Sist ute er Agendas Sylo Taraku og Axel Fjeldavli med en kronikk i Aftenposten, som nok ligger de rødgrønnes hjerte nært – og i særdeleshet Arbeiderpartiet. Men analysen til kronikørene kan det sies en del om.
Hovedpoenget til Taraku og Fjeldavli er at innvandringen (nå) er så lav at den visstnok ikke bekymrer velgerne særlig mye, men akkurat det vil ikke forhindre den antakelige nye lederen av Fremskrittspartiet, Sylvi Listhaug, til å dra «innvandringskortet». At innvandringen er lavere nå, betyr derimot ikke at den er «historisk lav», i så fall snakker vi historie i et kortsiktig perspektiv, og særlig ikke hvis vi fokuserer mer på familieinnvandringen. Den er som regel en oversett faktor, ikke minst av mediene.
Ap og FrP
De to herrer mener å vite at Ap og Senterpartiet ikke står langt fra hverandre innvandring- og integreringspolitikken, for sistnevnte er også SV medregnet. Tja, det heter jo gjerne at innvandringspolitikken skal være «streng og rettferdig» – og det er ikke mange partier som faller utenfor en slik definisjon, kanskje med unntak av Rødt og MDG.
Men i Taraku og Fjeldavlis optikk har de kommet til at ytterfløyene i innvandring- og integreringspolitikken er å finne på borgerlig side. Med FrP på den ene siden og Venstre/KrF på den andre. Til det er det vel bare å si, om en ser på partienes program; Det vel ingen som står hverandre nærmere i innvandring- og integreringspolitikken enn Ap og FrP. Det kan være begge partiers dilemma, bortsett fra at Ap lett blir stående som en kopi av orginalen.
Kronikørene mener også å vite at FrPs exit av regjeringen var mislykket, gitt partiets elendige meningsmålinger. Men det taler i så fall mot deres egen analyse, for hvis FrP hadde blitt i regjeringen med «ytterfløyen» Venstre og KrF, så kan det være at partiet hadde klart å utradere seg selv. Men dette er det vanskelig å spå om, da vi må forholde seg til realiteter. Og realitetene kan raskt være at alle kompromissene FrP måtte være med på i fireparti-regjeringen, ble for belastende for FrP i seg selv – i alle fall hvis vi lytter til hva misfornøyde FrP-velgere vektlegger.
Så hjalp det ikke spesielt mye at FrP kastet ballen i eget mål ved ikke å skjønne sprengkraften i «nasjonalkonservativ» og den urettmessige stemplingen de kom til å pålegge en kanskje større del av velgerskaren enn de faktisk selv var klar over. Men den ballen kan jo nettopp Sylvi Listhaug plukke opp igjen – for vi nordmenn er jo kjent for å tilgi hvis vi opplever beklagelsen som ektefølt.
Men herrene fra Agenda skal overbevise oss om at innvandringspolitikken nå skal bli de rødgrønnes bord.
«Litt bakpå»
Når innvandring har stått høyt hos velgerne over viktige saker, i flere år har det vært den viktigste, så har «høyrepopulistiske» partier tjent på det, heter det i kronikken, uten at det presiseres hvorfor innvandringsrestriktive (eller kanskje enda bedre: innvandringsrealistiske) partier har tjent på det. Men vi finner kanskje forklaringen hos sosialdemokratene, når Taraku og Fjeldavli fremhever følgende:
«Sosialdemokratiske partier har derimot historisk vært litt bakpå i spørsmålene knyttet til innvandring, integrering, islam og terror. Det er de blitt straffet for.»
Litt bakpå må i så fall være motsatsen til (godt) frempå, og burde således ikke diskvalifisere innvandringsrealistiske partier. Men nå har visstnok sosialdemokratiske partier skjønt det, om vi skal tro Taraku og Fjeldavli – og det har de skjønt helt av seg selv:
«I de seneste årene har sosialdemokratiske partier i flere land utviklet ny politikk i møte med en ny situasjon. Det har ikke vært som en respons på høyrepopulisme, men med utgangspunkt i egen politiske plattform. Dette har skjedd i Sverige, Danmark og Norge.»
Man må gni seg i øynene. Hvordan en kan slå sosialdemokratene i Sverige, Danmark og Norge sammen er mildt sagt å behandle likt og ulikt på samme måte. Og tror kronikørene at noen biter på at politiske partier utvikler sin politikk i et vakuum – uten å skule på sine politiske motstandere og deres suksessfaktorer?
«Det er forskjellige debatter og litt forskjellige svar i disse landene. Men i alle landene er den nye politikken utviklet innenfra, med et ønske om å finne de genuint sosialdemokratiske politiske svarene.»
Skivebom de lux: «de genuint sosialdemokratiske politiske svarene» måtte man stjele fra «høyrepopulistene», men det kan man jo aldri innrømme. Noen har for øvrig enda ikke skjønt det: sosialdemokratene i Sverige, derfor deres stadig mer nedrige ordkrig med Sverigedemokraterna.
Sosialdemokratene i Sverige, Danmark og Norge
For de av oss som følger den politiske situasjonen i Sverige, Danmark og Norge er det mest påfallende hvor ulikt sosialdemokratene opptrer.
I Sverige er sosialdemokratene en katastrofe for landet. Det trengs egentlig ingen ytterligere forklaring, da mesteparten av den politikken sosialdemokratene ønsker å markedsføre slår negativt ut i Sverige. Egentlig kan man bare slutte seg til en lederartikkel i Bulletin, der det slås fast at det er «slutt for sosialdemokratene» i Sverige. Löfven-regjeringen kom til makten i 2018 med en «skremselsstrategi», altså ikke ulikt Aps argumentasjon for å forhindre at de borgerlige skulle få makta i Norge – for nærmere åtte år siden. Ingenting av det Ap advarte mot har skjedd. Og nå tror stadig færre at sosialdemokratenes strategi i Sverige vil fungere på nytt.
«Fellesnevneren er at den som forsøker å sette seg i respekt ved å true og skremme allerede har tapt – og vet det. Derfor behovet for stadig å øke innsatsen (med mer skremselspropaganda, red.)», heter det – rimelig treffende – i Bulletins lederartikkel.
De danske sosialdemokratene har derimot gjort alvor av å lytte til folket. De gikk til valg på en fortsatt restriktiv innvandringspolitikk, og har ikke sett tilbake på gamle synder. Det danske Sosialdemokratiet er like innvandringsrestriktive som sine svenske medsøstre er innvandringsliberale. Når de nå også har lagt seg tett opp til den franske president Macrons linje i oppgjøret med politisk islam eller det vi gjerne kaller islamismen, vil de etter all sannsynlighet nå nye høyder på den politiske skalaen i Danmark. Og for å legge til: Innvandringen til Danmark er ikke ulik nivået til Norge (også her er Sverige i en helt særegen divisjon), men danske sosialdemokrater – i motsetning til Ap – benytter sjansen til å sette alle kluter til for også å forhindre fremtidig innvandring, inkludert flyktninger, og satser på en hard strategi for integrering. Sistnevnte handler ikke minst om at den enkelte selv må ta en stor del av integreringsansvaret, og der terskelen for å bli kastet ut av Danmark stadig blir lavere, særlig knyttet til kriminalitet. Samtidig blir terskelen for å erverve dansk statsborgerskap stadig høyere, for det anses ikke som en «rettighet», men som noe en skal gjøre seg fortjent til.
Hva så med våre egne sosialdemokrater? Vel, i beste fall kan vi vel si at de sliter med å finne seg selv. Ap har, selv etter snart åtte år, ikke klart å fylle opposisjonsrollen, og nå virker Ap så i villrede at de fremstår mer og mer uegnet som et ansvarlig styringsparti. Man kan rett og slett spørre seg: hvilke politiske saker er det egentlig Ap kan sies å ha et eierskap til? Men det er vel derfor Agendas representanter skal fortelle oss at innvandring er tilnærmet en ikke-sak, så: stakkars Sylvi Listhaug og FrP som (heller) ikke har noe eieforhold til noe politisk tema?
Miste sakseierskapet
Nettopp under undertittelen «miste sakserierskapet», er kronikørenes budskap at FrP er «i ferd med å miste sakseierskapet til innvandring og integrering». Begrunnelsen er syltynn, blant annet med at de som er «opptatt av restriktiv innvandring, også er opptatt av andre spørsmål» og at «populistisk retorikk ikke er så mobiliserende som man kanskje tror».
At velgere er opptatt av andre saker enn innvandring er et kvalitetstegn, men det kommer også an på i hvilken grad man oppfatter innvandring som sektorovergripende. For innvandringen, ikke minst kostnadene til den ikke-bærekraftige innvandringen og ulik verdiorientering, vil nødvendigvis gi utslag på en rekke andre faktorer. Her er det få i regjering eller på Stortinget – utenom FrP – som har markert seg.
For det nytter lite å vedta ny politikk, hvis man skyr unna å konfrontere konsekvensene av det som ikke fungerer. La oss bruke HRS som et eksempel. Ap har en rekke ganger den siste tiden, ikke minst fra Stortingets talerstol, gjort HRS til et slags «hatobjekt», med vår «hatblogg», vårt «hat» mot muslimer og andre uhyrlige påstander. I sum forteller Ap at islamkritikk ikke hører hjemme i vårt samfunn, og at de selv har blitt grunnleggende fokusert på «hat». Det er særdeles splittende for et samfunn, og tilhører sfæren der noen prøver å sette seg selv i respekt ved å true og skremme.
«Arbeiderpartiet har for eksempel vedtatt en ny politikk på innvandringsfeltet som kan styrke deres troverdighet som et parti med en helhetlig politikk i denne saken», hevder Taraku og Fjeldavli, som ikke nevner at store deler av denne politikken nettopp er lansert av HRS – som FrP har fanget opp for lenge siden og gjort til sitt. Kanskje det er derfor Ap har lagt oss for «hat»?
Innvandring er viktig
Enda mer «interessant» blir Agendas analyse når de fremfører følgende:
«Ap bør tørre å snakke om innvandring. Både fordi det er en av vår tids viktigste saker og fordi mange av Arbeiderpartiets velgere og potensielle velgere er opptatt av det. Men det må gjøres som del av en helhetlig politikk som tar ansvar for arbeidsplasser, velferd, ulikhet og klima. Ikke med splittende retorikk og utestemme.»
Så er altså innvandring likevel en av våre viktigste politiske saker, men vel så vesentlig: hvordan ta ansvar for arbeidsplasser, velferd, ulikhet og klima hvis man ikke begrenser den ikke-bærekraftige innvandringen til null? Var det ikke Ap som argumenterte for 10.000 syriske flyktninger våren 2015? Var det ikke Ap som vil hente flere asylsøkere fra Hellas enn de 50 regjeringen vedtok? Hva forteller sysselsettingsstatistikken oss? Hvem er det som belaster vårt velferdssystem i sterkest grad? Hvordan utjevne ulikhet når noen vil være ulike – utenom når det kommer til økonomisk inkludering? Hva er klimavennlig med å akseptere forflytning av mennesker halve jorda rundt, til land der klimaavtrykket nødvendigvis er høyere? For å si det slik: «helhetlig politikk» blir ikke mer helhetlig av å bruke innestemme og unngå realiteter.
Frasen med «splittende retorikk og utestemme» er tynnslitt, for uansett politikk som legger et større ansvar på den enkelte innvandrer, om det så gjelder økonomisk selvstendighet eller verdiorientering, kan man hevde er splittende retorikk – for noen tolker det til å «signaliserer overfor innvandrere at de er ikke velkomne». Jo, selvsagt er innvandrere velkommen, men ikke for å være en belastning for de øvrige borgerne og på bekostning av samfunnets fellesskap. Hvis det kreves utestemme for å få det budskapet ut, så er det likegyldig om en heter Listhaug, Gahr Støre eller Slagsvold Vedum. Akkurat det beviser de danske sosialdemokrater for tiden.
Men så langt er det bare Sylvi Listhaug som tør. Og det er akkurat det som Taraku og Fjeldavli hevder er å «polarisere debatten». Vi andre kaller det politisk uenighet, som dertil viser mer av hva Ap ikke tør å fronte enn FrP. Derfor har de rødgrønne grunn til å frykte Listhaug i innvandringsdebatten.