Douglas Murray er en britisk forfatter, journalist og politisk kommentator – kanskje best kjent for det norske publikummet ved boken The Strange Death of Europe, som ble oversatt til norsk og utgitt på Document Forlag under tittelen Europas underlige død. Murray startet tenketanken Centre for Social Cohesion, er direktør for Henry Jackson Society og er assisterende redaktør i The Spectator. Han skriver om nedleggelsen av den mest fremtredende muslimske organisasjonen som har argumentert for en progressiv, ikke-islamistisk islam, Quilliam, i The Spectator.
Douglas Murray skriver at den islamistiske feiringen av nedleggelsen av Quilliam – stiftet av blant annet Maajid Nawaz – er et problem det er verdt å merke seg.
Hvor er de moderate?
Murray påpeker at det er mangel på moderate muslimske stemmer i det offentlige rom, og mener det ikke handler om engelskmenns vrangvilje i møte med moderate muslimer. Tvert i mot ble Quilliam et etterlengtet innslag i den offentlige debatten da tenketanken ble opprettet i 2007, og framsto som en motpol til det Murray omtaler som muslimske ledere som ikke klarer å fordømme verken 9/11 eller angrep mot karikaturtegnere uten å legge til et «men».
De fordømmer kanskje drapet på karikaturtegnerne, men sier at blasfemi er en veldig alvorlig sak i islam, og at dette var noe de ikke-troende måtte innse. De pleide å fordømme ødeleggelsen av World Trade Center, men var på ingen måte mot terror hvis den var rettet mot Israel. Når de fordømte 7/7-bombingene, fortsatte de å fordømme britisk utenrikspolitikk og advare om «islamofobe» tilbakeslag. Den kumulative effekten som mange av oss følte, var at islam hadde større problemer enn mange var villige til å innrømme, skriver Murray.
Han påpeker også et annet problem ved islam i England: islamistene hadde brukt år på å organisere seg, mens de moderate, reformvennlige muslimene manglet organisering, samtidig som muslimer jevnt over ikke viste verken ønske eller vilje til å motsi de radikale.
Som eksempel på radikal islam i England viser Murray til Jamaat-e-Islami, en islamistisk gruppe som ikke gjør det særlig bra i pakistansk politikk, men som har fått bred oppslutning i pakistansk diasporapolitikk i Storbritannia, og dominerer en rekke av de gruppene som liker å framstå representative for muslimer.
Når Quilliam nå legger ned, er det nok en seier for radikal islam i England, sier Murray.
Britiske politikere tåkelegger
Murray sier at britiske politikere har vært islamistenes nyttige idioter snarere enn å støtte de reformvennlige muslimene som samlet seg i tenketanken Quilliam. Ikke minst var den enorme groomingskandalen et eksempel på politisk unnfallenhet og stigmatiseringsangst.
«Grooming er det høflige begrepet for massevoldtekt av tusenvis av barn i byer over hele England», skriver Murray, og trekker fram at Quilliam var den eneste politiske tenketanken med vilje til å påpeke at dette var et muslimsk problem, i og med at det hovedsaklig var muslimer som bedrev overgrep.
Dette antydet for både muslimer og ikke-muslimer at det var muslimer i dette landet som var villige til å stå opp mot disse problemene, ikke bare feie dem under teppet og fordømme folk som hadde lagt merke til dem, skriver Murray i The Spectator.
Både radikale islamister og britiske styresmakter var derimot opptatt av å tåkelegge at dette var problematikk knyttet til islam. Dermed ble Quilliam stemplet som islamofobe.
«Stigmatiserende og rasistiske»
Arbeidet Quilliam påtok seg med å rydde i eget reir, ble raskt stemplet som både stigmatiserende og rasistisk, og tenketanken ble utsatt for angrep fra både politisk venstreside og fra islamister. Mens de reellt sett hadde et ønske om å reformere islam og skille tro fra politisk ideologi, ble de selv beskyldt for å stå i ledtog med høyreekstreme krefter.
At verden vil bedras på denne måten er kjent også i Norge. Islamkritikere må tåle ekstremismestempelet også her, og stadig færre orker å stå i den offentlige skittstormen.
Det er interessant, denne uforholdsmessige skytsen, målrettet ikke bare mot reformatorer, men mot ekte fremtredende moderate innen islam. Hatet og giften rettet mot Nawaz og hans kolleger har vært eksepsjonell. De har bokstavelig talt måttet frykte for livet. Og hatet har langt oppveid ethvert mål rettet mot islamistiske grupper som opererer i Storbritannia. De moderate har absolutt blitt angrepet langt hardere enn Hamas-lederne som bor her. Eller Jamaat-typene og andre bakstreverske tribalister som styrer diskursen, oppsummerer Murray.
Et dårlig tegn
Murray peker på de siste ukenes hendelser i England, der en lærer har måttet gå under jorden etter å ha vist karikaturer av Muhammed i en undervisningstime. Murray viser til hvordan muslimene har organisert seg for å skremme både læreren, hans familie, sjefer og kolleger ikke bare til taushet, men til å unnskylde lærerens handlinger.
Vil det være kampanjer mot dem? Vil de «vanlige» muslimske organisasjonene gjøre noe for å nedskalere problemet? Som alltid vil de late som om de er meglere mellom mennesker som ikke kan forhandles med og staten.
Murray ser dystert på tiden som ligger foran oss.
Alle som setter pengene sine på islamsk reformasjon eller moderat islam som redder alle, bør tenke på Quilliams død. Noen av landets beste borgere, som tilfeldigvis også var muslimer, ga den islamske reformen et godt tilskudd her. Men det var de – og ikke deres kritikere – som endte opp med å være de viktigste å få fjernet. Ikke et godt tegn. Ikke et godt tegn i det hele tatt.