NRK Super, statskanalens barnekanal, sender denne uken programserien Selma og jakten på den perfekte tro. Programleder Selma Ibrahim oppgir å være oppvokst med muslimsk far og kristen mor. Selv tror hun ikke på noe spesielt, og lurer på hva hun går glipp av når hun ikke er religiøs, heter det i programteksten. I stedet for å lage et opplysende og balansert religionsprogram for barn, ender programmet som en reklameserie for islam.
Første program, Så mange ting å tro på!, innledes med en visitt til et buddhistisk tempel, og en ung jente forteller om sin buddhistiske tro. Programlederen besøker deretter en gruppe barn som læres opp i bahá’í-troen. Stemningen er hjertelig og positiv og barna framstår å ha et avslappet forhold til troen sin.
Lettbeint om kristen tro
I andre episode, Tradisjoner og fellesskap, er det besøk hos en hinduistisk familie, der husets døtre ber til gudene de har bilder av på et provisorisk alter med tente lys. Jentene danser og forklarer programlederen at dersom de gjør det dårlig på en prøve, kan de kjefte på guden Sarasvati.
Deretter går reisen til Karasjok, der vi møter kristne Sunna som skal konfirmeres. Sunna snakker litt om tro og tvil. Når programlederen spør om hva som er det vanskeligste med å være kristen, svarer Sunna at det er fordommene hun møter, der folk tror at hun er imot homofili, at de tror hun må be hver dag og at de antar at foreldrene hennes er veldig strenge. Sunna påpeker at hun av og til føler behov for å forsvare troen sin, men at det ikke er vanskelige å møte forståelse.
I tredje episode, Trosfrihet, kommer Selma med en rask oppsummering av hva hun har lært. Kristne og bahá’íer tror man kommer til himmelen etter døden, mens buddhister og hinduer tror man kan bli født på ny. Så er det besøk hos en ateist, som ikke tror på noe, men som tror på rasjonalitet og å være snill og ikke juge er viktige verdier likevel.
Sensurert sosial kontroll
Deretter går turen til en ung jente som har blitt utstøtt av familien sin. De var Jehovas vitner, og vi får innblikk i en nitrist historie om hvordan jentas foreldre ikke ville ha mer med henne å gjøre da hun meldte seg ut. Religionens innskrenkende makt og sosiale kontroll beskrives i all sin gru: Jenta måtte sitte stille uten å synge med når det var bursdagsfeiringer på skolen, hun fikk ikke høre på musikk som ikke var godkjent av menigheten, ei heller se filmer.
«Hvis det er så strengt at det ødelegger deg som person, og det går i mot det du tror og det du føler er riktig, så kan du ikke bli med på det. Man må sette en grense for seg selv», konkluderer jenta, som går ut fra at hun aldri igjen vil få møte foreldrene.
Frafall fortsetter å være tema i episoden som handler om trosfrihet. Denne gang møter vi en smilende Nancy Herz, en av “de skamløse jentene”. Hun var troende muslim, men mistet troen, og er ikke religiøs i dag. «Gruet du deg til å fortelle foreldrene dine?» spør programlederen. «Ja, men det var viktig for meg å si at jeg var akkurat den samme ennå», svarer Nancy, og går over til å snakke om at alle må få tro det de vil, så lenge de ikke skader andre. «Nancy for president», roper programlederen og klapper. Men Nancy får ingen anledning til å fortelle om hva hun tok et oppgjør med i 2017, da hun signerte Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå i Aftenposten:
Hvis det er noen som burde skamme seg, så er det menneskene som takket være sine sneversynte holdninger, dømmer homofile, støtter blasfemilovgivning og mordere, og som lar råtne imamer bli i sine posisjoner.
De som burde skamme seg er dem som ser hvordan ekstremistene fanger de mest sårbare ungdommene som ikke hører hjemme noe sted, men ikke innser at de selv har skyld i å sette ungdommer i en slik posisjon.
De som burde skamme seg er den tause majoriteten, og de som ved hjelp av hverdagssladder og fordømmelse prøver å holde oss nede.
De muslimske miljøenes sosiale kontroll får ingen plass i NRK Super. Ingen spørsmål stilles. NRK er like tause som den tause majoriteten, og islam, som straffer frafall med døden i store deler av den muslimske verden, får kamufleres under overskriften «trosfrihet».
«Det jeg har funnet ut til nå er at det må være lov å stille spørsmål ved religion», oppsummerer Selma. «Hvis jeg hadde vært buddhist eller jødisk eller hva som helst, så må det være lov å stille spørsmål ved det og snakke sammen om det.»
«I Norge er det trosfrihet. Det står i barnekonvensjonen – lover for barn», sies det på skjermen. Barneombudet svarer så på spørsmål om hva trosfrihet for barn er for noe. «Hvis du er under 15 år og er uenig med foreldrene dine om tro, så må du si ifra eller snakke med en voksen du stoler på», konkluderes det, før nummeret til alarmtelefonen leses opp. Uten å si et ord om hva barn faktisk utsettes for i religiøse miljøer i dag.
Islamsk misjonering og ekstrem-moské
Med det lille snevet av ubehag tilbakelagt, handler neste episode om islam. Episoden heter Tro og fordommer. For når det gjelder islam er det viktig å belyse det norske folks fordommer. Slikt må for all del ikke videreføres til barn. NRK har derfor hentet inn en 13 år gammel gutt som skal svare på sitt forhold til religionen. Gutten er kledd i kjortel og bønnelue, og forteller at bønneluen alltid er på, også på skolen. I sekken har han alltid bønneteppe, i tilfelle det er tid for bønn mens han er hjemmefra.
NRK har også tidligere profilert den unge muslimen, i likhet med blant annet Aftenposten, TV2 og Unicef. HRS la merke til gutten i 2017:
Han brukes i politiske demonstrasjoner, enten det er for somaliere som skal returneres til Somalia, eller det handler om Palestina-saken, Israel, eller de burmesiske muslimenes situasjon.
Han ble eksempelvis presentert slik av asylaktivister foran Stortinget: «Vi har klart å få med oss en av verdens kuleste kids her i dag. Noen har sikkert sett han før. Han er en hard core aktivist.»
Det er altså ikke uten grunn at mediene legger merke til ham. Guttens mor, Bushra Hussain, profilerer sønnen så hardt at tankene går til Greta Thunberg og hennes foreldre. Ideologi skal ut til folket, være seg islam eller klima, og hva funker vel bedre enn å putte ideologien i munnen på barn? Barn er uskyldige og tankerene, ser ut til å være det felles mantraet.
NRK får vite at gutten anser seg selv å sitte med svarene på de store spørsmålene i livet, og i tillegg anser seg selv som en veileder for andre. Han omtaler Islamic Cultural Centers moske på Grønland (i Oslo) som sitt andre hjem, og har allerede verv i moskeen, ikke minst i kraft av å ha lært seg koranen utenat. Moskeen er ikke akkurat noe lokalt bedehus.
I 2006 skrev HRS en rapport om denne moskeen, med fokus på feminisme, eller mer presist: total mangel på feminisme. Fokuset var ikke tilfeldig valgt. ICC er en direkte avlegger av ideologien og bevegelsen til til den fremste islamske mørkemannen i Pakistans historie, Maulana Maududi (1903–1979).
ICCs åndelige ledestjerne, Maududi, var kjent for å motarbeide vestlige demokratiske verdier, med en verdensomspennende islamsk revolusjon som siktemål. ICC har forgreininger til muslimske miljøer over hele landet og Europa for øvrig. Fastholdelsen av en islamsk identitet er prioritert foran modernisering og vestliggjøring, og ICC skriver selv at misjonering, kjent som dawah, er den grunnleggende ideen bak opprettelsen av bygget:
Den grunnleggende idéen var å etablere et muslimsk samfunnshus for å bevare den islamske identiteten og for å gjøre dawah.
Men i NRK er forståelsen av forskjellene mellom egen kristen kultur og islamsk kultur fullstendig utvisket. Riktignok er ikke klassetrinn 5. til 7. nødvendigvis klare for å presenteres for alt ideologisk hat sharia har å by på, men en redelig framstilling av religionen islam forutsetter evnen til å kritisere islam på samme måte som man kritiserer kristendom eller det man kan kalle kristendomsavarten Jehovas vitner.
Offerrolle og udokumentert diskriminering
Når den 13 år gamle gutten presenterer islam, forteller han at han ifører seg tradisjonelle islamske klær for å signalisere at han er muslim. Han tror det vil hjelpe andre til ikke å skamme seg over å ha muslimsk identitet. Videre forteller gutten at han blir kalt stygge ting på grunn av bekledningen. Etter å ha forklart programleder Selma at hun ikke kan komme til himmelen eller paradis fordi hun ikke er muslim, spør Selma om han føler at noen tenker negativt om religionen hans. «Ja. Noen ganger når mamma og jeg er på T-banen er det folk som roper: Dra tilbake til landet deres, Dere er terrorister. Men da bryr vi oss ikke, for de mangler kunnskap», konkluderer 13-åringen.
Selv i programmer for barn, eller kanskje aller mest i programmer for barn, bør journalister ha evnen til å tenke at alvorlige påstander krever dokumentasjon. Med en splitter ny Handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer, er slike tilrop straffbare. Men ingen anmeldelse eller engang vitner til disse gjentatte ropene fra nordmenn finnes. I stedet for å klippe vekk udokumenterte påstander fra episoden, har NRK valgt den klassiske «stakkars deg-taktikken».
«Jeg synes det er trist. Jeg blir såret på dine vegne», sier programlederen, og idet hun sier at det er tåpelig av folk å oppføre seg sånn, banker mamma Bushra på gutteromsdøren og minner om at det er tid for bønn.
NRK får både befestet offerrolle og sagt seg enig i at muslimer behandles stygt og urettferdig. «Han må bry seg veldig om religionen sin siden han følger så mange regler», sier Selma, og gjentar at hun synes det er trist at folk roper etter ham og moren, idet hun oppsummerer besøket hos gutten.
Likestilt jentemuslim: gira og glad
NRK Super fortsetter med et besøk til et medlem av Rabita-moskeen, den moskeen i Norge som antakelig har hatt flest jihadister og terrorister på innsiden av dørstokken, og der det antakelig også samles inn penger til terror. Men den unge jenta har ingen hijab på, og i det rosa jenterommet går praten om den inkluderende, likestilte islam ivrig for seg:
– Hvordan er det å være muslim og jente?
– Jeg føler det er vanskeligere enn å være muslim og gutt.
– Du føler det? Det er det jeg har tenkt!
– Kvinner i islam har mer press enn menn. Det skal være sånn og sånn. Presset kommer ikke fra selve religionen, men fra forventninger som menn har til kvinner. Jeg og broren min behandles likt, men i andre familier kan det hende at gutten får være senere ute enn hjemme og gjøre andre ting enn jenta.
– Moren din går med hijab. Har du prøvd å gå med hijab? Du har det?
– Noen ganger. Jeg går ikke alltid med hijab, men når jeg er i Rabita må jeg be med hijab.
I skapet er det et rikt utvalg av hijab, og programlederen og den muslimsk jente fniser seg gjennom å prøve dem på. Det blir ikke stramt nok, men det blir mye latter, og programlederen påpeker at hun ikke følte seg helt som seg selv i hijab. Hun spør om man kan være en like god muslim uten å gå med hijab, og den unge muslimske jenta svarer at «jada, det kan du». Og dermed kan alt med likestilling og hijab i islam oppsummeres av NRK Supers programleder:
– Nå skal jeg være helt ærlig med dere. Før jeg møtte Sarah, har jeg hatt noen tanker om hvordan det er å være muslimsk jente, og tenkt at i muslimske familier er det mest guttene og mennene som bestemmer. Men det Sarah sa, det bare ja, selvfølgelig! Det handler om familie til familie, det handler ikke om religion! Sarahs familie er muslimsk, men der er selvfølgelig gutter og jenter like mye verdt. Og det med hijab… Hun sa: «Jeg går med hijab hvis jeg føler for det, altså den dagen jeg er klar, så er jeg klar, og hvis ikke, så dropper jeg det.»
– Og det synes jeg var utrolig kult, for jeg skal være ærlig og si at jeg har tenkt at jeg ikke har helt skjønt hvorfor folk vil gå med hijab. Jeg har tenkt at det var slitsomt eller ubehagelig å gå med. Men Sarah vil gå med det, fordi at da føler hun seg nærmere Gud. Hun føler seg ikke som en dårligere muslim nå selv om hun ikke går med det, men det var bare sånn at, jeg bare ble sånn derre…
– Jeg fikk et helt annet inntrykk av hvordan det er å være muslimsk jente! Jeg gikk inn der og tenkte at det egentlig er kjipt, og så viste Sarah meg en verden som gjorde meg gira og glad! Så Sarah er en sykt smart jente og har seriøst verdens kuleste mor, konkluderer NRK Supers programleder.
Det er både rørende og oppløftende fra NRK, med andre ord. De får både vist at den hardt misjonerende, ideologiske islam er misforstått på grunn av vår egen kunnskapsløshet, at muslimer som ifører seg religiøse plagg opplever hat og rasisme på T-banen – og ikke minst at likestilling og valgfrihet står høyt i islam. Ikke rart programlederen er både gira og glad. Alt hun hadde trodd er jo feil, og det er godt hun får opplyst norske barn om denne forferdelige feiltakelsen.
Fiktiv respekt for jøder
Siste episode heter Alt vi har til felles. Vi får møte en ung jødisk gutt og lære om hvordan han har det med å leve som troende jøde. Mye tid vies koshermat, før programlederen plutselig får en SMS om at hun får i oppdrag å skape vennskap på tvers av religioner. NRK Super viser klipp av noe som brenner og et militært kjøretøy, samtidig som Selmas stemme forklarer:
– I Midtøsten er det en del konflikter. Religion er en stor del av det. Inntrykket er at jøder og muslimer ikke klarer å leve sammen.
NRK er generelle og runde i kantene og nevner ingenting om at jøder og muslimer lever helt fint sammen så lenge jøder er majoritsbefolkning, som i Israel. I muslimske land derimot, er jødene ikke bare utsatt for forfølgelse, men regelrette henrettelser, og i Europa er det tiltakende farlig å være jøde etter høy muslimsk innvandring.
Selma inviterer den tidligere nevnte muslimske gutten fra ICC-moskeen til å bli med i den jødiske synagogen sammen med den jødiske gutten.
«Han har ikke vært så glad i å besøke andres gudshus», forklares det, men han blir med. «Du er den eneste som har klart å få meg med», sier gutten og vifter pekefingeren mot NRK Supers utsendte. Hun ler og heiser armene over hodet i dansebevegelser idet hun roper woho! Den jødiske gutten er også med på planen.
Iført kjortel, palestinaskjerf og tidligere nevnte bønnelue, sier den muslimske at han kan beholde bønneluen sin i synagogen, mens den jødiske gutten tar på seg kippa «for de betyr jo omtrent det samme». «Det er kult at islam og jødedommen har litt samme greie», kommenterer Selma og besøket i synagogen er i gang. Besøket dreier seg om hvor lik jødedommen og islam er. «Hva tenker dere om at noen tror at muslimer og jøder ikke kan være venner?» spør Selma. «De vet ikke hva de snakker om», sier den muslimske gutten. Den jødiske gutten sier at det ikke skal ha noe å si hvilken religion noen har.
At den muslimske gutten mener det er naturlig at jøder og muslimer er venner, er rimelig overraskende, gitt hans engasjement for Palestina og mot Israel, men det er jo ikke TV-seerne klar over uansett. Og 13-åringen takker for besøket i synagogen før turen går til ICC-moskeen. Gode venner besøker jo hverandres gudshus, i hvert fall på NRK Super.
Alle religioner like fine
På plass i moskeen spør Selma om det er noe hun bør vite før de går inn. «Ikke noe spesielt, men har noe til deg», svarer den muslimske gutten. «Noe» er en splitter ny hijab, en gave hun kan «velge om hun vil bruke eller ikke». «Så utrolig hyggelig!» utbryter NRK-Selma, legger sjalet over hodet og går inn.
Den jødiske gutten tar på seg islamsk bønnelue, nå gjøres ingen forsøk på å ta på kippaen i moskeen, slik den muslimske gutten brukte sin bønnelue i synagogen. Vel inne i bønnesalen blir de to guttene enige om at de er gode venner, og at det absolutt ikke er sånn som mange tror. «Folk sier ting uten å ha ordentlig informasjon», sier den unge muslimen, som igjen mener det er kunnskapsløshet som gjør at det er vanskelig å være muslim. Ikke kunnskapsløshet hos muslimene selvsagt, men «blant folk».
Nei, konfliktene muslimer kommer opp i handler nok mest om at vi andre ikke forstår nok og er generelt mer kunnskapsløse enn dem, og Selma oppsummerer denne klokskapen: «Dette her er så deilig. Man kan vise de voksne, som det er flest dumme av, at det bare er så enkelt».
Som en avslutning av programserien skal Selma velge hvilken religion som er perfekt. Spoiler alert: Hun kan ikke velge, for ingen er perfekte. Alle religionene er kjempefine på hver sin måte, konkluderer NRK Super for landets yngste seere. Men det er trendy å tro og religionsfriheten er superviktig, forstår vi av statskanalen.
Svikter de aller mest truede – igjen
Etter å ha sett gjennom dette «dypdykket» i religioner, er det ikke til å unngå å legge merke til at NRK Super framstår mer opptatt av å «opplyse» sine unge norske seere om hvor like alle religioner er, enn de er av å informere seere som lever i vold og angst for å bli forfulgt og drept ved frafall fra islam om deres muligheter og rettigheter.
NRK bærer som statskanal et opplysningsansvar, ikke et slags indoktrineringsansvar. Mens det utvilsomt foregår sosial kontroll i miljøene rundt Jehovas vitner, er problematikken dødelig og livstruende alvorlig i islam. Faktisk så alvorlig at mange barn årlig sendes ut av Norge til koranskoler i hjemlandene av foreldrene sine – for å unngå fornorsking. Koranskoler og voldelig indoktrinering erstatter norsk frihet for barna som sendes ut av landet mot sin vilje. Forskere frykter at opp mot 1.400 barn rammes, for øvrig en problemstilling som HRS avslørte i en omfattende rapport allerede 2004. Andre barn må leve på ikke bare hemmelig, men strengt sperret adresse, såkalt kode 6, for ikke å rammes av dødelige sanksjoner fra klankulturen. Dette er faktisk så vanlig at Kripos har utviklet Patriark: retningslinjer for gjennomføring av strukturerte faglige vurderinger av risiko for æresrelatert vold. Heller ikke det nevnes. Omskjæring av jentebarn? Neida.
I følge NRK Super er det viktig å «si ifra hvis du er uenig med foreldrene dine». Hva slags signal sender dette egentlig til muslimske barn som lever under ekstrem sosial kontroll? Tror NRK Super at alle barn har mulighet til å ta en «alvorsprat» med foreldrene sine? Og hva slags informasjon er det egentlig til norske barn? Er alle religioner virkelig like fine, hver på sin måte?
Gud bedre, så glad jeg er for at ungene mine ikke skal se dette indoktrinerende tøvet.