Den eminente Natalie Holland har malt et bilde av en lysebrun kvinne i en reiseklar posisjon med koffertene pakket og klar, ja selv «amerika-kofferten» med sin historie er kommet med (illustrasjonsfoto). Bildet heter «The Traveller» og forteller kanskje mye om vår tid.
Hvis vi ser bort fra disse koronatider, så kjennetegnes tiden av en bedre økonomisk og teknologisk situasjon stort sett over hele verden – som igjen gjør langt flere i stand til å forflytte seg over store avstander. Det handler om innvandring, arbeid, utdanning så vel ferieturer, som gjerne kan ende med transnasjonale familieetableringer. Vi blandes og mikses (om ikke alle grupper like mye). Siden det (igjen) er blitt legitimt å snakke om svart og hvit (hudfarge), så har kanskje Holland fanget tidsånden: over tid blir vi alle mørkere, kanskje det man kan definere som lysebrune.
Selvsagt er vi en verden i forandring. Lille Norge med litt over 5 millioner innbyggere, der stadig færre er etnisk norske, endres raskt. Det samme gjør Europa med sine i overkant av 746 millioner innbygger. Men mens fruktbarheten går ned i Europa, skilter både Afrika (over 1,2 milliarder innbyggere) og Asia (over 4,5 milliarder innbyggere) med langt høyere fødselstall.
Gjør det så noe av vi alle blir lysebrune? I min optikk: nei. For det handler ikke om hudfarge, det handler om helt andre størrelser. Det handler om grunnleggende frihetsverdier, om selvforsørgelse, men mest av alt om samfunnets sammenhengskraft.
Nettopp at vi er inne i en tid med store og raske forandringer krever at vi er bevisst hva vi vil og hva vi skal bevare. Hva vi ikke vil gå på akkord med, hva vi krever at vi som samfunn står samlet bak. Akkurat det blir stadig vanskeligere, på grunn av økende antall «minoritetsgrupper». Minoritetsgrupper som ikke bare krever anerkjennelse, men som krever særrettigheter i kraft av å være en minoritet.
Flytende kjønn
Det er dette som er ett av vår tids største dilemma – det som kan fanges inn i identitetspolitikken. Titter vi igjen på illustrasjonen til denne saken, kan vi spørre oss: Støter vi noen ved å titulere vedkommende som en kvinne? Kanskje Holland også har fanget tidsånden her, da ved den nøytrale tittelen «The Traveller». For nå er også begrepet «kvinne» fanget inn i identitetspolitikkens klamme grep med sine utflytende grenser.
Kvinne (og mann) er gått fra å være en universell biologisk kategori til å bli et ekskluderende begrep. Vi har fått det «flytende kjønn», en bevegelse oppstått i USA og Canada, og importert til Europa.
Her står ikke minst den amerikanske psykologen Judith Butler sentralt. Om du er jente eller gutt, kvinne eller mann, er ikke lenger en biologisk selvfølge og en fysiologisk realitet. Kjønn er en sosial konstruksjon, fastslår Butler. Kjønn er kun formet av sosiale, psykologiske og kulturelle kategorier, som igjen fikk Butler til å lansere queer-teorien, som et paraplybegrep for nettopp å utfordre (og problematisere) oppfatninger og opplevelser av kjønn og seksualitet.
«Det flytende kjønn» er på mange måter et passende begrep, ikke for hva det er tenkt å fange opp, men fordi det forteller om det grenseløse. «Et flytende kjønn» er ikke nødvendigvis homofile, lesbiske, bifile eller transseksuelle (at kjønnsidentiteten ikke passer med det medfødte kjønn), men alt og egentlig ingenting. Det du til «enhver tid måtte oppleve deg som»-idé. Det er identitesproblematikk på sitt verste, da ingen kan stille spørsmål ved eller nekte for hva en «måtte føle». Derfor skal biologiske menn som føler seg som kvinne kunne konkurrere i kvinneidrettsgrener eller sone i kvinnefengsler. Han kan skifte personnummer som responderer med kvinnekjønn og skifte tilbake ved endret behov. Han (eller hun) ønsker å bli titulert som hen.
Derfor må kvinne-begrepet, som ekskluderende begrep, kjønnsnøytraliseres. Vi får folk som menstruerer, folk som bruker tamponger, folk med livmor, fødeforeldre og brystmelk er menneskemelk. Barn i barnehager og skoler blir konfrontert med hvilket kjønn de føler seg, og det kanskje før de samme barna har noen bevisst oppfatning av verken kjønn eller seksualitet.
Alt for ikke å støte «noen» minoriteter. Hvor mange? Vel, det snakkes det ikke så høyt om. De som bekjenner seg til det flytende kjønn teller ikke mange. Den danske SEXUS-undersøkelsen (2019) viser at godt over 99 prosent av danskene har en kjønnsidentitet som korresponderer med deres biologiske kjønn (såkalt cis-kjønnet).
Queer-ideen ødelegger ikke bare for den tidligere anerkjennelse- og likestillingskampen for såkalte skeive, den ødelegger også for kvinnekampen. For nå skal det være «kjønnskamp» uten definert kjønn. Men mest av alt er denne nye trenden ekstremt samfunnsnedbrytende.
Rett og slett fordi ulike minoritetsgrupper krever radikale endringer i samfunnet for å få tilfredstilt egne særrettigheter.
Toleransen for intoleransen
I et par tiår har HRS stått på barrikadene for kvinner og barn fra kulturer som ikke nyter godt av de frihetsverdiene som er kjempet frem i Vesten. Vi har således forbeholdt oss retten til å påpeke kulturforskjeller, og pekt på hvor vår kultur er overlegen. For alle kulturer er slett ikke like gode, noen er bedre enn andre. Derfor kritiserer vi praksiser som for eksempel tvangsekteskap, arrangerte ekteskap, kjønnslemlestelse, sosial kontroll, voldelig barneoppdragelse, flerkoneri – og vi kritiserer islam, nettopp fordi frihetsverdier som likestilling, likeverd, religiøs frihet og ytringsfrihet ikke er kompatibel med islam. Vi skal ikke ha kjønnssegregert undervisning, tildekking av kvinner i det offentlige rom, såkalt halalsertifisert mat for alle eller «halallån» eller hva det måtte være – tilrettelagt av samfunnet – for å tilfredsstille noens særkrav.
Vi kritiserer det ikke fordi vi er motstandere av innvandrere eller misliker muslimer, som noen gjerne vil ha det til, men vi løfter blikket og analyserer virkningene på samfunnet. Så også med identitetspolitikken, som med raske skritt beveger seg i en retning med krav om å tolerere intoleransen og antidemokratiske strømninger.
Et moment er kravet om LHBTIQ-rettigheter (lesbiske, homofile, bifile, transpersoner, intersex, gueer), som jeg betviler alle under denne betegnelsen opplever seg bekvem med, men som også sier sitt: noen kupper det offentlige rom og den offentlige samtalen. Nylig kom for øvrig EU-parlamentet med en støtteresolusjon til LHBTIQ-personer, der det heter at EU er en «frisone» i menneskerettighetenes navn. Så kan vi jo tenke oss at en slik «frisone» er ment i betydningen at en skal få leve i fred uansett legning, men spørsmålet er om ikke en del forkjempere for LHBTIQ-rettigheter heller betrakter det som et fripass til en «kamparena». På akkurat samme måte som BLM-bevegelsen har inntatt offentlighet med krav om at hvite skal beklage sin «hvite overmakt» eller kravet om avkolonisering av Vestens akademia. Eller at poesi forfattet av en svart, må oversettes av en annen svart, jamfør bråket rundt den amerikanske poet Amanda Gormans dikt. Kritiserer du noe av dette, er du per definisjon rasist, og uansett så eksisterer en «strukturell rasisme», visstnok også i norsk idrett, bekreftet av kulturminister Abid Raja (V).
Rådvill
Vi er nok en del som opplever oss en smule rådvill over utviklingen. Det er som å være vitne til et samfunn som går i oppløsning. Imens kommer det bare flere og flere minoritetsgrupper til, ikke minst av innvandrergrupper som vi bruker milliarder av kroner årlig for å ta fullverdig del i samfunnet. Det gjelder kanskje særlig kvinner fra patriarkalske kulturer som er i startgropen av å kunne bestemme over egen kropp og psyke, å kunne forlate hjemmet som mor og husmor for å ta seg lønnet arbeid, altså det som kan betegnes som grunnleggende menneskerettigheter.
Det er som Ali Aminali (rådgiver, radiovert, forfatter) sier i en kronikk i Berlingske:
For den ressurssvake minoritetskvinne er hver dag en kampdag. Når de deler sine historier blir de enten kritisert for å hjelpe den politiske høyresiden eller beskyldt for å lyve. I stedet går det ros og klapp på skulderen til dem som kun risper i overflaten, som snakker om små kulturforskjeller og ellers klager over hets mot muslimer.
Også her er det noen som har kuppet det offentlige rom og vi har tolerert intoleransen, til tross for at vi vet bedre. Det har ikke vært noen suksess. Åpenhet om «det nye», som for eksempel å spørre folk hvor de kommer fra, kan få noen ned i offerrollen. Det er deg som spør, det er noe galt med eller som trør feil. Det samme gjelder for andre typer «annerledeshet», som ikke-binære Jane (24). Jane-Victorius G. Bonsaksen forteller i P3 hvor «lei hen er av å forsvare seg». Det er Jane sikkert, men like sikkert er det at skal Jane og likesinnede oppnå forståelse kan de ikke bare forlange, men de må fortelle og forklare – i toleransens navn. Å angripe, som i Janes tilfelle, mediene for å føre debatten på «feil premisser», fremstår heller som at Jane ikke er trygg på seg selv. Man merker godt forskjellen på Jane og Maria Zähler (28). Maria står på 4.plass for Oslo FrP og er trans, der det nettopp er denne koblingen som er interessante for TV 2: Hvordan er det å være trans i FrP? Maria har imidlertid ingen behov for å flagge transproblematikk, samtidig som hun aksepterer realitetene i eget liv. Men hun er Maria og vil snakke politikk. Hun er trygg på seg selv – og det er tillitsvekkende.
Så kan det være at vi alle blir lysebrune i huden etterhvert, men noen flytende kjønn blir vi ikke. Da må ikke samfunnet bli så rådvill at vi innretter oss etter særkrav og antidemokratiske strømninger.
(Illustrasjonsfoto av «The Traveller», gjengitt her med Natalie Hollands tillatelse. Maleriet er i privat eie)