Den folkekjære og kritikerroste Oslo-forfatteren Lars Saabye Christensen skrev veldig presist om woke-kulturens ødeleggende effekt på litteratur og kunst i en kronikk i 2017, og kalte resultatet for «et langsomt dødsleie»:
Det er en slags hvitvasking av kunsten som skal forsikre om at ingen blir krenket, støtt, ukomfortabel, skjelven, mo i knærne, ekskludert, i det hele tatt ille berørt. Man ser det på amerikanske universiteter. Dante må utstyres med advarsel: ikke for sarte sjeler. Oscar Wilde får snart 18-årsgrense. Mark Twain kan fremkalle latter: pass på, le med munnen lukket. Idealet: den høflige tomheten. Vi morer oss ikke til døde. Vi skal i stedet kjede oss til det. Det er et langsomt dødsleie.
Slik tidligere tider utrettelig kunne lete etter det usømmelige, er det nå utsagn, påstander og framstillinger som muligens kan krenke en såkalt sårbar gruppes stolthet, identitet eller følelser som det jaktes på og slås ned på.
Woke-kultur kan forklares som et fenomen der oppmerksomheten på at ytringer kan virke sårende, krenkende, belastende har blitt sykelig og allestedsnærværende. Woke-innstillingen, om den brer om seg, ender i cancel culture, som har fått en rekke forslag til oversettelse til norsk: kanselleringskultur, utfrysingskultur, gapestokkultur eller utestengingskultur.
Deplatforming er et begrep som hører til i samme vokabular, og som på norsk gjerne kalles scenenekt: «Kontroversielle» personer skal ikke inviteres til foredrag og paneldebatter, ikke intervjues av medier og deres åndsprodukter skal ties i hjel. Det er særlig venstresiden som står bak fenomenet, men den finnes også i kristelige miljøer.
Heldigvis møter dette nokså nye angrepet på en fri ytringskultur motstand, også her hjemme.
En illiberal vind
Rådgiver i Civita, Eirik Løkke, advarer i en ny bok mot å importere woke-kulturen. I et intervju med Minerva sier han at rasismeparagrafen bør skrotes, den brukes til å stoppe relevant debatt. Meningskorridoren smalner etter press fra den kulturelle venstresiden, det blåser en «illiberal vind»:
Løkke presiserer at ytringsfriheten rent juridisk stadig står sterkt i Norge. Men det betyr ikke at den reelle ytringsfriheten står like sterkt, fortsetter han, og peker på amerikanske fenomener som cancel culture og deplatforming – som han mener også er i ferd med å komme hit til oss. (…)
Løkke frykter at den trangere ytringskulturen vil få sitt utslag i at kategorien «hatefulle ytringer» vil bli bredere. Han argumenterer derfor, nærmest som et preventivt tiltak, for å fjerne rasismeparagrafen.
Problemet når man utvider kategorien «hatefulle ytringer» i et klima dominert av woke-kultur, er at man umuliggjør det vi med Jürgen Habermas kan kalle en herredømmefri offentlig samtale – og dermed undertrykkes synspunkter og fakta som kan vise seg å inneholde hele eller deler av en sannhet som ennå ikke er erkjent.
Det er nemlig faren ved å undertrykke ytringsfriheten: Sannheten kan ofres på korrekthetens alter. Jorden ville forblitt flat og jorden ville forblitt sentrum i universet om man historisk hadde latt de lettkrenkede bestemme.
Løkke er bekymret for at meningskorridoren bare skal bli trangere i årene som kommer, og at det som driver utviklingen er en woke venstreside, og «som forsterkes av ledere som sparker ansatte som mener noe utenfor denne korridoren, etter press fra de «woke» – eller at de ansatte selvsensurer seg selv for ikke å miste jobben», som han sier.
Det koster
Ytringsfrihet er ikke nødvendig for å tillate høflighetsfraser og gjentakelse av ortodokse eller konvensjonelle synspunkt. Ytringsfrihet skal beskytte frimodige, kontroversielle påstander om offentlige, relevante tema.
Å bruke «jeg/vi er krenket!» som argument mot ytringsfrihet viser at man ikke forstår konseptet ytringsfrihet i en liberalt, demokratisk rettsstat. Man har heller ikke forstått konseptet om man mener ytringsfrihet beskytter utsagn som at «mora di er ei hore»; hva en bestemt mor er eller ikke er, har ikke offentlig interesse, og er ikke beskyttet av ytringsfriheten.
Anine Kierulf er som jurist opptatt av ytringsfrihet og dens vilkår. Hun trekker inn en meget stor gruppe i samfunnet – nemlig alle ansatte, alle som forholder seg til en arbeidsgiver – som i praksis kan ha sterke begrensinger på ytringsfriheten sin.
Til Dag og Tid uttaler hun seg om ytringskulturen, som er noe annet enn den formelle ytringsfriheten. Ytringsfriheten står sterk juridisk i Norge – men alt er ikke sagt med det:
Kierulf vedgår rett nok at denne fridommen rettsleg sett hos oss er blant dei betre i verda. Men måten ytringsfridommen speler seg ut på, handlar ikkje så mykje om rettsreglar som om ytringskultur. Korleis folk opplever ytringsfridommen, eller mangel på han, er noko heilt anna enn kva rettsreglane seier han skal vere.
– På ein del arbeidsplassar, både private og offentlege, er opplevinga av kva lojalitetsplikta til arbeidsgivar krev, ganske stor – både frå arbeidsgivar og frå arbeidstakar. Men opplevinga av kva ein eigentleg har lov til å seie, er ikkje så stor. Det gjer noko med korleis vi får – eller ikkje får – tilgang til den innsikta som lærarar, sjukehustilsette, kommunetilsette og alle som forvaltar makt og kunnskap på våre vegner, har. Ofte får dei ikkje bidra med sine innsikter i det offentlege ordskiftet på det viset dei kunne ha gjort.
Så må det også sies, at frimodige ytringer aldri er gratis, aldri gjør man seg populær i alle kretser. Kierulf sier helt korrekt: «Mangelen på mot er eit ytringsfridomsproblem som alltid vil vere der. Det kostar å stå for noko.»
Benektelse er en del av problemet
En som også er opptatt av de negative konsekvensen av woke-ideologi på ytringsklimaet, er politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim. Han er bekymret for stempling og utestengelse, og at for mange benekter at utviklingen alt er i gang:
Det mange benekter, er at dette allerede på en snikende måte undertrykker den åpne samtalen i Norge. Det er allerede mange som ikke våger å ytre seg om kontroversielle saker. Redselen for å bli stemplet, tillagt meninger, og tolket i absolutt verste mening er allerede til stede. Hvis det fortsetter å spre seg, risikerer vi at det blir en reell trussel mot den åpne samtalen og det frie samfunnet.
Look to Poland?
Statsekretæren i det polske justisdepartementet, Kaleta, trekker en provoserende parallell. Han sammenligner sensuren av sosialkonservative som woke-kulturen står for med begrensingene i ytringsfriheten under kommunismen. Til Breitbart sier Kaleta at Polen vil regulere sosiale medier slik at de ikke enda en gang underlegges «bolsjevikisk» sensur:
Cancel culture aims to make people afraid to express their opinions. The signals from the left are clear — if you do not agree with us and you criticise us, the ‘system’ we have created will not only get you fired, but it will also limit your access to certain services and products.
Saabye Christensen advarte i essayet i 2017 mot konsekvensen av woke-kulturen: «Ordene må veies på såkalt gullvekt. Vi er nervevrak før vi får åpnet munnen.»
Rettslig ytringsfrihet og et romslig og liberalt ytringsklima har tjent den vestlige verden godt i mange tiår, og dette bør vi forsvare mot de lettkrenkede aktivistene.
Hovedillustrasjon: HRS