I Frankrike går debattene glovarme etter at ministeren for høyere utdanning, Frédérique Vidal, foran en delvis sjokkert nasjonalforsamling annonserte at hun har bedt den offentlige forskningsinstitusjonen CNRS granske «islam-venstre» ved universitetene.
Målet med gjennomgangen skal være å finne ut «hva som er akademisk forskning og hva som er aktivisme og meninger».
Massiv kritikk
Slikt kan man ikke foreslå uten å møte massiv kritikk. Ikke uventet har universitets- og forskningsmiljøene følt seg tråkket på tærne over insinuasjonen om at ikke alt de foretar seg tåler kritisk lys.
Det har blitt ropt om både akademisk frihet, om stigmatisering og delegetimering av hele forskningsfelt. CNRS selv «fordømmer spesielt forsøk på å delegitimere enkelte forskningsfelt, som postkolonialisme, interseksjonalisme eller arbeid med begrepet ‘rase’».
Vi kjenner lusa på gangen, og vel vitende om at akademia – og da spesielt humaniora – er venstrevridd så det holder, kan selv middelaldrende menn med svak fantasi levende forestille seg den kollektive krenkelsen.
Khrono har skrevet en god oppsummering av det som flere omtaler som Vidal-saken, så selve saksgjennomgangen får ligge i denne artikkelen, men når begrepet «islamo-gauchisme», eller på norsk noe slikt som islam-venstre, betegnes som «svakt definert» og et «politisk slagord uten rot i en vitenskapelig virkelighet» av store deler av offentligheten, er det mulig at begrepet ikke er spesielt godt okke som.
Politisk venstreside og moskéislam
I et Frankrike som sitter med Europas største antall muslimer, er ikke Vidals utspill så hårreisende som mange synes å mene, for koplingen mellom politiske venstresympatisører og moskéislam har vært både kjent – og problematisk – i en årrekke.
I Frankrike er kampen mot islamistisk separatisme så hard at landets tidligere forsvarssjef i 2020 omtalte landet «å være i krig», samtidig som Frankrike under Macron i 2021 har vedtatt en rekke nye lover for å forsøke å slå ned på den islamistiske voldsbølgen som rir landet.
Så når Vidal får kritikk og akademia vrir seg i misnøye over den foreslåtte granskningen, er det ikke nødvendigvis fordi koplingen mellom ideologisk basert forskning og islam-apologetisk ideologi er feil. Det kan hende kritikken bunner i venstresidens store problemer med islam. Og problemet er ikke minst like mye apologetisme som det er komplett likegyldighet.
Overlappende interesser
Meldingen som ble lagt ut av drapsmannen på Twitter i etterkant av halshuggingen av den franske læreren Samuel Paty lød:
«I Allah den barmhjertige navn. Fra Abdullah, en av Allahs tjenere til Macron, lederen for de vantro. Jeg henretter en av dine helveteshunder som våget å fornærme Muhammed. Ro ned hans likesinnede/medmennesker før en hard straff påføres deg/dere.»
«Ro ned.» Har du hørt det før? Selvsagt har du hørt det før. På norsk kalles det «ytringsansvar», «unngå å provosere», «unngå å stigmatisere» eller «Handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer».
Bare vi slutter å provosere islamister, bare vi slutter å krenke islam, bare vi er mer inkluderende og ikke bruker hard retorikk og for all del ikke karikaturer, bare da er vi gode antirasister.
Logikken er til forveksling sammenfallende med det islamistiske målet, som er at vi skal bøye hodet og adlyde – middelet er sammensatt av retorikk, trusler og terrorhandlinger, men målet er det samme – underkastelse.
Islam-venstre er et dårlig begrep
Den franske ministerens begrep islam-venstre er derfor på alle måter forståelig, og granskningen hun etterspør på samme måte et gode, men begrepet islam-venstre er dårlig. For venstresiden forstår ikke islam. Venstresiden ser ikke hva islam er og hva islamistene målbærer.
Støtten islam har kunnet finne i venstrevridd akademia skyldes ikke en fascinasjon hos sistnevnte for islam, men tvert imot en likegyldighet overfor islam. Det er alltid interessant å se argumentene, der de liberale for eksempel hevder at angrep på hijaben som islamistisk symbol er et angrep på frihetsverdier.
Det er alltid interessant å høre kulturelitens forsvar for muslimer, men aldri høre dem nevne verken koranen eller sharia i samme åndedrag – som om muslimsk identitet er helt løsrevet fra religionen.
Men nettopp dette er identitetspolitikkens håpløse forsvar mot undertrykkelse og diskriminering. De forsvarer det undertrykkende ved å henvise til at det er undertrykkende å stille krav, de ignorerer at ytre tegn på islamisme, slik som hijaben, faktisk har noe med religionen å gjøre, at kvinner og barn har lavere status og er skambærere for egen religion. I identitetspolitikken har «muslim» fått betydningen «undertrykket minoritet» – og religionsaspektet er fjernet fra enhver politisk bevissthet.
Selvsagt er venstresiden mot jihad og terrorisme, men de klarer ikke godta at også dette gjøres i islams navn, at det gjøres med henvisninger til koranen, til Allah, til Muhammed. Når terror «ikke har noe med islam å gjøre», så er det bare halve resonnementet. Den andre halvdelen er at de resterende, ofte problematiske sidene ved islam, heller ikke har noe med islam å gjøre. Det ideologiske identitetsfokuserte landskapet har ingen plass til religion overhodet, kun for offerroller, og muslimene er ikke først og fremst troende, de er først og fremst ofre i venstresidens optikk.
I bunn og grunn er islam-venstre et elendig begrep – også ved en eventuell gransking av koplingen mellom islamistiske interesser og venstreideologi ved franske universiteter. For venstresiden nekter egentlig for at islam eksisterer, de forsvarer noe de ikke vet noe om.