Lara Logan ble verdenskjent da hun i 2015 skulle rapportere fra Tahrir-plassen i Kairo under demonstrasjonene mot Hosni Mubaraks regime, der slagord om frihet og demokrati ble ropt fra massene. 200 til 300 egyptiske menn gikk til angrep på henne, trakk henne vekk fra livvakten og fotografen hun hadde med seg, og forgrep seg så grovt seksuelt på henne.
Onsdag ga Lara Logan et intervju i Fox News, ledet av Tucker Carlson. Intervjuet handlet ikke om overgrepet på henne, men om tilstanden i Afghanistan. Og Logans analyser av den amerikanske tilbaketrekningen fra Afghanistan er svært troverdige.
Hun påstår at årsaken til at amerikanske styrker trekker seg ut, er at viljen til å fortsette ikke lenger er tilstede.
Vilje kontra evne
Logan er ikke i tvil om USAs evne til å knuse Taliban. Hun sier at amerikansk etterretning er mer enn godt kjent med at Taliban styres fra nabolandet Pakistan og at alle forsyningslinjene derfra er godt kartlagt. Viljen til å slå dem ned er derimot ikke til stede.
Uviljen til å knuse Taliban belyses også av forskerduoen Emily Prey og Kinsey Spears. I analysen What About The Boys – A Gendered Analysis of the U.S. Withdrawal and Bacha Bazi in Afghanistan illustrerer de hvordan krigen mot terror ble stadig vanskelige i en kultur der menneskerettigheter er så grunnleggende fraværende, og der klankulturen skulle fungere som allierte mot Taliban.
De to kvinnelige forskerne viser hvordan amerikanske tropper ble pålagt å overse afghanske alliertes omfattende seksuelle misbruk av guttebarn for ikke å skade gjenoppbyggings- og stabiliseringsarbeidet i Afganistan.
Jo større kjennskap amerikanske tropper fikk til afghansk ukultur, jo mindre ble viljen til å samarbeide med de afghanske nord-styrkene. For i motsetning til nord-styrkene, forbyr Taliban Bacha Bazi, den gamle tradisjonen som handler om at prepubertale gutter kles ut som jenter og opptrer som dansere. Og voldtas.
Styrtingen av Taliban i 2001 har gitt en framvekst av bacha bazi, og forekomsten, til tross for at den er offisielt forbudt, praktiseres i tiltakende grad og er sosialt akseptert. De siste 20 årene har overgrepene blitt grovere, og guttebarn både kjøpes og kidnappes for å være statussymboler for afghanske militære ledere. For et ukjent antall gutter ender overgrepene med at de blir drept.
Men parallelt med at amerikanske og vestlige styrker forøvrig må ha fått en tiltakende uvilje til samarbeid med disse aktørene, sier Logan i Tucker Carlson-intervjuet at uviljen til å gjøre noe mer i Afganistan enn hva som ble gjort, også var et valgt ståsted fra amerikanske myndigheters side, i og med at USA ønsker å opprettholde relasjonen til Pakistan.
Dermed finnes både politisk og operativ uvilje, men en felles vilje om uttrekning.
Naivitet og ønsketenkning
Når man lever med lokalbefolkningen får man et innblikk i virkeligheten som er helt annerledes enn den virkeligheten som er sett gjennom prismet av det politiske spillet, av elitens fester og alle de faktorene som gir et fordreid bilde av hva som foregår, sier Lara Logan, som insisterer på at lokalbefolkningens analyser ofte er både enklere og bedre. Det er de som lever i sin egen virkelighet som best forstår den.
Og å leve nord i Afghanistan er slett ingen ensartet opplevelse av å være undertrykket av Taliban. I Prey og Spears analyse fokuserer de på at lokalbefolkningen ofte er prisgitt lokale klanledere og deres kontroll, og det er nettopp disse som ble Vestens allierte.
En god oppsummering av dette bakteppet gis i Klassekampen torsdag av Øyvind Østerud, professor i statsvitenskap ved UiO, som skriver at Afghanistan-krigen inngår i et systematisk mønster av ønsketenkning og feilslått politikk.
Feilgrepet startet fra første dag høsten 2001. USA og vestmaktene grep inn i en borgerkrig og ville styrte Taliban-regimet ved hjelp av en tapende fraksjon, den såkalte Nordalliansen. Krigsherrer i konflikt med dominerende folkegrupper ble eskortert inn i regjeringskontorene i Kabul med amerikansk militærmakt i ryggen. De eneste eksemplene på vellykket opprørsbekjempelse vi kjenner, innebærer at makten kan overdras til lokale og nasjonale politikere med bred støtte i befolkningen. I Afghanistan var det motsatt.
Det er «viktig å erkjenne den mangefasetterte kjønnsdynamikken som påvirker det afghanske samfunnet, og som både åpent og stilltiende støtter Taliban i visse regioner», skriver Prey og Spears om afghanernes egenopplevelser.
Noen menn i de afghanske nasjonale sikkerhetsstyrkene (ANSF) anses nærmest som seksuelle rovdyr og er kjent for å utøve ulike overgrep mot lokalbefolkningen, skriver de.
Det er slik sett ikke rart at både de amerikanske styrkene, som utad skulle bære den manglende bekymringen for dette på vegne av det amerikanske militæret, og den afghanske sivilbefolkningen, fikk problemer med å anerkjenne det amerikansk-afghanske partnerskapet.
Både lokalt og sentralt ble ledende politikere sett som dypt korrupte, med god grunn. Den regjeringen som USA innsatte, ble nærmest betraktet som et Quisling-regime i store deler av landet. Den kostbare og høyt prioriterte oppbyggingen av afghansk politi, militærvesen og spesialstyrker ble en koloss på leirføtter. Avdelinger med altfor avansert utstyr, avhengig av amerikansk flystøtte, uten lojalitet til politisk ledelse, fiktive styrker for at ledere skulle svindle med overførte midler, desertering enkeltvis og i større grupper for et løfte eller en trussel. Den britiske offiseren Emile Simpson beskrev i en glimrende bok, «War from the Ground Up», hvordan afghanske allierte skiftet side og skjøt på utenlandske styrker bakfra, «green on blue» på fagspråket, skriver Østerud.
Bacha Bazi og Taliban
Mens Lara Logan – på overbevisende vis – sier at krigen i Afghanistan er skrivebordbyråkratenes krig, opprettholdt gjennom både demokratiske og republikanske sittende regjeringer i 20-årsperioden som har gått, av manglende interesse for Afganistan i seg selv, men med reelt fokus på Pakistan i regionen, bidrar Prey og Spears analyse til en forståelse av tiltakende manglende vilje til å kjempe denne krigen. De fokuserer på Bacha Bazi, tradisjonen der guttebarn danser og underholder velstående menn, og ofte misbrukes seksuelt.
Helena Edlund, som har tjenestegjort som soldat i Afghanistan, forteller at nord i Afghanistan utsettes 87 prosent av gutter for seksuelle overgrep av menn, mens blant pashtunerne skal anslagsvis halvparten av mennene misbruke gutter seksuelt, såkalt «chai boys» («tègutter). Kravet til jenters jomfruelighet, og den ekstreme kjønnssegregasjonen i landet, ligger til grunn for at voksne menn benytter guttebarn til «sexlek». Dette er så utbredt at det betraktes generelt som en del av afghansk kultur. Hvordan dette foregår, kan man se i dokumentaren, The Dancing Boys of Afghanistan.
Et avsnitt i Prey og Spears analyse forklarer hvordan Taliban kunne vokse seg store i Afghanistan mye grunnet nettopp bacha bazi.
Bacha bazi spilte en viktig rolle i fremveksten av Taliban. Etter hvert som krigen mot Sovjet tok slutt, hadde de islamistiske opprørerne makt, penger og våpen. De var i stand til å handle med betydelig oppslutning i mange deler av landet fordi de drev ut Sovjetunionen, som hadde prøvd og mislyktes i å gjennomføre upopulære økonomiske og sosiale reformer.
En ting som forble konstant under disse konfliktene, er rapporter om bacha bazi eller «chai boys» blant de islamistiske opprørsbefalene. Da sovjetiske styrker kom inn i landet og de islamistiske opprørene begynte, begynte opprørskrigere å se bort fra visse kulturelle og sosiale normer i Afghanistan. Rapporter om bacha bazi vokste, og handlet stadig mindre om historisk sentrert underholdning og mer om overgrep og seksuelt slaveri.
I de senere opprørsårene ville flere og flere krigere kidnappe unge gutter og beholde dem i militærleirene sine, der guttene nesten alltid ble seksuelle slaver for flere menn på en måte som ytterligere projiserte disse mennenes makt og status. Den offentlige og aggressive praksisen der militssjefer deltok i voldtekt av gutter i lokalsamfunnene sine, blir kreditert som en av årsakene til Talibans vekst og popularitet. Under opprøret ville Kandahars pashtunere si: «Når kråkene flyr over Kandahar, klemmer de en vinge over rompa, for sikkerhets skyld.»
Praksisen med de velståendes bacha bazi var av offentlig karakter, og det førte til en økning i lokal støtte til Taliban da gruppens grunnlegger, Mullah Omar, reddet en ung gutt som skulle bli voldtatt av to militssjefer. Taliban begynte å redde flere unge gutter og løse lokale tvister, og forsøkte gjennom dette å skille seg ut fra de som deltok i bacha bazi.
Prey og Spears har laget en tidslinje over amerikansk kjennskap til ukulturen de afghanske nasjonale sikkerhetsstyrkene dro med seg inn i amerikanske militærbaser, og hvordan amerikanske myndigheter forholdt seg til problemet.
USA klarte ikke å beskytte afghanske gutter mot overgrep fra sine allierte i regjeringen og sikkerhetsstyrkene, og Taliban har brukt dette til sin strategiske fordel. Mens milliarder av dollar ble brukt for å sikre at partnerskapet mellom amerikanske styrker og ANSF hadde tilstrekkelig kapasitet til å administrere og opprettholde intern sikkerhet i hele Afghanistan, ignorerte USA flere tilfeller av kriminell aktivitet og grove brudd på menneskerettighetene, inkludert seksuelle overgrep mot barn på militærbaser, oppsummerer forskerne.
Så kan man spørre seg om dette handler om naivitet i møte med afghansk klankultur eller om det handler om manglende vilje til å bruke utstrakt voldsmakt mot Taliban.
Villet politikk
Ifølge Lara Logan er alt som foregår i Afghanistan akkurat nå helt etter amerikansk politisk vilje. Hun sier at det som skjer er et villet resultat av intervensjonen i landet, og at ingen bør være i tvil om at USA har voldskapasitet til å slå Taliban hvis de ønsker det – den dag i dag.
Logan sier at de makthaverne som virkelig trekker i trådene (hun presiserer at hun ikke vet hvem de er), er fornøyde med at USA er ute av Afganistan – som tapende part.
– De kan gjøre akkurat hva de vil for å forandre på dette, de bare gjør det ikke. Og du ser det samme på flere arenaer. Du ser det på grensen mot Mexico, du ser det i forhold til kritisk raseteori, du ser det i forholdet til BigTech, du ser det på tusen ulike områder.
Ifølge Logan er det et enkelt regnestykke, og hun sammenlikner det med et ekteskap. «Dersom du ønsker en skilsmisse fra kona kan det være veldig mange årsaker til det, men dersom du plukker vekk alt det uvesentlige står du tilbake med en enkelt grunn», sier Logan, og mener at amerikansk politikk må forstås på samme måte. Politikerne pøser en haug informasjon over befolkningen, men i bunn og grunn handler det om en enkelt årsak. Det er en enkelt årsak som gjør at USA trekker seg ut av Afghanistan, og det er at de vil det, mener hun.
– De forteller deg ikke hvilken nasjonal sikkerhetsrisiko det utgjør å åpne grensene mot Mexico og slippe inn kartellene, de fokuserer utelukkende på det humanitære aspektet. De nevner heller ikke hva de sitter på av informasjon om Al-Qaida eller andre terrororganisasjoners litteratur eller kommunikasjon, der islamske fundamentalister feirer tilbaketrekningen fra Afghanistan som en stor seier. Og de forteller heller ikke hvorfor de lar Taliban sitte på avansert amerikansk militært utstyr som de sender over grensen til Pakistan, og hva verre er, forteller de ikke hvorfor de ikke stopper Taliban i å gjøre det. De nasjonale amerikanske sikkerhetsstyrkene og National Geospatial-intelligence Agency, som kontrollerer både satellitter og alle mulige apper, samt alle ulike deler av etterretningstjenesten, gjør at myndighetene kan overvåke hva Taliban gjør i sanntid. De ser at avansert amerikansk militærutstyr forsvinner over grensen til Iran og til Pakistan, og de gjør ingenting for å stoppe det. Hvorfor gjør de ikke det? Det afghanerne på sin side vil fortelle deg, er at USA velger dette utfallet.
Vanskelig å endre folk
Det man muligens kan oppsummere med er som følger:
Det er vanskelig å endre folk. Ubehagelig er det også, det betyr i småskala at noen blir lei seg og i stor skala at man må bruke grov voldsmakt. Begge disse virkemidlene er fullt tilgjengelige, men brukes ikke.
I Afghanistan er menneskerettighetene blant de dårligst stilte i verden. Misbruk av guttebarn er unektelig knyttet til andre former for menneskerettighetsbrudd. Men Bacha Bazi nevnes ikke, ei heller adresseres det i et pågående samarbeid internt i Afghanistan mellom vestlige styrker og ANFS.
USA har lenge nevnt «kvinners frihet» som en grunn til å bekjempe Taliban og bli i Afghanistan. Uavhengig av de faktiske årsakene, har det vært en kontinuerlig amerikansk tilstedeværelse i landet siden 2001, og kvinners rettigheter har konsekvent vært et talepunkt for amerikansk støtte til krigen. USA må imidlertid innse at praksisen med Bacha Bazi er fundamentalt skadelig for kvinners rettigheter fordi den forsterker tradisjonelle kjønnsnormer og den beryktede ideen om at «kvinner er for barn, gutter er til glede» i Afghanistan, skriver forskerne.
Den politiske viljen til å fokusere på humanitær lidelse, minoriteters rettigheter og krav til solidaritet, kamuflerer samtidig to forhold. Det ene er at kulturendring tar uhyggelig mye tid og intervensjon, det andre er at ved å unnlate å iverksette assimilerende tiltak, vil makt polariseres til de sterkeste kreftene i motkulturen.
Alle parter får det verre i en verden der det finnes massiv vilje til å gjøre «noe», men ingen vil bære ubehaget ved å gjøre det som reelt sett må til for å oppnå det ønskelige utfallet. Og visst var det et naivt prosjekt å intervenere Afghanistan dersom målet ikke bare var å slå ned terror, men å påføre klanfolket vestlig demokrati og frihetstanker de ikke ønsker seg. Nå får afghanerne det verre med islamske fundamentalister ved roret og Vesten utsetter sine borgere for betydelig forhøyet sikkerhetsrisiko ved å åpne grenser i solidaritet.
Det er et politisk spill der de endelige vinnerne unektelig har mest totalitære trekk, enten det er Taliban eller identitetspolitiske interessegrupper som vinner. Politisk ledelse er villige til å påføre seg tapet fordi de samtidig har tatt handlekraftige beslutninger bunnet i “godhet” – med positiv effekt på meningsmålinger – i beslutningsøyeblikket.
I etterkant er det beleilig å si noe om at “det er så komplekst”. Men Lara Logan har rett. Egentlig er det såre enkelt å vite utfallet av slike prosjekter. De svakeste taper. Det er øyensynlig dette paradokset hun ville belyse.