Det høres ut som en dårlig spøk, men dette er realitetene i Sverige. Konklusjonen i den vitenskapelige artikkelen, Swedish Gynecologists’ Positioning in Relation to Clitoral Reconstruction After Female Genital Cutting, er skremmende:
Det var stor variasjon i hvordan gynekologene posisjonerte seg mot CR (rekonstruksjon av klitoris, min anm.), og mange var skeptiske til de funksjonelle fordelene i forhold til seksuell helse. Dette vil sannsynligvis redusere kvinners tilgang til CR-kirurgi.
Medisinstudent Linn Levin gjennomførte dybdeintervjuer med åtte gynekologer i ulik alder, en mann og syv kvinner, fra to ulike steder i Sverige. Studien, som analyserer gynekologers holdninger til spørsmålet om klitorisrekonstruksjoner, viser at gruppen generelt kan deles i tre – de som er positive, de som er nølende og de som er negative. Og det er flest av de negative.
Bulletin.nu har intervjuet Malin Jordal, som har vært veileder for Levin under studien. Jordal er forsker og lektor i sykepleievitenskap. Hun sier til nettavisen at det var overvekt av gynekologer som var negative til klitorisrekonstruksjoner.
– Mange var veldig skeptiske, noen veldig negative og noen mente at kirurgi kunne være bra under visse forhold. Andre mente i stedet at klitorisrekonstruksjoner er kvinners rettighet, sier Jordal til Bulletin.
Dette er kjønnslemlestelse
WHO beskriver fire typer kjønnslemlestelse av jenter:
- Type 1: Klitoris (hode og forhud) er helt eller delvis fjernet (klitoridektomi)
- Type 2: Fjerning av klitoris og hele eller deler av indre kjønnslepper
- Type 3: Innsnevring av skjedeinngangen. Deler av kjønnsleppene (ytre og indre) skjæres bort og sys sammen slik at dekker skjedeinngangen. Ofte fjernes også deler av klitorishodet/forhud (infibulasjon)
- Type 4: Alle andre skadelige inngrep i kvinners kjønnsorgan av ikke-medisinske årsaker, f.eks. prikking, gjennomhulling, skjæring, skraping eller brenning.
I tillegg til å være et ekstremt smertefullt inngrep som utføres uten noen form for bedøvelse, er det potensielt dødelig og særdeles helseskadelig på både kort og lang sikt. Infeksjonsrisiko, smerter og vanskeligheter ved urinering, menstruering, samleie og fødsel er noen av følgene. I tillegg kommer de psykiske skadevirkningene.
Men mange kvinner og jenter har allerede blitt utsatt for praksisen. Som oversikten fra WHO viser, er 98 prosent av alle kvinner fra Somalia lemlestet, ofte på den mest gjennomgripende måten. De lever med ødelagte underliv og enorme plager. Særlig er infibulasjon livsvarig smertefullt for disse kvinnene, og det skulle bare mangle at de kvinnene som ønsker hjelp til bedre fysisk og psykisk helse ved rekonstruksjon av underlivet, blir tilbudt dette.
HRS har kjempet år ut og år inn – i 20 år – for at vergeløse jenter i Norge skal ha optimal rettslig beskyttelse mot kjønnslemlestelse. Det har de ikke hatt. Som Hege Storhaug skriver:
Europa har mislyktes totalt med å få bukt med denne kriminaliteten. Man har ikke vært fargeblind. Som i Norge, der eksempelvis foreldre slipper unna lovens lange arm ved å si at de ikke visste at deres norskfødte datter var blitt kjønnslemlestet, noe jeg gjennom mitt arbeid i HRS har opplevd flere ganger. Igjen ser vi et grelt utslag av at muslimer (for det er nesten kun de som praktiserer overgrepet) ikke likebehandles. De anses som svake, de kan ikke bedre. Det mest groteske resultatet er at barna ofres på foreldrenes kulturalter. Slik skyves barna ut av det nasjonale fellesskapet, som den kraftige advarselen i rapporten «Radikal generasjon» lyder. (Islam, den 11. landeplagen, s.312)
Gjennombruddet kom 22.10.2020, da avvergelsesplikten ble vedtatt som lov. Fra denne datoen plikter en mor, en far, en besteforelder etc. å hindre at slike overgrep skjer.
Den nye berøringsangsten
Det paradoksale ved avsløringene av gynekologenes skremmende holdninger til disse kvinnene, er at de kjønnslemlestede kvinnene straffes for å ville leve frie liv som alle oss andre. Lemlestelse er tilsynelatende ikke så grusomt som de fleste av oss mener.
Den grunnleggende politiske berøringsangsten hva gjelder kjønnslemlestelse, beveger seg over i et nytt stadium, der de lemlestede kvinnene ikke tilskrives vurderingsevne eller «riktige» motiver for å ønske rekonstruksjon av klitoris. Tvert i mot er venstreorienterte gynekologer negative til å henvise kvinnene videre til kirurgi. Og argumentene framstår langt mer politiske enn faglige. Bulletin gjengir samtalen med Malin Jordal.
Selv i dybdeintervjuene med gynekologene forteller en av dem motstanden mot å gi kvinner med kjønnslemlestelse henvisning. Ifølge gynekologen, hadde en kvinne med kjønnslemlestelse en gang henvendt seg til klinikken hennes for å spørre om muligheten for en klitorisrekonstruksjon. Gynekologen hadde da konsultert de mer erfarne kollegene som ba henne svare kvinnen at «det er ikke mulig å gjøre noe».
Studien viser også at noen gynekologer ikke er enige i at et lemlestet underliv vil svekke en kvinnes seksuelle nytelse betydelig, ettersom en del av klitoris fortsatt er i kroppen. Noen sa også at problemene er psykologiske og kan løses gjennom samtale. Videre mente noen kritiske gynekologer at kjønnslemlestede ble «utnyttet» av plastikkirurger som ved hjelp av media hadde fått kvinnene til å tro at en slik operasjon var nødvendig for å «bli hel».
«Den lille derten»
Det minner ikke rent lite om forestillingen om at «alle kulturer er like verdifulle». Når medisinske nyvinninger har kommet så langt at det faktisk er mulig å rekonstruere klitoris og gi lemlestede kvinner muligheten til både seksuell nytelse og et mer alminnelig utseende underliv, tillegges de lemlestede å «la seg utnytte av mediefokus på kropp». Det er absurd å vise så utstrakt lite omtanke for pasienter at man heller benytter muligheten til å fremme egne politiske forestillinger.
Påstanden om at det ikke svekker kvinnens seksuelle nytelse å få skåret vekk og sammensydd eget underliv, er rett og slett uhyrlig.
Ikke at vi ikke har hørt disse kulturrelative påstandene før – de fleste vil minnes Hege Ulsteins kommentar i Dagsavisen i 2010, der hun omtalte klitoris som «den lille derten» og påstår at motstand mot lemlestelse er tegn på imperialistiske holdninger og rasisme (et innlegg som for øvrig Dagsavisen har fjernet).
Men hvordan kan vi være skråsikre eksperter på noe som tilhører en helt annen kultur enn vår egen? Er kanskje de vestlige feministenes insistering et eksempel på rasisme, paternalisme – tankegods vi trodde hørte kolonitida til? Frarøver det kvinner stoltheten over sin egen kropp og tvinger det dem til skam?
Spør de lemlestede
Kjønnslemlestelse er et omfattende problem, også i Norge. De særs få anmeldelsene som foreligger er knapt toppen av isberget. Norsk kunnskapssenter om vold og traumatisk stress anslår følgende i en rapport:
Rundt 17 300 jenter og kvinner er estimert å være utsatt for kjønnslemlestelse før migrasjon til Norge, og rundt 2 prosent (44 467) av den norske befolkningen kommer fra land som praktiserer kjønnslemlestelse.
Det er ikke alle lemlestede kvinner som verken vet om muligheten for rekonstruksjon eller tør å tenke på muligheten. Men for de kvinnene som klarer å løsrive seg og ønsker å være frie til å leve som alle andre kvinner i Vesten, er det opplagt at de bør få henvisning når de ber om det.
Bulletin har intervjuet «Amina», som ble lemlestet to ganger i oppveksten, siste gang som tolvåring, da klitoris og indre og ytre kjønnslepper ble skåret bort, og hun ble sydd igjen. Etter at hun kom til Sverige har Amina blitt «åpnet», men også hun har gjentatte erfaringer med at gynekologer nekter å gi henne henvisning til kirurg for rekonstruksjon av klitoris.
Etter å ha mottatt et nei fra Amel-klinikken, henvendte hun seg til en annen lege, som til slutt ga henne en henvisning. Operasjonen gikk raskt, under to timer. De to første dagene stakk det i underlivet, men så gikk det, sier hun.
– Jeg var fornøyd fordi legen fjernet alle arrene. I ti år, fra jeg hadde mitt første samleie til jeg ble operert, hadde jeg knapt noen følelse. Nå føles det bra. Hvis jeg hadde ti prosent følelse da, har jeg kanskje 70 prosent nå, sier hun.
Ingen angrer
De positive erfaringene deler hun med mange.
Malin Jordal sier til Bulletin at ingen av respondentene i et intervju med nesten 20 kvinner angret beslutningen om rekonstruksjon, til tross for at ikke alle hadde fått like gode resultater.
– Noen kvinner hadde et «revolusjonerende» bedre sexliv. De kunne få orgasme som de aldri hadde hatt før. Noen følte en liten forbedring eller syntes det så estetisk bedre ut. En kvinne sier at hun ble overfølsom. Andre har kanskje ikke følt mye forskjell, eller hadde håpet på mer, sier hun.
Til tross for blandede erfaringer og til tross for at Malin Jordal prøvde å «fiske etter negative historier», sa ingen av kvinnene at det hadde blitt verre for dem etter operasjonen.
Det er fristende å be de politisk korrekte gynekologene spre bena og gjennomføre barberbladkirurgi med påfølgende gjensying slik at de virkelig kan bevise hvor lite ødeleggende slikt er. Men vel vitende om at ingen av kulturrelativistene selv ønsker å utsettes for lemlestelse, men kun ønsker å relativisere ekstrem voldskultur, nøyer vi oss med å konkludere at politisk aktivisme umiddelbart må ut av gynekologkontorene. Det står om liv og helse – og frihetsverdier.
(Illustrasjonsfoto hentet fra The Guardians kampanje mot kjønnslemlestelse)