Det begynner å bli en del av dem etterhvert, unge Ap-politikere som hevder at oppgjøret med Anders Behring Breiviks tankegods best tas ved å kneble enhver politisk motstemme. Og størst av alt er ikke kjærligheten, men å brunbeise dem man er politisk uenige med. I VG onsdag skriver den Utøya-overlevende læreren, Iril Myrvang Gjørv, om sin evige kamp.
Det var ingen som stod på barrikadene og krevde et oppgjør mot hatpratet, rasismen og fremmedfiendtligheten, foruten om ungdomspartiet som stod i det selv. Jeg er ikke aktiv i AUF og var på mange måter på sommerleir ved en tilfeldighet, men jeg skjønte fort at dette måtte vi overlevende bære selv.
Jeg skjønte at dette måtte vi bære alene da Sylvi Listhaug, daværende justisminister, postet et bilde på Facebook hvor det stod at «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet», og brukte utallige runder på å beklage.
Eller de gangene AUF har forsøkt å ta et oppgjør med tankegodset som førte til at deres meningsfeller og venner ble drept og heller møtes med anklager om at de bruker «Utøya-kortet» for å sanke sympati, og de samme innleggene får 140 latter-emojis på Facebook. Og jeg skjønner vi er alene hvert år når Human Rights Service mottar statsstøtte.
Ifølge Myrvang Gjørvs resonnement, kan det defineres som rasisme å begrunne politisk ståsted for streng innvandringspolitikk i empiri om manglende integreringsevne, økt kriminalitet og svekket sikkerhet for landets innbyggere. Et slikt resonnement er ikke et oppgjør med terroristisk tankegods, det er et ønske om meningsdiktatur.
Liker du hundevalper?
Ransakelse av egne holdninger er ikke Aps sterkeste side, ei heller er det Iril Myrvang Gjørvs fremste ferdighet. Hun klarer da heller ikke å uttrykke for eksempel hva det er 22. juli har med HRS å gjøre, annet enn at hun «skjønner vi er alene hvert år når HRS mottar statsstøtte».
Anders Behring Breivik ble oppdratt av AP-sympatiserende foreldre, han søkte seg inn i FrP-miljøet, men fant ingen likesinnede som ville støtte hans diabolske tankegods. Han hadde ingen bindinger til HRS, hvorfor skulle han det, kvinnefiendtlig som han er? Han hadde tvert imot så innvandringsfiendtlige holdninger at han både planla og gjennomførte henrettelse av politiske motstandere.
Myrvang Gjørv konkluderer langt på vei med at alle som uttrykker seg kritisk til dagens innvandring- og integreringspolitikk har en eller annen binding til «tankegodset» til terroristen Breivik. Men det å insinuere at innvandringskritikere er å anse som en inspirasjon til å utføre henrettelser av politiske motstandere, det er en så grov og hinsides virkelighet at den faller på sin egen urimelighet.
Mor Lille-argumentasjonen gjør det fristende å spørre Iril Myrvang Gjørv om hun synes hundevalper er søte. Om svaret er ja, må det påpekes at også Hitler var begeistret for hundevalper. Bør enhver som liker hundevalper da ta ansvar for egen videreføring av holdningene som førte til Holocaust?
Et lærerproblem
Gang på gang har overlevende eksponert seg selv for hets og hat i søken etter oppgjøret. For mange overlevende har dette resultert i trusler, og flere har lovet seg selv å aldri gjøre det igjen.
Jeg valgte å gjøre mitt, og det gjorde jeg med glede. Jeg valgte å bli lærer for de eldste barna, for å bidra til at dette aldri skulle skje igjen. Jeg gjorde det for Anders, Gunnar, Simon, Johannes og de andre som ikke fikk vokse opp, og jeg gjorde det for alle mine fremtidige elever som skal lære om 22. juli gjennom oss alle.
Som lærer bærer Myrvang Gjørv et eget ansvar for å ikke indoktrinere elevene sine med ideologi, og det er høyst bekymringsfullt at hun påberoper seg definisjonsmakt over hvilken retorikk som er hatefull og hvilken som ikke er det. Men langt mer bekymringsfullt er det at hun lover å formidle norske elever løgnen om at ord er dødelige.
Det er faren for at folk skal tro på Myrvang Gjørvs resonnementer i kraft av hennes status som Utøya-overlevende, som gjør det viktig å imøtegå dem. Den aller viktigste lærdommen etter 22. juli bør være at ytringsfriheten er svært skjør, og at den er gjenstand for stadig misforståtte angrep fordi det etableres konsensus om at meningsmangfold er farlig.
Dette er ikke minst et lærerproblem, da hovedvekten av ansatte i grunnskolen er kvinner som deler dette synet. Kvinner skårer udiskutabelt høyere på nevrotisisme enn menn, og dette har direkte konsekvenser på undervisning i likestilte samfunn. Det er mange fordeler ved nevrotisismen, vi kan på mange måter takke dette personlighetstrekket for utvidet empati og mindre skråsikkerhet. Men nevrotisismen har sine nedsider. Det er det eneste personlighetstrekket som korrelerer negativt med ledelse – inkludert klasseromsledelse.
Misforstått moralforståelse medfører at alt er like riktig eller like galt, nyansene forsvinner. Ingenting betyr noe mer enn noe annet. Myrvang Gjørv sidestiller innvandringskritikk med massedrap, og nøytrale ord med ekstreme handlinger. I en slik verdensanskuelse er det legitimt å brunbeise, fordi man tror andres meninger er farlige.
En slik holdning forutsetter en tro på at islamsk kultur er like god som norsk kultur, og at alle som migrerer til Norge, er verdige trengende. Nordmenns legitime frykt for registrerbare negative samfunnsendringer stemples som ekstremisme, og dette tankesettet indoktrineres barn i norsk skole. Det er en skummel utvikling. Man dreper ingen med tankens kraft. Ei heller med ord. Man dreper med ideologisk overbevisning når man tror man er berettiget til det.
Feigt
Nietzsche har vært død i 120 år, men hans ideer om moral som feighet er fremdeles relevante. Han hevdet at tradisjonell moral oftest er feighet. Å ta humanistiske avgjørelser gjøres oftest ikke fordi folk er gode mennesker, det gjøres fordi de er for redde til å gjøre noe annet. Når denne feigheten kamufleres som moral, utelukkes muligheten til å gjøre det beste, fordi ingen kan være et godt menneske uten å integrere egen evne til aggresjon.
Når Myrvang Gjørv gjør politisk meningsmotstandere ansvarlige for «tankesettet som drepte» er det vel vitende om at den uhyrlige påstanden er helt ufarlig å framsette.
Byrden etter 22. juli må vi alltid bære med oss, vi har ikke et valg. Men du har et valg om å stå opp mot alle de verdiene, konspirasjonene, fremmedhatet, islamofobien, kvinnehatet, politikerforaktet og rasismen som Breivik forfektet.
Politikk og retorikk setter grenser for hva et samfunn kan og skal tåle. Jeg tror at politikk virker, og for at oppgjørets time skal kunne skje må den vise oss vei. Mange av oss vet ikke hvordan vi skal bære denne arven, så hva kan du gjøre mens vi venter på politikken? Du kan snakke med barna dine om 22. juli og ikke minst hvorfor det skjedde.
22. juli var ikke et resultat av retorikk, og ingen bør følge rådet om å fortelle sine barn at det var ord som drepte. Ingen. Det er en feilslutning – en feig moralsk feilslutning som ikke plasserer skylden der skylden hører hjemme.
Ser vi tilbake på Nietzsche, gir resultatet av slike feilslutninger seg selv. Uten noen evne til å påpeke hvordan vold og drapsberedskap oppstår, vil du stå overfor mennesker og situasjoner der de hever innsatsen, og du taper.
Uten evne, til og med som lærer, til å se at det er oppvekst i vold, ydmykelser og avvisning som skaper terrorister – og vil fortsette å skape terrorister – har gode intensjoner ingen effekt, men blir et tapsprosjekt.
Skal man telle norske terrorister, er det lett å glemme at det er flere enn Breivik som har vokst opp under fryktelige omsorgsvilkår bak lukkede dører i landet vårt. Spesielt venstresiden ser ut til å glemme at PST anslår at rundt 70 personer bosatt i Norge deltok i kamper for IS i Syria og Irak. Forholdstallet bør være grensesprengende i å forstå hvordan ulike kulturer og deres andel omsorgssviktede barn gir ulik risiko for utvikling av ekstremt farlige voksne.
Forholdstallet bør også indikere at Ap har behov for HRS nitidige arbeid for likestilling, menneskerettigheter og forsvarlig innvandringspolitikk, snarere enn det ensidige, feilslåtte fokuset på retorikk. Og fri for all del skoleelevene fra det klamme grepet av meningsdiktatur og feilinformasjon. De kan komme til å tro på det.