet har som mål å gjøre ulovlig innvandring lovlig. AU viser i denne sammenheng til at Danmarks ønske om asylmottak i Afrika ikke vil støtte migrasjonsavtalens prinsipp om «rettferdig byrde- og ansvarsfordeling».
Skal vi i det hele tatt snakke om «rettferdighet» burde vi diskutert hva som er en bærekraftig andel av ikke-vestlig innvandring i forhold til befolkningstallet og vi burde fokusert langt mer på ansvar, både for land som avgir flyktninger og det personlige ansvaret migranter har. Hvis man får opphold i Europa som flyktning oppleves det for eksempel ikke særlig rettferdig at de samme drar til hjemlandet på ferie. Det oppleves heller ikke spesielt rettferdig at så mange av asylsøkerne slett ikke har behov for hjelp etter flyktningkonvensjonens intensjon, men er økonomiske lykkejegere som Europa ikke får returnert fordi hjemlandet nekter å ta dem tilbake. Ja, så la oss diskutere hva som er «rettferdig».