Vi har den senere tid referert fra en del saker, særlig fra Danmark, der retten synes å ha vært ganske hard på labben og dømt utenlandske statsborgere til utvisning fra riket, for mange år og i noen tilfeller for alltid. Også de som er født og oppvokst i Danmark. Det som er sikkert, er at for kriminelle utlendinger er det ikke fengselsstaffen i seg selv som svir mest. Det er utvisningen. Hvordan er situasjonen i de øvrige nordiske land, og i særdeleshet her hos oss?
Bare for ordens skyld: Jeg går i det følgende bare gjennom aktørene som beslutter utvisning i de enkelte land, her Danmark, Sverige, Finland og Norge. Lovhjemmel og rettspraksis er forskjellig fra land til land, med det unntak at i disse sakene er alle disse landene underlagt EU-domstolen, også Norge gjennom EØS-avtalen. Det skaper av og til problemer. EU-domstolen har i de senere år har blitt mer og mer «aktivistisk» gjennom såkalt dynamisk tolkningen av EMK (Den Europeiske Menneskerettskonvensjon), særlig ved vektlegging av den enkeltes «rett til familieliv».
Utvisning – straff eller forvaltningsvedtak?
Selv om det er et utpreget lovteknisk samarbeid mellom de nordiske land, dvs. at mange av de lover som vedtas er ganske like hverandre, så er det betydelige forskjeller på hvordan utvisning av kriminelle utlendinger behandles.
I Danmark og Sverige er dette noe som domstolene tar seg av sammen med straffesaken. Der dømmes man til utvisning dersom forbrytelsen er grov nok. På den måten blir utvisning en del av straffen.
I Norge anses ikke utvisning som en straff, men en forvaltningsavgjørelse. Det innebærer at dersom en utlending er siktet for en forbrytelse, uansett om han er dømt eller ikke, så kan en oppholdstillatelse trekkes tilbake og utvisning iverksettes ved et vedtak i Utlendingsdirektoratet (UDI). Deretter kan vedkommende klage til Utlendingsnemnda (UNE). I slike saker er det politiet som tar seg av saksbehandlingen og fremmer en innstilling for UDI.
Finland har et system ikke ulikt det norske. Men der er det Migrationsverket (tilsv. UDI) som beslutter om noen skal utvises. Vedtaket kan deretter klages inn for Förvaltningsdomstolen i Helsingfors, som i utlendingssaker på mange måter tilsvarer Utlendingsnemnda (UNE). Forskjellen er at Förvaltningsdomstolen behandler absolutt alle saker der noen klager på et vedtak truffet av offentlig myndighet, ikke bare utlendingssaker. Dommerne i Förvaltningsdomstolen er ganske ekspeditte – disse sakene avgjøres oftest kun ved en kontorforretning. Og der stopper saken. En dom fra Förvaltningsdomstolen kan i prinsippet ankes til Högsta Förvaltningsdomstolen, men de blir bare tatt til behandling dersom de tidligere instanser har gjort seg skyldig i lovbrudd, eller saken er prinsipiell. Dette blir litt som silingen av saker som ankes til vår egen Høyesterett.
Hvordan fungerer det i Norge?
Når en utenlandsk statsborger som ikke har lovlig opphold blir tatt av politiet for en kriminell handling, har politiet to valg. Enten kan de reise straffesak mot ham, og gjerne varetektsfengsle ham for en periode. Deretter blir det opp til tingretten å dømme ham til bøter eller fengsel. Men bøtene blir sjelden eller aldri betalt, og når vedkommende blir innkalt til soning er det slett ikke sikkert at han er i landet lenger. Da kan det være enklere å bruke de mulighetene politiet allerede har til å «bortvise» vedkommende, dvs. sende ham ut av landet – uten at dette hindrer ham i å komme tilbake senere. Eller å utvise vedkommende for en periode, eller for alltid.
Sett fra et skattebetalersynspunkt er det selvsagt vesentlig billigere for staten om politiet bruker de fullmakter de har i stedet for å belaste UDI eller rettsvesenet med saken. Men dette gjelder bare der det er tale om mindre alvorlige forhold, og utlendingen uansett ikke har gyldig oppholdstillatelse.
Ved grovere voldshendelse, som f.eks. voldtekt, kommer man ikke utenom å bringe saken inn for retten, om ikke annet av hensyn til ofrene. Det er dessuten adgang til å holde folk i varetekt helt frem til gjennomført rettssak, og deretter utvise vedkommende etter gjennomført soning. Problemet er selvsagt at retten kan mene at «det ikke er bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil» at vedkommende er skyldig og frifinne han for tiltalen. Vedkommende kan fremdeles utvises dersom han ikke har lovlig opphold i Norge, men får da med seg en erstatning på 400 NOK pr. døgn han har sittet uberettiget fengslet.
Hva da hvis utlendingen har lovlig opphold i Norge? Da blir det opp til UDI å avgjøre om vedkommendes oppholdstillatelse skal trekkes tilbake, noe som innebærer at han utvises fra Norge. Men utlendingsloven inneholder mange forutsetninger for at det skal kunne skje, bl.a. forholdets grovhet, om det er snakk om gjentagelser, om utvisningen er «uforholdsmessig», om det krenker vedkommendes rett til familieliv osv. Utlendingslovens kapitel 8 har detaljerte regler om dette.
Her fremgår det også at dersom utlendingen er født i Norge og har bodd her hele livet så kan han ikke utvises. Dette i motsetning til i Danmark, noe som tidligere er omtalt i flere artikler av HRS, f.eks. her og her.
Så er systemet slik i Norge at alle vedtak fra UDI kan klages inn for UNE. Hvis UNE ikke finner noen grunn til å endre vedtaket, kan man deretter saksøke UNE for Oslo tingrett. Men da kan tingretten bare vurdere vedtakets lovlighet, dvs. saksbehandling og lovanvendelse. Tingretten kan ikke overprøve UDIs og UNEs skjønnsutøvelse, dvs. den vurderingen som gjøres om hvorvidt forholdet er grovt nok til at oppholdstillatelsen kan trekkes tilbake. Det ligger innenfor det vi innen jussen kaller «forvaltningens frie skjønn», og det skal domstolene som hovedregel ikke befatte seg med.
Konklusjon
Som nevnt innledningsvis har Sverige og Danmark et system der utvisning er en straff, og det er domstolene som beslutter dette. Norge og Finland derimot har et tosporet system der domstolene avsier dom i straffesaker, men spørsmålet om utlendingen skal utvises må i Norge vedtas enten av UDI med UNE som klageinstans, eller i Finland av Migrasjonsverket med Förvaltningsdomstolen som klageinstans.
Personlig er jeg ikke i tvil om et det tosporede system vi har er bedre enn det danske og svenske systemet. For hva gjør man i Danmark og Sverige hvis utlendingen blir frifunnet fordi retten ikke er tilstrekkelig sikker i skyldspørsmålet? Da kan ikke retten senere utvise ham for det samme forholdet.
Men det beste systemet finner vi i Finland. Mitt håp er at Norge etter hvert kopierer det finske system og oppretter egne forvaltningsdomstoler som behandler alle klager over offentlige vedtak, og som deretter aviser dom i saken. En slik dom fra Forvaltningsdomstolen vil da avslutte saken med endelig virkning, og saken kan ikke bringes videre inn for de alminnelige domstoler. Da vil UNE kunne nedlegges som klageinstans i utlendingssaker, noe som vil være både tids- og kostnadsbesparende for alle parter. Især for skattebetalerne.