− Jeg kjørte livet i grøften har VG kalt eventyret, som er påfallende likt Askeladden i Dovregubbens hall. VGs journalist Nilas Johnsen er eventyrforteller, med IS-kvinnen i rollen som prinsessen som rømte for å slippe å være norsk. På veien ble hun bortført av IS og måtte gifte seg med tre forskjellige IS-krigere i rollen som trollet.
Men forsvarsadvokat Nils Christian Nordhus, Askeladden om du vil, og brødrene hans, tidsriktig i form av regjeringskvinnene Erna Solberg, Ine Marie Eriksen og Trine Skei Grande, iverksatte en farefull ferd for å redde prinsessen. Som i eventyret fikk Askeladden, aka Nils Christian Nordhus det som han ville, og snipp snapp snute, var prinsessen hjemme igjen, og etter noen måneder avhør kunne hun endelig settes fri.
Terror var «feil» grøft?
Når pressen, og attpåtil Norges største avis, setter eventyr på trykk, er det ikke bare en trist påminnelse om at pressen har sviktet sitt mandat, det er følelsesmanipulering av leserne og feilaktig forhåndsfrifinnelse av en kvinne som frivillig tilsluttet seg det mest bestialske terrorkalifatet verden har sett i moderne tid.
VG spør innledningsvis om hva IS-kvinnens «egentlige» forhold til IS var, og får til svar at IS-kvinnen slett ikke føler seg som noen IS-kvinne. Den frivillige tilslutningen erstattes av historien om hvordan hun forgjeves forsøkte i årevis å komme seg vekk fra det forferdelige kalifatet.
– Hva tenker du nå om at du dro til Syria?
– Jeg kjørte livet mitt i grøften, og det startet i Norge da jeg valgte å dra. Men da jeg var kommet inn i Syria, så kom jeg i en situasjon der jeg som kvinne ikke sto fritt til å rette opp den feilen jeg hadde gjort, svarer den terrortiltalte kvinnen.
VG holder mikrofonen, og IS-kvinnen får sette agendaen.
Den groteske metaforen, «jeg kjørte livet mitt i grøften», gir umiddelbare assosiasjoner om grøfter fylt av lik, vel vitende om at det er IS som omtales, men VG velger dette svaret som tittel på saken med henblikk på IS-kvinnens «selvransakelse».
Hun vil og får normalisere ønsket om å utslette Vesten, ønsket om å støtte drap, plyndringer, tortur og voldtekter for å styrke Den Islamske Staten. VG gir henne velvillig muligheten til å omtale dette ønsket som «en feil». Hun har «gruet seg til rettssaken», forklarer VG, og «vil ikke svare konkret om forholdene som førte til terrortiltalen.»
Forsvarer Nordhus forklarer VG at hun var «ufri i Syria» og derfor må frifinnes.
– Hun har i årevis vært frihetsberøvet og et gissel i IS. Kvinnens standpunkt er at oppholdet i IS-kontrollerte områder i Syria var ufrivillig, har Nordhus tidligere sagt til VG.
Systematisk aktivisme
Det er ikke første gang VG opererer som politisk aktivist i IS-kvinne-saken. Så minner da også VG om sitt tidligere arbeid for å få IS-kvinnen til å framstå både som angrende synder og god mor.
Forrige gang VG snakket med kvinnen var i et langt telefonintervju i slutten av september 2019. Da satt hun internert i leiren al-Hol i de kurdiskdominerte områdene i Nord-Syria.
«Jeg vil bare følge barna mine tilbake til et trygt sted, etterpå kan de fengsle meg og straffeforfølge meg», sa kvinnen til VG den gang.
Også dette er gjengivelser av en virkelighet som så fullstendig annerledes ut. IS-kvinnens barn hadde full mulighet til å bli hentet ut av al-Hol leiren, men IS-kvinnen selv satte seg på bakbeina og nektet norske myndigheter å hente barna uten at hun selv fikk bli med. Når hun gjentatte ganger får fortelle historien om hvordan hun ville være en god mor, bærer VG et visst ansvar for hvordan de velger å framstille etter alt å dømme en svært farlig kvinne.
Nå vil ikke kvinnen og hennes advokat snakke om sønnens tilstand, for det er unntatt offentlighet, og hun vil heller ikke svare på om hun har fått møte sine barn etter at hun ble løslatt fra varetekt.
Men hun understreker hvor viktig det var for barna å få komme hjem til Norge.
– Det har selvfølgelig betydd alt. Det reddet livet til gutten min, og det betyr også at begge mine barn ble reddet fra å vokse opp i et farlig og radikalt miljø der barn blir lært å hate Vesten. Dette er jeg overlykkelig for, svarer kvinnen.
Når man av fri vilje setter barn til verden i et «farlig og radikalt miljø der barn blir lært å hate Vesten», selv unnlater helsehjelp for barnet sitt, lar advokaten sin koke i hop en historie om at barnet «dør» og bruker det som brekkstang for selv å komme seg tilbake til Norge etter terrorvirksomhet, er man ingen god mor. Man er det motsatte og burde vært fratatt omsorgen. Tilsvarende fungerte VG som politisk aktør i arbeidet med å få terror-kvinnen hjem, med innsalg av desperasjon og morskjærlighet.
Fornorsking før rettssaken
VGs aktivisme fortsetter med fokus på hvor deilig det brått er for IS-kvinnen å kle seg i vestlige klær. Leserne skal få vite at hun synes niqab er ekle saker, at hun har blitt tvunget til å bruke den i årevis, samtidig som hun selv hadde stor interesse for mote. I kalifatet? Virkelig, VG?
– Du har sluttet å bruke nikab. Når tok du av ansiktssløret, og hvordan føltes det?
– Jeg tok av nikaben idet jeg ble hentet ut av al-Hol leiren og visste at jeg skulle hjem til Norge. Jeg hadde gått daglig med nikab siden den dagen i Tyrkia i 2013, da Bastian (Vasquez, journ.anm.) sa vi skulle inn i Syria og ga meg beskjed om å ta den på. Så i over seks år gikk jeg med den. Det var en deilig følelse å ta den av – som å endelig kunne være meg selv igjen.
«Meg selv igjen»? På bilder før avreise til Syria var IS-kvinnen også vestlig kledd. Vestlig kledd og med en hang til terrorisme. Men nå er det altså helt annerledes, lar VG oss få vite.
Og nå: -Vanlig islam
– Du sier du har brutt med IS, som sto for en ekstrem versjon av islam. Hva er egentlig ditt forhold til religion nå?
– Det er det samme forholdet som familien min har til sin tro, en helt vanlig tolkning av islam. Jeg har samme syn nå som det jeg vokste opp med.
«Vanlig islam» får vi ikke vite hva er for noe, for heller ikke det evner VGs journalist å spørre om. Han spør heller ikke om det er den «uvanlige formen for islam» som gjorde at PST vet at 100 muslimer dro fra Norge for å tilslutte seg kalifatet. Ett hundre – av det SSB anslår å være omtrent 200.000 muslimer – ville aktivt bli terrorister i islams navn. Var dette inspirert av «vanlig» eller «uvanlig» islam, mon tro?
VG fortsetter intervjuet som om IS-kvinnen var et passivt offer for ektemannen og terrorkrigeren Bastian Vasquez, og lar henne få fortelle hvor snill og god familien hennes i Norge har vært hele tiden. Også denne familiegodheten har VG formidlet nitidig til sine lesere. VG skriver om faren, som «forsøkte forgjeves å få henne ut av IS-området». At faren har forsøkt, vet avisen godt, for også det har de dekket grundig tidligere, med akkurat samme familievennlige vinkling.
Rettssaken belastende
IS-kvinnen ble løslatt fra varetekt da Politiets sikkerhetstjeneste (PST) konkluderte med at det ikke lenger forelå bevis eller unndragelsesfare, og rettssaken der hun er tiltalt for terrorvirksomhet starter kommende uke. VGs sensitive journalist spør henne om hvordan det føles for henne å måtte snakke om den fæle tiden enda en gang, denne gang i retten.
– Jeg vet at det vil bli tungt å gå gjennom alt, at det vil bli en belastning for meg, for familien min og for enkelte andre, så jeg gruer meg.
At det er belastende for samfunnet, for Norges sikkerhet, for folks generelle rettsfølelse og trygghetsfølelse ser ikke ut til å streife verken VG eller IS-kvinnen. Intervjuet er i mål, og mikrofonstativet kan pakkes ned for denne gang. Men vi kan med sikkerhet vite at det tas opp igjen. Det å ønske død og fordervelse over alt vi har kjært i Norge og tilrettelegge for terror i IS er jo bare «en feil», og som VG minner om er det jo menneskelig å feile.
VG gir seg neppe før prinsessen får sin prins. Vi andre kan gremmes over at det er pressen som har havnet fullstendig i grøfta.